Kan noen her hjelpe?

[Anonym bruker]

Link til mitt spørsmål..

 

http://www.nybaktmamma.com/plassen/showthread.php?p=4904992#post4904992

[dama]

hei... lurer på om jeg ikke har svart deg før en gang...

uansett.. sønnen min har alltid vært ekstra følsom, og jeg har alltid ment at man skal kjenne på alle følelsene sine, og ikke grave de ned...

og så var jeg jo også aleine med han de første årene hans... så jeg har vel på en måte fyrt oppunder alle disse såre følelsene hans..

nå er han åtte år og vi har jobbet en stund med å lære han å ta seg sammen...

vi må lære han at han ikke kommer noe sted med den slags sutring og grining ellers i samfunnet..

andre unger gidder ikke leke med noen som bare sutrer og griner.. vi har også erfart at oppførselen hans kan snu seg når han er sammen med andre barn på skolen.. at han blir sint og kontrollerende der, mens han er skjør og grinete hjemme...

en frase som blir sagt VELDIG mye her hjemme er: jeg hører ikke hva du sier når du piper på den måten, og: jeg vil høre på hva du har å si når du kan prate ordentlig...

har en prepubertal fjortis på tre år også, og jeg må terpe på de samme tingene med henne...

 

jeg synes det er veldig vanskelig med sønnen å vite hva som er ekte eller ikke, men jeg blir nesten alltid overrasket, etter å ha stilt hardt mot hardt, over at han slutter å grine så fort og tar seg sammen....

 

regelen er egentlig ganske grei, og betyr ikke at man ikke tar hensyn til følelsene til barna... det er bare sånn at det går faktisk ikke an å høre hva de sier når de piper og griner....

"hvis du skal snakke til meg, må du snakke ordentlig!"

og så får de ta den tid det trenger for å klare å stoppe sutringa, ta seg sammen, og snakke ordentlig... og tilslutt oppdager de at de ikke trenger å gråte for å få ting til å skje...

 

håper du kan bruke noe av det..

lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og gode råd

HI