Hva om barnet ikke kan bli glad i oss?

[Anonym bruker]

Mannen min er litt skeptisk til at vi skal adoptere. Han er redd for at barnet skal bli ulykkelig og at det skal reise bort så fort det er stort nok for å finne de biologiske foreldrene. Han er redd for at barnet ikke skal få en dyp og solid kjærlighet for oss.

Jeg tenker at vi skal klare å være forståelsesfulle, modne og voksne dersom barnet vil finne ut mer om sitt biologiske opphav, men jeg vet jo ikke hvordan jeg vil reagere. Vi har hatt flere spontanaborter, og vi er nok blitt litt engstelige for å miste mennesker rundt oss.

Blir sprø av å gå rundt å tenke på dette. Er det noen som har noen tanker om dette som vi tenker på?

[Gjest]

Jeg er adoptret selv, og jeg har ALDRI hatt noen andre foreldre enn mamma og pappa (adoptivforeldre)

 

Det skal sies at jeg var bare 6 mnd da jeg kom hit. Og det er nok en fordel om barnet ikke husker så mye fra før de kom til dere. Tror jeg.....

 

Det som din mann er usikker på, gjelder like mye for foreldre som føder selv...... En har barn bare til låns uansett :-)

 

Det som er viktig er at dere er der for barnet når det er lite. DA vil det også få følelsen av at dere alltid er der :-)

 

Jeg har lest en bok om adopterte barn, og at vi er mer urolige for å bli forlatt enn andre. Så det med at dere er engstelige for å miste de rundt dere, vil nok bli gjensidig. Tror ikke der skal væe så bekymra for hva dere eller barnet skal FØLE. Det som er viktig å tenke på er om dere virkelig ønsker det. For det er tøft å ha barn. Og det at det er adoptert kan kreve endel ekstra :-)

 

Lykke til i såfall. Min mamma og pappa angrer IKKE på valget de gjorde. Les gjerne om meg på min hjemmeside:

 

www.Tyta.piczo.com

[Andromeda]

Hei!

Jeg er 32 år, har barn selv nå. Adoptert fra Korea i 1974. Jeg skjønner faktisk godt skepsisen mannen din har. Nå for tida så er det veldig "in" å lete etter sitt biologiske opphav. Selv har jeg aldri hatt den trangen, det er faktisk min mor som ikke skjønner hvorfor jeg ikke vil lete etter opphavet mitt. Det inntrykket jeg har, er at folk rundt en forventer av og til at man skal lete etter opphavet sitt. Standard frasen jeg har hørt er: Dersom jeg har vært adoptert så ville jeg ha likt å visst..... All ære til de som adopterer, det er en veldig modig handling, og jeg har respekt for dem.Jeg har en blogg, der har jeg fått noen tilbakemeldinger, fra adopterte, og fra foreldre til adopterte. Kanskje dere kan lese den?

 

http://koreaklubben.com/blogg/?w=cathrine

[Ella i farta]

h

[Anonym bruker]

Tusen takk Jalla og Modezty for innleggene deres!

[Anonym bruker]

Hei :-) Jeg er adoptert fra Korea, kom da jeg var 10 måneder gammel. Jeg ble selv mamma til en sønn i fjor og nå er foreldrene mine blitt stolte besteforeldre, så kry som det går an å bli. Jeg har aldri tenkt på adoptiv foreldrene mine som noen andre enn akkurat foreldrene mine. Det blir akkurat som å få deres eget barn, og jeg er overbevist om at dere kommer til å elske dette barnet fra første stund dere ser bilde av det :-)

 

Jeg har selv vært tilbake i Korea ved to anledninger, og faktisk funnet ut en del om mitt biologiske opphav. Det fikk meg faktisk til å føle meg enda mer norsk og enda mer glad over de foreldrene jeg har :-) Jeg ble så takknemmelig over å ha vokst opp i Norge og ikke i Korea.

 

Jeg er sikker på at dere har mye kjærlighet å gi et lite barn. Som sagt, selv om barnet deres ikke kommer til å ligne dere utseendemessig, vil dere elske det som om det var deres eget fra dag 1. Jeg har aldri vært i tvil om hvem som er mine foreldre. Lykke til med adopsjonen deres!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Sitter her med tårer i øynene, og jeg vil bare takke for svar på innlegget mitt. Takk

[Anonym bruker]

Vi har vært innom tanken på adopsjon, jeg vil fremdeles, mens mannen min er tvilende. Vi starter ingen prosess med en tvilende part, han vil ikke etter at vi fikk egne barn.

 

Jeg vil bare si til deg at den tanken du har om barnet vil forlate dere/bli glad i dere er en typisk foreldretanke, som også biologiske foreldre har. Vil barnet bli knyttet til meg? Det er ingen garanti.

 

Ønsker dere lykke til i prosessen, håper dere får et nydelig lite gull som blir deres og endelig får bli foreldre. Har dere tenkt på land?