Mai du skjønne...

[Gjest]

Nå er det mai, og utallige avslutninger og dugnader etc. Og barna vil ha meg med - faren deres vil ha meg med, mens moren deres vil ha meg helt til Langtvekkistan.

 

Og jeg kommer i konflikt med meg selv. Jeg vil så gjerne være der for samboeren min, for jeg vet at han trenger støtte han også. Og så vil jeg være der for ungene, som alltid blir veldig lei seg når jeg ikke er der. Selv om jeg kanskje ikke ser dem før en uke etter, så spør de alltid hvorfor jeg ikke var der og sier at de skulle ønske at jeg ville komme. Det er begrenset hvor mange "gode" unnskyldninger jeg har igjen..

 

Nå har jeg vært så lei meg i flere dager, for nå er det 2 avslutninger pluss 17.mai. Dette sliter skikkelig!

 

Noen som har innspill?

[ana baroma]

Du sliter skikkelig på den fronten, du:-(

Mamman er sjalu, eller noe i den duren, ungene digger deg, pappan vil ha deg med - og du slites mellom alt sammen. Ikke lett... Skulle ønske dere fant en måte å komme til enighet med mamman, sånn at du som et kompromiss kan stille på enkelte avslutninger osv - og la henne og faren være alene på noen. Evt at hun stiller på noen, og dere to på noen arrangementer??

 

Ungene skjønner jo at det er noe som ikke stemmer, og det er dumt å lyve for ungene. Men her må mamman også ta et ansvar.

 

Jeg er så heldig at vi ser hverandre på 17. mai og mange dager ellers i året alle sammen, men jeg tror jeg holder meg unna de første merkedagene som første skoledag, avslutning i barnehagen osv. Orker ikke å tråkke mor på tærne, og vil guttungen ha meg med, så sier han nok fra til alle sammen om det.

 

Hos oss løser det seg vel uansett på ett eller annet vis, men ønsker deg masse lykke til!!! Håper det løser seg for dere alle sammen, og at ungenes ønsker kommer først:-)

[Burugla]

Hei:)

 

Hvor lenge har du vært sammen med far? Og har mor vist noen tegn til bedring ift å ønske deg "Langtvekkistan"?

 

Den gang mor ønsket meg langtvekkistan (kan hende hun gjør det ennå for alt jeg vet, men ikke viser det i ord og handling) så løste vi det sånn at vi delte arrangementer. Annenhver gang. De gangene mor hadde fortrinnsrett kom ikke vi, og de gangene vi (far) hadde foretrinnsrett var jeg med. Og mor kunne velge selv om hun ville komme eller ikke.

 

Vi var (og er) en egen familie, og mente og mener at mor ikke skal ha full rett til å eksludere meg i "barnas offentlige rom" - fordi jeg også er en del av barnas familie.

 

Og hvis mor ville være med på alle avslutninger var hun velkommen til det - men måtte da akseptere at jeg var på halvparten av dem.

 

17. mai har vi forøvrig alltid delt i 2 - en har morningen og frem til ca 15.00, og en har reste av dagen. Da får den ene parten hyggelig 17. mai frokost, og den andre tivoliet etter skolearrangementet.

 

For min del foretrekker jeg frokosten...

 

 

[Gjest]

Jeg har vært "superinnvolvert" i to år, og jeg var ikke årsak til bruddet.. det greide de fint selv over ett år før jeg ble kjent med min kjære. Og det var hun som flyttet!

 

Nei, dette er ikke så lett. Det har vært snakk om å dele arrangementer, men det ville hun ikke være med på, og jeg kan delvis forstå det. Det som er trist er jo at ungene ikke kan ha alle med seg på en gang. Det er jo dem dette går utover - og hadde det ikke vært for dem så hadde jeg jo ikke vært så engasjert og kunne vært hjemme.

 

Om hun er sjalu eller ikke, det er ikke så lett å vite, men min antakelse er nok det. Akkurat det greier jeg ikke helt å forholde meg til, er det noen som burde være sjalu så er det jo meg.. men det er jeg altså ikke! (Har nok med alt annet.. hehe..)

 

Så får vi se da, hvordan det går. En avslutning og 17. mai denne uka. Jeg skal være sååå glad når dette er over! :-)

 

 

[Gjest]

Nei, hun har ikke vist forbedring.. tvert om. Det blir værre og værre.

 

Og jeg er sååå enig med deg, Burugla, hun skal ikke ha rett til å ekskluder meg fra barnas "offentlige rom".

 

Takk for fint innspill! Klem til deg!

[Burugla]

Hvis mor ikke vil dele arrangementene, så må hun jo tolerere at du er med på noen av dem? (halvparten?)

 

Hva sier far her?

 

Hos oss er det far som tar alt med mor - vi blir enige oss i mellom først.

 

Hos oss har alt blitt bedre etterhvert (vært gift i 4,5 år nå), men det var et h.... de første årene. Blant annet nektet hun at jeg satt i bilen dersom vi skulle hente barna hos henne (hvilket var svært sjeldent, siden vi leverte og hentet i barnehagen/ skolen).

 

Jeg betegnes vel også som den superengasjerte sorten (alle er i min familie - jeg gjør det samme for storesøster som for lillesøster - selvom det bare er sistnevnte som er "av mitt blod").

 

Men så har vi fått en fin familie også da:)

[Gjest]

Neida.. mor kan ikke tolerere noe som ikke er hennes egen ide.. Og som du skjønner så blir det veldig kjedelig å skulle vente på at hun finner ut av ting.

 

Vi gjør som du sier, far tar alt med mor - og vi blir enige oss i mellom først. Han sier aldri ja til store ting uten å ha konferert med meg først.

 

Jeg krysser også fingrene for at ting skal bli bedre etterhvert - men man vet jo aldri. Uansett har jeg bestemt meg for at hun skal ikke få splitte meg og min kjære.. og da jeg kom til den slutningen, så ble jeg roligere. Men så kommer det perioder som nå i mai.. da er det skikkelig irriterende at jeg lar dette gå innpå meg!

 

Som jeg pleier å si, det er engasjementet som er min beste, men også værste egenskap! Det frigjør og det feller..

[Burugla]

Det kommer sikkert lysere tider!

 

Selv gikk leg lenge og håpet at mor skulle finne seg en kjæreste slik at hun kunne sette fokus mot sitt eget liv i stede for vårt. Men ingen kjæreste kom - og likevel satte hun fokus mot eget liv:)

 

Tror hun etterhvert innså at det var min mann og meg - og at vi hadde tenkt å forbli sammen. Uten at jeg vet dette - fordi jeg ikke har snakket med henne.

 

 

[Maud]

Dette er ikke lett! Jeg har vært på den andre siden. Vært den moren som synes det er vanskelig at stemor skal delta. Ikke fordi jeg ville ha faren til barna tilbake, kan ikke helt forklare hva som gjorde vondt ved det. Tror det var at det ble så tydelig at sønnen vår hadde de familieforholdene han hadde og at dette var noe helt annet enn jeg ønsket. For vår del hjalp det at jeg fikk bruke litt tid. Jeg satte selv noen tidsfrister. Avtalen var at hun ikke skulle komme på arrangementer i barnehagen det første året. Etter det måtte jeg bare takle det hvis det fortsatt var vanskelig. Den første gangen hun var der, var det vanskelig, men nå går det bra. Det skal også sies at det ble enklere da jeg fikk min egen samboer som kunne være med.

 

Ellers synes jeg vel at det er hva barna ønsker som bør være det aller viktigste. Min sønn var baby da faren flyttet og sønnen kunne ikke si noe selv da. Nå er han 7 og ønsker stort sett at "alle" skal være med. Jeg synes dere burde si til henne at dere synes barna skal få bestemme og spørre henne hvor lang tid hun trenger på å forberede seg. Gi henne maks et år f.eks. Når alt dette er sagt, synes jeg 17 mai er noe annet enn en avslutning. På 17 mai er det masse folk og et offentlig arrangement. Da kan hun ikke nekte dere at du er der. Hva skal du gjøre da? Sitte hjemme og vente? Det er urimelig! Jeg vet ikke hvor gamle barna er, men hvis de er litt store, behøver dere ikke lyve. Samtidig som mannen din spør ex'en om hvor lang tid hun trenger, kan han si at dere ikke lenger vil lyve til barna om hvorfor du ikke kommer. Dere skal selvfølgelig ikke si at mamma'n deres er vanskelig og dum, men at hun blir lei seg når du er der og derfor er du hjemme. Barn skjønner masse og det blir i hvert fall vanskelig for alle hvis de plutselig skjønner både at mamma bestemmer noe annet enn de vil og at pappa og samboeren lyver om dette.

 

Lykke til!