Skammer meg over stebarna!

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet mye med mine følelser ovenfor stebarna og innrømmer ærlig at jeg ikke er spes glad i dem. Vi har dem lite for tida, mannen min sliter også veldig med samvær. Det at de er uoppdragne er i tillegg ikke noe som gjør saken lettere, ja, jeg skjønner at de er barn men...

 

I dag snakket jeg med en av naboene vi har lite kontakt med men som stebarna er en del hos (hos sønnen i huset) når de er hos oss. I dag fortalte hun meg at det var litt vanskelig å si det, men... OG SÅ KOM DET... For å gjøre en lang historie kort så hadde hun ikke mye til overs for dem. De tar seg visst vel mye til rette, den ene hadde blitt fersket for å ha stjålet et spill der (de så det i det de skulle gå hjem) +++ Jeg ble helt matt. Jeg sa det som det var at vi sliter en del her hjemme også, og at vi beklager sååå masse. Jeg gjorde det også klart for naboen at når ungene er på besøk hos dem så må de (altså naboene) få lov å utøve sine regler, og også be dem gå når det ikke passer å ha dem på besøk lenger. Jeg takket for at hun sa ifra, det var sikkert ikke lett å ta det opp. Vi fikk pratet ut lenge, tror det var godt for oss begge. Herregud, hva gjør man??? Akkurat nå er jeg sjeleglad det er 4 uker til neste gang de kommer!!! Men samtidig er det jo synd, for mangel på grenser hos mor ødelegger jo ungene. Det er jo til slutt dem det går utover.

[Anonym bruker]

Jeg ble nesten litt glad over å lese innlegget ditt. Det viser at det er flere enn meg som har det på samme måte.

 

Jeg er vel i noens øyne en litt streng som mor, fordi jeg forventer noe av mine barn. For å nevne noe: Jeg forventer at mine barn sitter pent ved matbordet, takker for maten, hilser pent på andre mennesker, sitter pent i sofaen, rydder etter seg når vi har lekt, sier takk dersom de får noe, hører på meg eller andre voksne når de blir snakket til, og jeg forventer at når de kler av seg i stua for å ta på seg pysj - ja da skal de også ta med klærne inn på badet og legge i skittentøyet. Mine barn er 6 og 9 år, og har ingen problemer med dette.

 

Min samboer har to barn som bor hos sin mor (5 og 7 år). Når de kommer til oss så tror de at de skal få lov til å hoppe i sofaen (jeg har ny pen sofa), ligge på benken når de spiser mat, roter overalt og forventer at far rydder (men det blir selvfølgelig jeg som gjør). De viser ingen takknemlighet hvis de får noe - de forventer heller å få mer. De har ingen respekt for andres ting, og ødelegger stadig lekene til mine barn og naboens barn. Jeg har noen ganger iakttatt dem, og sett at de ikke ødelegger ting ved ett uhell - heller på pur faenskap. De er frekke både mot meg og sin far, og spesielt flaut er det når de er frekke mot naboene.

 

Jeg tok mot til meg og snakket med barnas far om dette, men han syntes at jeg overdrev. Jeg ba ham om å følge spesielt nøye med i fremtiden, for å se om det var noe i dette. Han ble overrasket over diverse utsagn fra barna: "æsj, jeg gidder ikke spise denne maten", "hold kjeft kjærring" (dette var til naboen da hun ba ham gå av trampolina dems), "jeg gidder ikke rydde vekk klærne mine, det kan du gjøre".

 

At biomor orker dette, ja det er ett under. Jeg har heldigvis fått lov til å sette grenser her nå. Dersom barna "æsjer" seg over middagen, ja da kan de gå fra bordet og opp på rommet. Etter noen ganger er det slutt på denne "æsjingen". De må også gå inn dersom de er frekke i munnen sin, eller ødelegger andres ting. Så alt i alt viser det seg at ting blir bedre så lenge vi voksne setter grenser!

 

Jeg ønsker deg lykke til med stebarna dine, og håper dere finner ut av det )

 

Beate 73