Hjelp! Hvordan "oppdra" en 1 åring?

[Solstråle*]

Gutten min er akkurat fylt 1 år og det er på tide å være konsekvent å vise han hva som er greit og ikke greit!

Problemet er at en sint mamma er en utrolig morsom mamma! Jo mer bestemt jeg snakker til han, jo mer ler han. Blir jeg skikkelig sint, ja, da skrattler han.

Som i sted da vi skulle skifte bleie og han begynner å tulle seg skikkelig. Han vet jo at han må ligge i ro til vi er ferdig. Det har han godtatt, men i sted var han altså ikke interessert i det. Jeg prøvde å vise med ansiktsuttrykk og kropps språk at "nå er det nok" samtiding som jeg sa det med sint stemme. Men han bare ler og fortsetter, uansett hva jeg sier eller gjør.

Han er jo for liten til å forstå konsekvener. Eller? Hvilke konsekvenser skulle det være? Alt er jo gøy.

Han er verdens enkleste unge å ha med å gjøre, så det er ikke et stort problem. Men det skremmer meg ar han ikke har noe som helst respekt for meg når jeg "kjefter". Han hører ikke etter når jeg sier nei heller.... Bare smiler og og setter opp det "fante blikket"...

Hva gjør jeg??

Noen bøker dere kan anbefale?

 

 

[dama]

jeg tror ikke på å kjefte på barn som er så små som det..

jeg ville heller tatt tak i han snudd han tilbake, holdt han nede - ikke hardt - bare sånn at han ikke kunne flytte på seg igjen...

og så ville jeg fortsatt å gjøre det igjen og igjem.. helt til det en dag går opp for han at det ikke nytter...

sånn som min minstemann som straks er ti måneder.. hun er blitt voldsomt intr i skuffer og skap... og da er det bare å si nei, ikke gjør det, og ta henne vekk...

 

hvis man straffer de små vil det bare gå ut over utforskertrangen deres og de vil heller slutte å være små oppdagere..

dattern min på straks tre derimot... hun får sitte i trappa når hun ikke gidder å høre... hun må lære seg å gjøre sin del for at familien skal fungere godt sammen.. vi er fem stk så det er veldig viktig at alle gjør sin del for å unngå kaos.

 

de minste handler bare på instinkter ennå....

jeg ville ikke gjort noe før han nærmer seg to år, når du ser på han at han er moden for å lære seg det neste skrittet..

nå er det bare å vise om igjen og omigjen... og bruke fysisk kontakt... ikke stå på avstand og si nei.. gå bort og ta han i armen, fjerne han fra situasjonen og si; nei, sånn gjør vi ikke..

[dama]

men, det er fryktelig vanskelig å holde maska når de negynner å smile og le asså

jeg sliter med å ikke le dattern på tre opp i ansiktet når hun setter igang med trassen sin!

men, jeg jobber så godt jeg kan for å unngå det!

[Solstråle*]

Takk for svar!

Er omtrent sånn som du sier her jeg gjør! Mener ikke kjefte i ordets rette forstand! Ser strengt på han, sier nei, og nå er det nok tull og prøver å holde han fast.

Er en utfordring det der med å la være å le, er ikke alltid jeg klarer å holde meg nei!

 

[zadine]

Har samme problem med tulla på 14 mnd.

Hun gjør det samme om og om igjen, selv om jeg sier nei, og bærer henne vekk.

Og hvis jeg kjefter så ler hun bare.

Men de må jo lære at ikke alt er lov.

Noe har man bare ikke lov til å røre.

[Gjest]

 

For så små barn, er høy stemme morsomt. Dine ansiktsuttrykk er også morsomme. Det mest virkningsfulle er å si "nei" på en bestemt måte(ikke med høy, eller mørk stemme). Du kan fortsatt benytte deg av avledning og fysisk fjerning. Gjør han noe han ikke skal så si "nei"(med normal stemme), fjern ham fra situasjonen eller avled ham med en morsom leke.

 

Ikke forvent for mye av ham, og tenk heller ikke at han gjør dette for å terge deg. For at han skal vite hvordan verden fungerer, gjør han det samme gang på gang slik at han tilslutt klarer å forutse hvilke handlinger som gir hvilke konsekvenser. Dette er utfordrende for oss som foreldre, men vær konsekvent og tydelig. Det gir resultater.

 

 

[Anonym bruker]

Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det flere enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåringen igjen...

 

"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.

 

En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synet av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".

 

Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at" Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke mens hun fortsatt trykker ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".

 

Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"

 

Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.

 

Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeldigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....

 

En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."

 

Det ligger vel allerede i kortene at det å kjefte på ettåringer ikke har så mye for seg. De husker ikke hvor galt det vil gå til slutt, har problemer med å klare å tenke at hun skal la være før hun har begynt, og klarer ikke stoppe seg selv når de har begynt. Men man må jo drive med noe opplæring. Det sparer likevel mange for mye slit å fjerne ting som er fristende eller farlige, ting som de ikke klarer å ligge unna. F.eks. kan man sette sperre foran bøkene i bokhylla, ta platene bort fra gulvhøyde de månedene dette står på. Og sette en stol eller noe større og tyngre foran stereoen på dagtid. Osv. Men barn er forskjellige. Noen trykker aldri på stereoen eller drar bøker ut av bokhylla, mens andre nesten ikke gjør annet. Å undersøke ting er en medfødt tilnøyelighet som barn har og det går over etter noen måneder.

Barnet ditt lærer mest av å se på deg og etterligne det du gjør, og ikke så mye fra det du sier. Og barnet tar mye lettere imot beskjeder (sett ned den vasen) enn forbud (du får ikke lov til å løfte opp vasen). Når du har sagt et par ganger "sett ned vasen" og ingenting skjer så går du bort og "hjelper" barnet å sette den ned (fysisk, helst uten å være sint) og sier "Sånn ja", "bra" eller noe liknende når det har blitt slik du ville. Å avlede er veldig effektivt. Utrop som "hvor er bamsen" virker veldig bra, når du ser at den lille er på vei mot TV, eller når hun gråter i frustrasjon fordi du har nektet henne å få noe. Gerhardsen sier til slutt at rådene er først og fremst ment som hjelp så ettåringene kommer gjennom dette klåfingrete stadiet uten for mye frustrasjon.