Hjelp...erfaringer? (lang, men...)

[Anonym bruker]

Dette er en lang, trist vanskelig historie, men skal prøve og gjøre den kort: Jeg og min samboer har nå to barn, ett på 7 og ett på 1 år. Vi har vært sammen i 10 år og bodd sammen i 7. Mens jeg gikk gravid med vår første fikk jeg vite (etter at han førstprøvde å lyge de fra seg..) at han hadde en gutt på snart 1 år...jeg ble kjempelei meg og knust, der gikk jeg og ventet vår førstefødte og så hadde han jaggu vært utro! Jeg slet en god stund og fortsatt er tilliten dårlig etter dette. Har prøvd fam.terapi da han er dårlig til å prate, men fungerte dårlig da.

Dette var visstnok ett onenightstand, og de bor på en helt annen del av landet. Underveis gjennom 7-8 år har vi snakket litt om dette, men aldri funnet en løsning, moren til gutten ønsker at han skal få kontakt med sin rette far og sier han har psykiske problemer pga denne situasjonen. Samboeren min er mye bortreist og når han er hjemme har han hendene fulle. Har derfor sagt til han for flere år siden at jeg ønsket at han tok mer ansvar for barnet vi har før vi involverer gutten i våre liv. Kan ikke si det helt har skjedd...meget sjelden at han finner på noe med barna selv, og det passer aldri for han å passe barna noen dager, men han gjør det allikevel som han sier.... han har tid til å bruke noen helger på guttetur, men visstnok ikke på oss...

Nå har moren til gutten tatt kontakt, og vil ha ett svar om ikke han skal få komme hit på besøk snart. Jeg har all forståelse for henne, og dårlig samvitighet for gutten; haner jo tross alt også halvbror til våre barn. Uansett er jeg redd for at jeg kan bli sjalu og trist hvis han da har tid til denne gutten når han kommer, når han nesten ikke bøyer opp hodet fra datan når barna våre søker kontakt. Han mener også at dette er opp til meg...men det har jeg alltid ment at er hans ansvar og avgjørelse. Jeg vil gjerne, tror jeg...at gutten kommer hit, men da må faren ta litt mer ansvar, og vise mer tålmodighet for våre barn også, og en ting til er jo at hverken mine foreldre eller våre barn vet om denne gutten!

Håper å få hjelp utav denne fæle situasjonen fra noen med kloke råd eller erfaring. Takk!

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Har desverre verken erfaring eller kloke ord, men svarer likevel.. Jeg synes du skal ta et kraftig oppgjør med faren til disse barna, og få han til å engasjere seg mer i ALLE barna sine.. Greit nok det er en sår situasjon med det andre barnet,men han er jo faren til det også! Det kan nok bli ubehagelig for deg og flere om denne gutten kommer, men kanskje går det mye bedre enn dere tror også.. En må prøve å gjøre det som er best for barna, de skal ikke straffes for de voksnes dumheter..

 

Vil ønske dere lykke til, håper dere finner ut av det!!=))

[Anonym bruker]

det hadde jeg aldri gjort! det kan bli en pandoras eske du åpner og mye rart kan skje. jeg hadde ikke risikert familien min for dette, ikke når faren ikke er intressert i kontakt med gutten. kan ikke se at det skal gjøre dette barnet så mye godt at faren påtvinges kontakt, slik at han får ekreftet at han ikke har noe interesse av han. en ting er å gå rundt å føle på dette uten å ha møtt faren, en annen ting er å få det slengt i fjeset når faren ikke engang gidder å se opp fra dataen når han kommer på besøk.

skulle mannen din mot formodning ta godt i mot denne gutten har du problemstillingen med å føle det sårt på vegne av deres barn, eventuellt at de merker dette også.

i en god rettferdig verden tar alle i mot denne gutten og lever sammen i sus og i dus, men i virkelige verden kan ikke jeg se noe godt komme ut av å ta han inn i hjemmet. jeg hadde forsatt som før.

[Gjest]

Synes denne mannen din høres ut som han forsømmer alle rundt seg, både deg og ungene. Hva er det som får deg til å bli?

[Hannemor]

Har ikke erfaring som stemor med en mann som har vært utro og ikke vil ha kontakt med barnet. Men som det barnet som ikke var ønsket.

Det ligger alltid et savn hos et barn som ikke kjenner sin far. Eller sine søsken. Barnet lever i en illusjon om at denne familien er så lykkelige at de ikke har tid. Eller at han er i veien. I hverfall følte jeg det alltid slik, og kan føle det selv i dag. At jeg bare er en person som er til byrde, ikke endel av søskenflokken til min far.

 

Jeg ville ikke godtatt at mannen min ikke tok kontakt med et av sine barn. Jeg tror ikke din mann vil endre adferd selvom denne gutten kom på besøk til dere. Han ville nok oppført seg som om det var en lekekompis til barna på overnatting. Det kunne faktisk vært godt for deg kanskje å se at han ikke viste noe mer engasjement for dette barnet, for da kan jo mye av din usikkerhet rundt omstendighetene blitt borte.

 

Men kanskje besøket bare skulle være noen timer første gangen. For ikke kjenner barnet dere, og ikke dere barnet.

[Anonym bruker]

Jeg hadde selv tatt kontakt med moren til barnet. Prøvd å forklart henne situasjonen, men også forsvart far litt. Å sagt at jeg vil gjerne at barnet skal komme og at det er veldig velkommen. Og fortalt at han har søsken som gjerne vil bli kjent med han.

Far kommer til å bli like glad i det barnet etterhvert også, men du må nok gi han ett ekstra dytt.

Jeg tror nok at du må hjelpe han igang, for barnet må jo få lov til å bli kjent med sin far, og du kan være den som får det til å skje.

[høne- mor]

Har ikke erfaringer med noe tilsvarende selv, men skjønner godt at du har vanskelig for å akseptere denne gutten, fordi han er resultat av at mannen din sviktet deg ved å være utro (og dobbelt ved å prøve å lyve om det ganske lenge). Og jeg forstår også godt at du kan være litt redd for (eller synes det er urettferdig om) denne "fortapte sønn" plutselig skal få mye oppmerksomhet fra faren sin/mannen din/dine barns far - når du opplever at han har så lite tid og oppmerksomhet å gi barna han har sammen med deg.

 

Men mye av dette handler vel egentlig om at du er ganske sur på mannen din (og ut fra det du beskriver: med god grunn). Denne gutten, som jo er halvbroren til barna dine/deres kan jo intenting for dette, og det kan ikke barna dine heller.

 

Jeg tror du (gjennom barna dine) har mer å tape på å avvise ham totalt, enn å åpne for litt kontakt/åpenhet. Det virker heller ikke som det er særlig stor fare for at mannen din skal begynne å rette all sin oppmerksomhet mot dette barnet (på bekostning av dine barn). Men jo lenger tid det går hvor dere voksne vet om han, og barna dine/deres ikke gjør det, jo rarere blir det for dem den dagen de får høre om han. Og før eller senere vil de jo det.

 

Det trenger jo ikke være så ambisiøst - et passe langt besøk en gang i blant, bare for å for å bli litt kjent?

 

Lykke til forresten! Og igjen: full forståelse for at dette ikke er så greit!!

 

 

[Anonym bruker]

Det er kanskje i sånne saker Tore på sporet kommer inn om noen år?