Stebesteforeldre

[Anonym bruker]

Min mor er død og min far har funnet seg ny dame. De har vært sammen noen år nå. Og som mange menn føler jeg at de adopterer sin nye familie. Føler at vi har blitt skjøvet lenger og lenger bak i skyggen. Han vet mye mer om hennes barn enn om sine egne og tilbringer mye mer tid sammen med dem. Dette er selvsagt sårt.

 

For noen måneder fikk jeg en datter som er hans første barnebarn. Hennes datter fikk en datter 1 måned før. Naturlig nok trodde jeg faktisk at han ville bli en tussete bestefar for henne og at han nå kanskje ville ta mer tak i sin egen familie. Han viser tydelig at han er glad i henne, det er ikke det. Men han sier til at alle at han har fått to barnebarn. Både hennes datter og vi bor et godt stykke unna. Allikevel er det hennes barn som stikker av med seieren når det gjelder å ta seg turer til familien. Noen ganger får jeg bare lyst til å kutte all kontakt men synes det er ille for min datter og ikke ha noen familie.

 

Hva gjør jeg? Noen som har vært borti noe lignende?

[Verbena]

Snakk med han. Forklar at dette er sårt for deg. Du har allerede mistet din mor og nå mister du på mange måter din far til hans nye familie. Han har sikkert ikke tenkt på det slik.

 

Er innmari dårlig på sånt selv og får høre minimum et par ganger i uka at folk ikke kan se tankene mine og vite hvor vanskelig enkelte ting er for meg hvis jeg ikke sier noe!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt. Jeg har vært skilsmissebarn siden 3-års alderen og min far giftet seg etterhvert på nytt. Denne kona hadde en datter som var litt på samme alder som meg og min storesøster. Hun fikk alt mulig hun pekte på og det var min far som betalte alt. (kona hadde ikke jobb)

 

Jeg vokste opp med mye urettferdighet der, min stesøster ble mye favorisert fremfor meg og min søster. Og det er vanskelig å svelge for et barn/tenåring som ser dette.

 

Så etter noen år, skilte han seg og fant seg ny dame. Trodde hun var annerledes, men nei... hun har en sønn som er 2 år yngre enn meg og han blir nå favorisert fremfor min fars første barnebarn. Jeg er blitt vant til å bli nedprioritert av faren min, men jeg ble skuffet når han begynte å behandle mitt barn på samme måte...

 

Redd jeg ikke har så mange gode råd til deg. men holder meg til det "verbena" sier, prøv å snakk med han...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en slik mann du beskriver og skal prøve å gjengi hvordan han ser på dette.

 

Jeg har tre barn , han har to døtre på alder med mine to største som også er døtre.Mine barn bor sammen med oss, bortsett fra den eldste.

Han har vært samværsfar til døtrene siden de var 5 og 8 år gamle.Jeg kom inn i bildet mange år etterpå.

 

Hans datter ble mor for 1 år siden. Vi gledet oss enormt til barnebarnet som skulle komme.Men det tok ikke lang tid før vi skjønte at vi var den som kom "bakerst" i rekkefølgen for dattra.

Selvfølgelig kommer mormor først , så farmor og farfar og så får vi smulene til slutt.

Min stedatter passer hele tiden på å presisere at jeg ikke er ordentlig bestemor. Men jeg mener for barnet så blir jeg det , hvis jeg opptrer som en.Barnet har ingen forståelse for blodsbånd før det er rimelig gammelt.

 

Min mann opplever sine døtre litt "fjerne".Han har ikke bodd sammen med de siden de var små.

Med mine barn deler han hverdagen med på godt og vondt.Han blir kjent med disse på en helt annen måte enn sine barn som han hadde bare annenhver helg .

Mine barn er en del av livet hans hver eneste dag,de deler sorger og gleder.

Han sier at han gleder seg til at mine barn får barn for da blir han bestefar på ordentlig, og det tror jeg handler om at mine barn kommer til oss på en helt annen måte enn hans døtre gjør.

For barna mine er vårt hjem deres bardomshjem og har et helt annet forhold til oss enn hans barn har, som bare er på "besøk"

 

Jeg har selv problemer med å forstå dette , men jeg skjønner det utifra at jeg blir mormor og det er litt anderledes enn en bestefar (far) som alltid har vært litt fjern pga samvær.

Og siden han føler at han blir bestefar på ordentlig når mine barn får barn sier mye om at det er den daglige omsorgen som knytter båndene mellom voksne og barn.Og det er jo rimelig hvis man tenker på adopterte.

 

Det blir nok litt spesielt for deg som er morløs , men jeg tror dette forklarer litt hvorfor din far oppfører seg slik han gjør.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det blir litt annerledes for oss for hverken jeg eller hennes datter bor under samme tak med våre foreldre lenger. Men forstår at du blir frustrert hvis hun prøver å skyve deg vekk og siat du ikke er ordentlig bestemor. Det blir for dumt for meg. Det må barnet bestemme selv.

 

Problemet er at jeg synes at fedre har et ansvar for å holde kontakt med sine egne barn. Det blir for lettvint for meg å si at det er den daglige omsorgen som knytter bånd. Vi har jo hatt bånd med vår far fra vi var små og de kan jo ikke bli borte på et par år. Min erfaring er desverre at fedre har lett for å bli adoptert av sin nye familie og på en måte fortrenge at det var hyggelig å ha sin egen. Eller er det slitsomt å måtte stå på litt selv undrer jeg noen ganger.

 

Jeg er selv stemor og mannen min som har hatt ei datter langt unna siden hun var 3 (er nå 17) står utvilsomt oss nærmest selv om hun har bodd hos mor. Det er oss hun kommer til med godt og vondt. Kunne ikke falle meg inn å ikke aktivt ta del i hennes liv selv om hun er langt unna.