SJALUSI

[Anonym bruker]

Jeg vet det er skrevet mye om sjalusi i forskjellige sammenhenger, og at det er irrasjonelt å være sjalu på stebarna. Må bare samtidig si at etterhvert som jeg kjenner meg mer knyttet til stebarna, så har også sjalusien blitt et stadig mindre problem. Likevel er det stunder og situasjoner hvor jeg kjenner såre stikk. Jeg skriver ikke dette for å få masse snusfornuftige tilbakemeldinger fra dere helt perfekte stemødre som har sterke meninger og gode svar på mangt.... Jeg håper på svar fra noen helt normale stemødre, som også har vært sjalu i blant, og som kanskje har kommet over det, helt eller delvis..... Er det mulig å bli helt kvitt sjalusien?

[Anonym bruker]

Jeg er ingen perfekt stemor, mitt problem med sjalusien er vel ikke på egne vegne engang, men jeg er altså sjalu fordi jeg og mannen min ikke får ha stebarnet mer... Sjalu på mora som har gutten i hverdagen, som får følge han opp på skolen osv. Jeg vet ikke om det er normalt engang, men det er jo en form for sjalusi det også. Om det går over? Tja, det vil jo tiden vise...

[Anonym bruker]

Har du ikke tenkt å få egne barn da, som du kan følge opp osv?

Skjønner ikke at det går an å være sjalu på biomor, synes det høres helt unaturlig ut!

[Anonym bruker]

Ja, jeg har vært sjalu.

Det begynte å forsvinne gradvis etter vi fikk barn sammen. Nå, når sjalusien dukker opp, tenker jeg at jeg er latterlig som tenker slik og skyver det bort. Det fungerer veldig bra, og jeg tenker mindre og mindre slik.

 

[Anonym bruker]

Tenkt og tenkt.... ikke alltid man KAN FÅ BARN!!!!!

Og det var jo godt å få vite at du synes det høres unaturlig ut. Det gjør jo saken veldig mye bedre. Dessuten er kanskje far i dette tilfellet like sjalu som meg, eller heller lei seg for at han ikke får se ungen sin mer.

[Hannemor]

Jeg er ikke noen perfekt stemor, men er lite eller ikke sjalu normalt. Jeg har sett biomor og min mann i samtale flere ganger, og vi har vært sammen på besøk hjemme hos henne. Men kjenner ikke noe stikk, eller noe som ligner sjalusi.

 

Det jeg alltid har prøvd å tenke er at han er jo sammen med meg, og hans fortid trenger jeg ikke tenke på. Hva de gjorde sammen før de skilte lag er fortid. Jeg har da også en fortid, og dveler jo heller ikke ved den nå som jeg er sammen med min mann.

 

Tror sjalusi er noe man har i seg, ikke bare som stemor, men som person. I stor eller liten grad. Men den lille forskjellen ved å være stemor, er at man har fysiske bevis på at mannen har vært sammen med en anna. Og man må forholde seg til bevisene og damen. Om det blir bedre er vel usikkert, men kanskje ettersom forholdet blir tryggere, og fortiden blir eldere.

 

Jeg har en gang hørt at noe sjalusi er normalt, at det er bevis på at man virkelig er glad i personen man er sammen med. Deter først når den er altoverskyggende den ikke lenger er sunn. Hverken for forholdet eller for personen som sliter med det. Så kanskje din sjalusi er sunn.

[Anonym bruker]

Her er hvorfor man er sjalu:

Din kjære mann har laget kjærlighetsbarn med sin eks. De elsket og fikk f. eks en jente sammen. Jenta ligner sin mor opp av dage og er mamma sin pike og pappa sin skatt. De er avkommet etter 2 personer som hørte sammen.

Dette er kjernen. Ingenting kan bryte dette. Ikke engang en skilsmisse. Alle drømmer om en kjernefamilie som er ubrytelig. Og barna er knyttet til mamma og pappa resten av livet uansett. Og barna binder mor og far også sammen resten av livet. En 3 person kan enten være en bonus i livet deres, eller et unødvendig onde som er i veien. En som ikke er familie. I nærheten av båndene til mamma og pappa kommer de aldri uansett hva godt man gjør og uansett hvilket forhold man måtte ha. De er sine egne nærmest. Man vil aldri bli en ordentlig familie. Aldri en ekte, der man ikke trenger å gjøre seg til, der man kan si hva man vil, der alle bor bestandig, der man elsker betingesesløst og ikke trenger å tenke på hverken forskjellsbehandling og urettferdighet og hvem som får hva. Og ikke minst, man elsker noen sammen.

De stemødrene som sier de aldri er sjalu er enten følelseskalde fra før av, eller de rett og slett bløffer. Ingenting gir mer sjalusifølelser enn unger og ekser. Det gjør så vondt innimellom at man kan ofte spørre seg om det er verdt det.

Kan noen si noen ord som går mot dette som sies her? Noe som hjelper på i slike forhold med mine/dine barn? Noe vi ikke har hørt så mange ganger før?

Denne gangen velger jeg å være anonym, selv om jeg egentlig er imot det. Men dette er sterke saker.

 

[Anonym bruker]

Jeg har også tenkt som deg, mange ganger. Men om man vil komme videre i livet og leve normalt, så må man prøve å skyve de tankene bort, langt bort.

Man må rett og slett psyke ut seg selv for ikke å ødelegge sin egen selvtillitt og sin nye familie.

Tanker som; "han elsker ikke henne lengre", "det er meg han er sammen med" og "han synes jeg er mye bedre enn henne" har hjulpet meg.

 

En x er en x av en grunn. Uansett om det var han eller hun som gjorde det slutt.

[ana baroma]

Jeg er ikke sjalu, kald meg gjerne følelseskald, men jeg er ikke sjalu, har ikke vært det - og håper jeg slipper å bli det. Å være sjalu på min ex, det er ikke noe jeg orker å bry hjertet og hjernen med. Jeg vet at de har hatt en fortid sammen, ti års ekteskap, men de hadde ikke sex på 2-3 år, og følelsene hadde dødd ut da de valgte å skille lag.

 

Jeg vet at deres sønn er deres sønn, og jeg blir aldri mor til denne gutten. Og det er jo ikke det jeg vil heller:-)) Men vi er heldigvis gode venner, og vi koser oss sammen som en familie når vi tre er sammen. Vi omgås mamman, og er gode venner. Hun kan helt klart irritere meg, og jeg kan bli fly forbanna på henne. Men det snakker jeg med min mann om, også er vi ferdige med den saken. Jeg synes det kan være skremmende å tenke på at hn vil være en del av mitt liv i mange, mange år. Men det er mest fordi jeg ikke er så begeistret for hennes mennesketype. Men vi omgås, og de gode stundene er heldigvis i flertall.

 

Jeg har også en fortid, og selv om det ikke bøe barn av det, så er den der. Min mann kan godt bli litt småsjalu på min ex, fordi vi levde sammen og gjorde ting sammen som han skulle ønsket han fikk gjøre sammen med son exkone.

 

Sjalusi er så mangt, jeg er ikke kald selv om jeg ikke er spesielt sjalu, for det skal MYE til før jeg blir det. Men det er vel normalt å kjenne sjalusien gnage en gang imellom. La den bare ikke ta over alt, det er da det blir farlig...

[Anonym bruker]

Det var som jeg skulle skrevet det selv... Forferdelig vondt, og jeg kommer ALDRI til å bli kvitt den vonde følelsen. Ingen som merker noe til dette, bortsett fra min kjære iblant, men jeg er flink til å ro meg unna og skylde på andre ting som får humøret mitt dårlig. Vet ikke om det er verdt det, for jeg kommer til å slite for alltid. Hater når stebarnet snakker om mamman sin. Takler stemorrollen veldig dårlig, men det er det som sagt ingen som vet noe om. Etter noen år sammen har jeg lært meg å spille falsk som f... Henter henne på skolen, har henne uten pappan her hjemme, tar henne med til byen, ting fungerer greit helt til pappan er inne i bildet igjen, som sjalusien og de bitre tankene kommer snikende. jeg er snill og høflig, men jeg ser henne nok desverre bare som eksen sitt barn, og ikke samboer sitt. Nå snakker jeg rett fra levra, kan ikke noe for disse følelsene. Derfor velger jeg nå å være anonym.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Jeg følte sjalusi i begynnelsen. Vekslet mellom å være sjalu på mor og barn. Det jeg vel egentlig var sjalu på, var det båndet som hun og min mann hadde og som jeg aldri helt fikk ta del i. Det gikk over da jeg fikk barn selv. Men enda kjenner jeg stikk av sjalusi (ikke så ofte nå, kommer ofte ifm at jeg selv er i dårlig form- pms osv). Må da bare si til meg selv at han valgte et liv med meg og ikke henne, at det var en grunn til det osv. Jeg snakker også mye med min mann om dette når jeg kjenner det røyner på. Han er flink til å prate med meg og til å få meg til å stole på at jeg ikke har noen grunn til å være sjalu.

Tror vel egentlig at det er selvtilliten min som spiller meg et puss... Det stemmer i allefall med at sjalusien kommer når jeg føler meg som aller verst, når jeg er pms og ikke ser noe fint ved meg selv (er litt hormonell da ja ...

Jobber med det og det går myyyye bedre!!!

[katia76]

Jepp, jeg kjenner stikk av sjalusi..

Er gravid nå, og syns det er vondt at han har opplevd å bli far allerede..

[katia76]

godt å høre.....

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Du får prøve å snu det til noe positivt! Han har erfaring, han vet hvordan han skal takle deg 'når du ikke ser skogen for bare trær'. Babyen som kommer blir helt ny for dere begge som dere begge må lære å kjenne! Det byr på nye utfordringer også for ham.

 

Prøv å skyve bort tanker som gjør deg sjalu. Min sjalusi gikk ut på at jeg sammenlignet vårt svangerskap mot deres. Dette er ting du ikke trenger å vite noe om og som kan gjøre deg vondt. Jeg måtte jobbe med meg selv for å skyve bort slike tanker. Men det gikk.

 

Det meste av sjalusien ble borte da barnet ble født. Barnet vårt er viktigere enn noe annet og fikk avsporet de negative tankene.

Og jeg ble mer avslappet ift min rolle som "stemor". Det ble ikke så viktig for meg å være en "reservemamma", men viktigere å være den jeg er. Gikk ofte å lurte på om stebarnet var glad i meg også. Nå vet jeg at barnet er det, men jeg vet også forskjellen på barnets følelser for meg og barnets mor.

Jeg er fortsatt veldig glad i stebarnet mitt (som er et utrolig flott barn, behagelig og veloppdragen- all ære til mor der) og prøver å behandle det på akkurat samme måte som før mitt/vårt barn kom til verden.

Jeg forstår nå bedre de følelsene som foreldre har for sine barn (også mannen min sine følelser for stebarnet) og er veldig glad for at barnet vårt har et så flott storesøsken.

 

Vil bare ønske deg lykke til med resten av svangerskapet og den forestående fødselen Du har en veldig fin tid foran deg

[Anonym bruker]

jeg er faktisk glad for at min mann har barn fra før, jeg har snakket med exen hans, og hun skryter fælt av han som småbarnspappa (tar ansvar, skifter bleier, tørker spy, står opp og tar en skrikende baby.. ) Dermed er jeg faktisk trygg på at om vi får barn sammen, så vil vi være to om det!

 

Men jeg måtte snu litt på tankegangen min før tankene ble sånn:-))

[Gjest]

Heipå dere...

 

Egentlig vil jeg gi en honør til alle stemødre. DERE er fantastiske mennesker, som tar til dere et barn som dere ikke har noen biologisk tilknytning til. De fleste av dere behandler barnet med respekt og verdighet, og det er beundringsverdig! Jeg er stolt av dere. Dere er en ressursperson for barnet, for biomor og for far! Så rett dere opp i ryggen og vær stolt av den jobben dere gjør!

 

Så til medaljens bakside. Det er ikke lett å være stemor heller. Historie er noe man ikke kan snu, og det kan av og til svi, stikke og gjøre kollbøtter i magen! Jeg synes det er fint at du sier du er sjalu. Jeg personlig tror det er opphavet til at så mange skriver sinte innlegg om stemor eller biomor...

 

Jeg er selv stemor til en jente på snart 7 år, og jeg har mange ganger kjent magen gjøre kollbøtte av sjalusi. Og jeg har vært urimelig ovenfor min kjære pga det. Garantert. Men det gjør meg ikke til en dårligere stemor av den grunn. Det handler om respekt. Til mann, barn, eks og til seg selv!

 

Fortell deg selv at du gjør en fantastisk jobb, at den dagen det er din tur til å bli mor (om du er så heldig at du kan det) så vil du bli en fantastisk mor! Og minn mannen din på at han også skal fortelle deg med jevne mellomrom at du er en fabelaktig ressursperson for hans barn! Det hjelper. Og det tar bort brodden!

 

Ønsker deg lykke til videre med den rollen du har påtatt deg. Du er et fantastisk menneske.

[rockis]

Du er en fantastisk sosial,klok og vakker person, Weejay.

Du har en evne til å se og forstå så mye mer enn mange,mange andre.

Jeg tenker vi lider litt av

' flink pike-syndromet ' - både du og jeg...

Du fortjener det beste!

[Anonym bruker]

Jeg føler meg ikke særlig sjalu, verken ovenfor barna eller eksen. Jeg er fullstendig inneforstått med at de har rett til sin far, og at han har lyst å være sammen med dem. Det knyter seg ikke i magen, eller andre ting i den dur.

Noen vil nok sikkert hevde at det er sjalusi jeg lider av, jeg kan selv kanskje tenke det er ren ondskap, men jeg ser av og til hans barn som irritasjonsmoment. En "plage", nå kommer de igjen, med rotet sitt, med bråket sitt, med ideene sine. Tenker ofte at livet ville være mye bedre om de ikke kom så ofte.

Jeg må ærligtalt si at jeg ser på dem som overfødige i vårt hjem, at vi er fulltallige når de ikke er der, og når de kommer også da er vi litt for mange. Jeg tenker slik den stereotype stemor tenker, jeg er den onde stemor.

Ikke er jeg stolt av det, men det er slik jeg er blitt, vi har hatt vår del med tull, vanskelige barn, og vanseklig eks. Jo mer rot og dritt og problemer jo mer av et problem føler jeg at ting er. En mann som ikke helt har hatt perspektiv på hvilke utfordringer nyfamilien byr på, og hvordan de best kan løses har jeg også hatt. Har ødelagt mye.

 

Det er en negativ spiral som bare bygger på seg, og blir vanskeliger å komme ut av for hver dag som går. For meg er ikke sjalusi det riktige ordet å bruke, fordi det forbinder jeg med noe sårt, skulle ønske det var meg, litt misunnelse. Er det andre som har det som meg?

[Anonym bruker]

Dette er kjernen ingenting kan bryte dette........ Alle drømmer om en kjernefamilie som er ubrytelig.

Den var tydeligvis ikke ubrytelig, de gadd ikke engang holde sammen, etter de hadde laget kjærlighetsbarnene sine.

Skulle hans bånd til henne og dem, være sterkere enn det båndet han har med meg, som han heller velger å dele resten av livet sammen med, og våre barn som er ønsket og produsert av oss begge i fellesskap.

 

Dette skjønner jeg ikke, det er helt ulogisk. Var han så lykkelig der han var, så hadde han ikke bygget bo med meg. Han flyttet rett derfra og sammen med meg.

Er ikke sjalu og er god venn med barna. Eksdama er sikkert grei nok hun også, men litt irriterende, hun er litt stakkarslig, synest så synd på seg selv, litt hjelpesløs.