Hvordan takler dere deres barn når de slår seg helt vrange?

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av at jeg må fysisk ta i min sønn for å få han til å høre. Det hender jeg kliper ham over armen, holder ham i håret eller av og til slår. Jeg hater at jeg ikke greier å takle han på andre måter. Jeg vil jo ikke gjøre han noe vondt, men av og til må han stoppes.

 

Gode råd?

[Gjest]

jeg bærer han på rommet sitt, så må han sitte der en stund. Når jeg henter han, så er han som oftes rolig. Skjer det på nytt, så må han på rommet igjen

[Gjest]

slår du barnet ditt? jeg ville aldrig slå lugge eller klipe barnet mitt uansett hav han gjør!! vi bruker og halde han på fanget til han roer seg ned.. gjør han noe "galt" (ikke hører etter når jeg har gjenntatt det flere ganger) så setter jeg han på en kjøkkenstol og der må han sitte til han er rolig..

vi vil ikke sende han på rommet, for da kan han få et negativt forhold til rommet sitt, og dermed ikke sove der i det heletatt. det skal da sies at vi sliter med og få han til og sove på eget rom.. han er 2 1/2år gammel...

 

håper du finner en metode som fungerer for dere=)

[Gjest]

gutten min er 5 år og han har et godt forhold til rommet sitt fordet om han må sitte der til han har roet seg. Vi fokuserer på at han må være alene og ikke sammen med oss voksne. Dette er det som er mest effektivt og dette skjer kansje to ganger i mnd. Dette skjer bare når alt annet er prøvd altså snakke, forklare osv.

[Anonym bruker]

Han er 8. Og de gangene jeg tar i han / slår er det som spontanrekasjon på at han enten sparker eller slår meg så jeg får vondt, eller er slem mot søstra si ( hun er 5 mnd). Om han skal på rommet sitt må jeg låse han inne, og da står han og sparker i døra til han slipper ut. Han er utrolig utholdende.

 

Og som sagt jeg hater at jeg ikke takler dette. Men han er for tung til at jeg klarer å bære han når han er vill.

[Gjest]

Dersom du slår han tilbake lærer han av en voksen at det er akseptert å slå. Hva med å søke råd hos BUP eller PPT. De kan kanskje lære deg teknikker og måter å takle sønnen din på?

Vet de har programmer hvor foreldre lærer taktikker som "belønningssystemer", "ta fra dem goder" osv.... det skal visst være effektivt.

[Anonym bruker]

Vi har prøvd det meste. Jeg er så ufattelig lei av å være konsekvent hele tiden, rose positiv adferd når det egentlig er snakk om vanlig folkeskikk.

 

Belønninger funker ikke, det driter han i. Ta fra goder funker litt bedre, men for det meste driter han i det og. Vi hadde et system i samarbeid med skolen og PPT om at hvis det hadde vært en dårlig dag på skolen fikk han ikke se TV. Gutten så knapt nok TV på 3 mnd. Helgene var selvføgelig unntatt.

 

Men for å presisere da, når jeg river han i håret eller armen er det for å stanse han når han skal til å gjøre noe han ikke får, feks å kaste leker på søstra si, velte TVn, sitte i vippestolen eller 100 andre sånne ting som "normale" barn ikke gjør. Jeg slår han aldri som straff, men jeg slår i "selvforsvar, det skjer før jeg har rukket å tenkt.

[Gjest]

Jeg mener nå likevel at å kalle det selvforsvar er å gå for langt. Da river en ikk i håret eller slår.

Men om du ikke klarer å la være å gjøre det før du har tenkt, så må heller du søke prifisjonell hjelp, for det kan virke som du heller ikke klarer å kontollere sinnet.

Vet at dagene med ADHD barn ikke er lette. Men de er normale, og har en sykdom de ikke kan noe for selv.

[Anonym bruker]

Normal er han IKKE. Og jeg vet at han ikke kan noe for det. Men det kan være vanskelig å huske når han responderer helt ulikt på meg og sin far. Men som han sa, han bryr seg ikke om damer.

[Gjest]

Ser vi har et ulikt syn på dette men det er ok.

Kan ikke eks vi si at et barn med kreft er unormalt, og ADHD er også en sykdom. Men at han har abnormal atferd kan jeg gå med på. Men det ses jo ofte i sammenheng med denne sykdommen.

Håper dere får det bedre hjemme etterhvert. Men da må jo samtlige failiemedlemmer søke i seg selv og se hva de kan gjøre. Kan pappaen stille mer opp? Kan du søke hjelp for at du slår? Hva kan gjøres for å bedre guttens atferd?

Vet det er slit å være konsekvent hele tiden. Men det kan faktisk hjelpe etter en stund, og da er det verdt strevet. Kanskje du kan få noen tips og litt motivasjon fra BUP?

Går gutten på medisiner? (vet det ikke løser alle problemer, men..)

Kanskje han behøver høyere dose av medisinen, evt bytte til et nytt merke?

 

Gutten min var også utagerende og agressiv tidliger. Dette problemet har vi heldigvis ikke hjemme lenger, og kun en sjelden gang på skole.

Løsningen her var å være konsekvent ( ADHD barn behøver forutsigbarhet) og at vi har funnet rett dose på medisin.

Det jeg gjorde på det verste når han var agressiv tidligere var å holde han inntil meg på fanget til han hadde roet seg ned. Han var imidlertid 6-7 år da, jeg vet ikke hvor stor gutten din er. Dersom du ikke klarer å hanskes med han fysisk slik kan kanskje pappaen stille opp.

 

Vet det høres veldig fint ut her i gården nå, men vi har jo vårt å stri med også i forhold til ADHDèn til gutten vår. Men for at ting skal bli bedre har jeg tro på at man må ta et tak. Tøfft når det står på men bedre å få en mer stabil hverdag senere enn en som bare "hangler og går" nå.

 

Men man har faktisk ikke lov å slå barn i Norge om de er utaggerende eller ikke.

 

Lykke til videre

[Moi og bebis ;)]

Uffameg, dette høres fælt ut...

 

Jeg slår ALDRI gutten vår, men hvis han er veldig frekk, kan jeg ta i armen hans og ta han med inn på rommet hans. Dette er ikke vondt til han (litt ubehagelig selvfølgelig), men det er et signal til han om at jeg har en grense. Skjer kanskje en gang annenhver mnd.

 

Min mor gjorde også dette til meg når jeg var liten.

Jeg har heller aldri blitt slått av mine foreldre.

 

Men husk at de lærer av oss, så hvis du slår han, vil han også slå andre....

Du "sier" liksom at vold er greit hvis man blir virkelig sint el frustrert.

 

Men gjør alt du kan for å skjerme lillejenta fra volden hans... Fikk helt vondt inni meg når jeg leste at han er slem mot henne

 

Jeg føler med deg, virkelig...

Men pass på at han tar medisinen sin, kanskje er tiden inne for å øke dosen hans?

Det hjalp veldig her.

 

 

[Anonym bruker]

Han er ikke helt ferdig utreda enda, så medisin får vi neppe før til høsten igjen da denne skulle prøves ut i samhandling med skolen.

 

Jeg vet ikke om dere helt forstår meg, jeg vil ikke slå, eller holde osv. Men det virker nesten som om jeg må gjøre han vondt for at han skal høre på meg. Og de gangene jeg tar hardt i han er det for å stoppe han, altså når han løper forbi meg el. Og ettersom han har langt hår er det lett å få fatt i. (huff jeg blir helt dårlig av å skrive om dette, jeg er en elendig forelder). Her om dagen kløp han søster si, bare for å se hvor hardt han kunne klype før hun begynte å gråte.

 

Mannen min stiller opp 100%. Vi er i den situasjonen at denne sønnen og jeg og lillesøster nesten aldri er alene hjemme. Det sliter på oss alle sammen at han er så krevnde. Men noen ganger må han bort, han har og rett på sitt liv, han må jobbe, trene litt, og vi har en gutt til på 11 som og tenger oppfølgning.

 

I vinter da lillesøster hadde vont i magen, sto 8åringen min å slo og klønte meg mens jeg hadde henne på armen og prøvde å roe henne. Jeg så ut som om jeg hadde vært i krigen.

 

Ble mye klaging her nå.

 

Jeg vet at jeg ikke skal slå. Og jeg vet at jeg er et dårlig forbilde når jeg slår ( det skjer skjelden kanskje annehver mnd, ikke daglig, det er når vi virklig braker sammen) eller på annen måte gjør han vondt. Folk som slår har problemer med å uttrykke seg på annen måte lærte jeg i ped.

 

Jeg er sliten.

[svartir73]

Jeg faktisk en sønn selv som er som din lille prins....Virker ikke som han her fortsår det å bare bli snakket til,ikke noe biter på han...Ikke om vi tar vekk tingen han er glad i eller noe som helst annet...Men å bli tatt hardt i armen,jo da våkner han til på en måte...Men det er like fort glemt..Han her driter i alt og alle runst seg...Han kaster alt han kommer over rundt seg,han har tent på,han har knust ruter både hus og biler,han stjeler,han truer med å tenne på skolen,han truer med å drepe lærere...Lista er lang som et ondt år,men noe form for hjelp...Nei det får verken han eller vi...Vi har vært i systemet siden han var rundt 3 år...Men å bli hørt?? nei det har vi ikke blitt.....Jeg som mamma har adhd og går på ritalin vi har fra dag en sagt,han har det også....Men så er det å høre på moren og faren da...Han har fått diagnosen lett psykisk utviklingshemmet....har to andre barn som også må sjekkes da skolen og barnehagen lurer hva som kan være "galt" altså adhd...men å høre på oss om gutten på 10....Nei,ikke da jeg sa jeg hadde fått diagnosen letta bup sarpsborg fingeren....

 

Men jeg fortsår at du blir rådvill av å ha en gutt som ikke tar innover seg når han blir snakket til,takk jeg er i dem samme båten selv...Han forstår ikke at om han slår lille broren sin på 4 år så får han vondt...For han slår ikke mildt for å si det sånn...Søsteren på 13 har jo arr i ansikt etter hans utbrudd...Han ødelegger leker,klær..ja alt han kommer over blir ødelagt..Han bryr seg ikke om det er kniver han kaster rundt når han klikker...Det har vært dem gangene som jeg må ha tatt så hardt i armen at jeg nesten får vondt sjøl....Men hva skal en gjøre da,når det er bare det som når inn?? Det har vel bare vært engang som jeg ble så sinna så jeg slo han....Det var den gangen minsten var rundt året...Han satt i stolen sin i bilen og sang...Bæ,bæ..Da ble han andre så sinna,så han slo broren midt i ansiktet...Minsten blødde både fra munn og nese..Da gjorde jeg det jeg ikke skulle gjøre,vise at mamma slår for at du hadde godt tom for ord...Det er sånn jeg ser på det forstår du

 

Men jeg må si det har gått hardt otover minsten her,den ene gangen dytta han minsten inni vedovnen....Jeg kan takke alle makter for at minsten da hadde på seg genser og klarte å ta fore på en annen måte...Men ja,han fikk brann sår på hånda som måtte stelles...Men bare da fatta ikke han på 10 at det var farlig,han bare lo det vekk...Lista er lang som sagt.....

 

Det er noen dager som er værre enn andre og noen som er bedre,men jeg må si jeg er sliten...særlig når en har 3 barn som er som en berg og dalbane...Men jeg kan på hånda på hjerte si,det er han på 10 som er den verste av dem...Men vi gir oss ikke,jeg vet han vil ikke få det bra med seg selv før han får hjelp...Men så er det,det å få disse så kaldte fag folka til å høre på oss da.....Vel vi har sloss i 7 år å vi gir oss ikke før han har fått hjelp,lurer på hva som må skje jeg...Må han ha tent på skolen,slått den lærere osv,osv før dem fatter at han ikke har det bra tro???

 

Vel,men jeg ønsker deg lykke til,jeg veit hva du sliter med...En stakkars liten trøst på veien,du er ikke alene...Hjelper ikke så mye,men du er ikke alene!!! Lykke til!!!

 

Klem!!!

[Northernlights]

Sønnen min er 7, men på størrelsen hans i kroppen er ca 10 år, så når han slår seg vrang er det jammen ikke bare bare lenger.

Men når det skjer, tar jeg han rett og slett i armen, og fører han inn på rommet hans, og gir klar beskjed om at oppførselen ikke er tolerert, og at han kan komme tilbake når han har bestemt seg for å følge reglene.

 

Det tar som oftest ikke lange stunden før han kommer tassende tilbake og ber om unnskyldning.

 

Når han var mindre fungerte time out veldig bra.

 

Det er fristende å være hardhent for at barna skal høre etter når de slår seg vrang, men vi som er voksne må bare huske på at innvendig er adhd barn skikkelig frustrerte over sin egen oppførsel, og det de trenger mer enn kjeft er faktisk KJÆRLIGHET. En god klem og snakking om oppførselen etter anfallet er veldig viktig....vær ærlig med barnet, og fortell han at det er vondt for deg som mamma å måtte straffe han, og at du helst vil dere skal være venner hele tiden. Bruk et språk barnet forstår.

 

Vi kan ikke lære dem at vold avler vold. Vi må tenke over dette mye før anfallene, når vi selv er rolige og reflekterte, om hvordan vi skal forholde oss til neste gang barnet slår seg vrang.

 

Jeg vet det ikke er enkelt, men øv deg hver gang det skjer til å være litt mer tålmodig neste gang det hender.

Tro meg, du har min fulle sympati. Jeg vet så inderlig vel det er vanskelig, men husk alltid på at det er BARN vi har med å gjøre. Det er vi som er de voksne, og vi må derfor handle annerledes.

 

stor klem fra

 

 

[andemora]

Dette var ord til påminning og ettertanke! Det er så lett å miste tålmodigheten når man for n'te gang....

 

Alle barn er et produkt av sine omgivelser, og de barna vi snakker om her er i større grad prisgitt at omgivelsene hjelper til med å gi dem verktøy for å takle hverdagen.