Er jeg egoistisk...??

[Maries mamma]

Uff,jeg er så lei meg....Samboeren min har en sønn på 9 år som er autist.Han sliter sosialt,derfor vil han bare være hjemme når han er hos oss.Det medfører til at alt som skjer i helgene,dagene og feriene vi har han,må jeg gjøre alene.Nå har vi hatt han alle påskene og ellers alle dager det er ekstra fri,samt 7 helger på rad.Eksen til samboer sier at sønnen har så lyst å komme,da klarer ikke samboer å si nei...Så,den åttende helgen (vår frihelg) skal han visst komme igjen,endatil vi hadde planer om,kino,fisking og reise på besøk...Sønnen kan ikke ikke ringe selv,så tanken har slått meg at det er eksen som vil ha fri...Jeg ble lei meg siden planene våres gikk rett vest og at vi aldri kan finne på noe sammen i helgen.Jeg konfronterer han,men han fyker opp i et sinne og sier at han aldri kommer til å si nei til sønnen sin1Men skal han alltid si nei til meg da?Jeg har behov for et sosialt liv og for å pleie forholdet vårs...Er det jeg som er urimelig??Jeg bare griner og griner...

[Gjest]

Kjære deg, du er slettt ingen egoist. Ganske normal kvinne vil jeg si. Slik jeg leser innlegget ditt så har du nok mange tøffe år foran deg hvis du blir i forholdet. Tenk deg godt om - vil du leve livet med din kjære på premisssene til hans x og barn? Barnet hans vil alltid komme først - du vil bli 2. prioritet hele veien. Slik er det bare. Bruk litt tid på å reflektere over hva du vil med livet ditt, hvilke drømmer har du?

 

Jeg gikk inn i et forhold med en mann med barn fra før og bet i meg ganske mye for jeg var så glad i ham. Vi er "lykkelig gift" og har to søte små sammen, men hadde jeg tatt noen ekstra runder med meg selv den gangen så hadde jeg sluppet å bite i meg irritasjon og diskriminering fra hans barn og x den dag i dag. Jeg er her for barna mine - ønsker ikke at de skal bli skillsmissebarn pga en x som vil godte seg om det ble et brudd.

 

Ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Nei, jeg synes ikke du er egoistisk. Det er naturlig å ønske seg litt fri og alenetid sammen med kjæresten sin.

 

Det er jo selvfølgelig et problem dette med at barnet er autist. Hvor hardt rammet er han ? Det kan, som du selv påpeker, godt være at mor sliter med å passe sønnen alene og at hun synes det er deilig å få alenetid da hun kan. Dette har jeg også forståelse for, men hun skal ikke utnytte samboeren din da det passer henne. Hva er det som gjør at gutten liker seg spesielt godt hos dere ? Er han kun sammen med sin mor på dagtid ?

 

Må også få si at jeg synes samboeren din virker som en kjempefin far og han mener nok det han sier om at han ikke kommer til å si nei til sønnen sin. Prøv å snakke med ham igjen. Ikke kjeft eller skrik. Si at du virkelig har behov for å føle at dere er kjærester. Har dere noen som helst mulighet for å komme dere bort et par dager midt i uka. Det vil jo ikke ødelegge for sønnens besøkstider.

[aroma]

Jeg mener også at du ikke er urimelig i det hele tatt. Kan ikke forstå at det er et svik at guttungen er hos mor og hos dere annenhverhelg, slik som normalt er. Får en følelse av at mor bruker ungen mot far for at hun selv skal ha fri. Det kan vel ikke være noe problem eller svik å si til guttungen at denne helgen skal du være hos mor, og neste helg hos far. Begge må jo få ha han i helgene. Er det et svik?

Slik jeg ser det, fortjener han deg slett ikke. Og her er det du i aller høyeste grad som blir sviktet.

Flytt fra han og la han være alene med sønnen er min anbefaling.Så kan han sitter der helg etter helg med guttungen som ikke kan være med noen steder. For et liv!

Hvis han ikke forstår dette, må han være svært dum.

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Jeg skjønner at du blir lei deg, for det hadde jeg også blitt hvis jeg hadde vært i samme situasjon som deg..

[ana baroma]

Neida, du er ikke egoistisk. Men du sitter i en situasjon som er litt vansklig. Du må faktisk prøve få mannen din til å se etter løsninger for dere to, og dere tre. Du må stille som nr to, men kanskje det går an å komme til en løsning med mamman sånn at hun ikke sliter seg ut?

 

Kanskje dere kan ha han et par dager midt i uka istedet for helga? Om hun ikke klarer ansvaret for gutten alene, og skyver helgene over på faren, så blir det ødeleggende for dette forholdet, og alle senere forhold. Det burde han se... Samtidig er han jo en god far som stiller opp som far;-))

 

Du må faktisk også ta saken opp til vurdering. Orker du dette? Er dette det du vil med livet ditt?? Elsker du denne mannen så høyt at du vil dette? Elsker han deg nok tilbake? Kan kanskje være lurt å snakke med en familierådgiver, sånn at denne familien også ikke går i oppløsning.

 

Her er det en sammensatt problematikk, og den trenger dere hjelp til å løse:-))

 

Lykke til!!

[Clue]

Enig med de andre, du er slett ikke egoistisk.

Det må være lov til å ha en helg for seg selv også, spesielt siden dere stiller opp så mye.

 

Er det noen mulighet for at moren kan søke kommunen om avlastning dersom det er det hun egentlig trenger?

 

Det har hun nok krav på.

 

 

[Maries mamma]

Tusen takk for alle tilbakemeldingene...Det hjelper å høre at det ikke er jeg som er urimelig...Det er godt å et objektivt syn på situasjonene.Har tenkt på familierådgivning selv,men tviler i grunnen på at han blir med.Jeg kunne tenkt meg å gått alene,bare for å få snakket om ting og får hjlp til å takle denne "stefamilien".

Gutten liker seg godt hos oss fordi han får kun lov av mammaen å spille tv spill hos oss,fra han var liten er det alt han har gjordt,det er han store lidenskap...I tillegg blir han jo veldig skjemt bort av pappaen...Mammaen har veldig mye avlastning.Hun har støttekontakt for han en dag i uka,vi har han på onsdagene og så er han hos mormor 1 dag i uka.Avlastning synes jeg hun har nok av.Gutten har en form for autisme som gjør at han sliter med språket,sliter i sosiale sammenhenger med mye forlk og bråk,samt han ligger litt tilbake i utviklinga.Psykologer sier at han er normalt begavet,scorer litt under gjennomsnittet på IQ tester...Du kan ikke se på han at han er autist.

Ellers fikk vi renset opp i går...Han sier han forstår meg,men han kan ikke si nei til sønnen sin...Det forstår jeg...Jeg tenker at gutten er jo snart 10 år,om noen år vil han gjerne ikke komme så mye mer,da er det gjerne andre ting han skal ut på med venner,da vil han også være så stor at vi kan reise ut en kveld og han kan være alene...Jeg elsker denne mannen over alt på jord,han er perfekt,men han har en del bagasje som er litt vanskelig...Vi ble enige at hvis vi hadde planer og mammaen spurte om sønnen kunne komme,skulle vi si nei...Ellers var det greit hvis vi bare skulle være hjemme!Da får vi det veldig travelt på den sosiale fronten i helgene fremover ) Fnis...

[Gjest]

Så godt å høre at dere har funnet en måte å løse det på.

Jeg leste innlegget den dagen det kom, men fant ikke ordene for å si det jeg ville. Men jeg har tenkt så mye på det, at idag ville jeg skrive noen ord. Om ikke annet en støtteerklæring.

 

Det er ingen tvil om at du har funnet en ansvarsfull mann, og jeg kan forstå at han vil "slippe alt han har i hendene" når moren/sønnen ber om at han stiller opp.

 

Men så forstår jeg deg, for en ting er å vite at man vil være nr 2 på lista - bak barna.. men en annen ting er å oppleve det som du opplever, at dine ting ikke er viktige for ham.

Et spm du kan stille; da dere ble sammen, da satte han sikkert av tid til deg? Hvordan fikk han til det? Hvorfor er du ikke så viktig nå lenger?

 

Jeg skjønte jo at dere har pratet sammen, og det er kjempefint. Det er helt nødvendig med gode dialoger dere i mellom, og særlig når han har et barn som krever såpass mye ekstra som en med en diagnose.

 

Det sies at man ikke kan få alt her i verden, men du har i allefall funnet en som ikke springer når ting blir vanskelige, men som ikke viker og går på der det trengs.

 

Jeg krysser fingrene og håper innerst i hjertet mitt at dere får et lykkelig samliv fremover.

 

Klem fra

[Maries mamma]

Tusen hjertelig takk for et fin og støttende innlegg...

 

Når vi traff hverandre jobbet han kun 7-15 og vi bodde i en leilighet.Da var vi nyforelsket og hadde mye tid og overskudd til hverandre.I løpet av de tre siste årene har vi bygget hus(vi har gjordt ALT selv) og han har jobbet som en helt på jobben.Han var leder og jobbet MYE overtid.Den tiden som var igjen ble brukt til sønnen og til å hente sg inn/sove etter all jobbinga. Slik har de siste tre årene vært.

 

Du kan si at jeg har vært kraftig underernært på kjærlighet og oppmerksomhet.Noen ganger blir jeg lei og bare må få ting ut...Vi prøver også å få et barn sammen,men det er et tidkrevende prosjekt ettersom jeg har gått på p-sprøyta,alt er i ubalanse.Dette sliter på meg og samboeren tar det ikke like tungt som meg,det kan jeg jo forstå,han har jo barn(4stk - 1 på 9år,2 jenter på 21år og en sønn på 24år).Men dette er så viktig for meg og for at jeg skal føle at VI er en familie,ikke at jeg er det femte hjulet på vognen i forhold til hans familie.

 

Uff,det ble mye mas nå,men det er så godt å få luftet tankene og følelsene mine til noen nøytrale...Takk til alle dere som har kommet med tilbakemeldinger og kommet med støttende ord:o)

 

Ha en strålende dag alle sammen:o)

[Anonym bruker]

har selv et barn med litt større behov enn de fleste, jeg må si at jeg er veldig glad or at jeg ikke er alene om omsorgen og ansvaret.

en ting er det rent prakiske som krever mer, men noe annet er ansvaret og følelsene, sorgen. en kan slite seg helt ut på å tenke på om en gjør riktig, gjør nok, kunne en gjort ting annerledes.

en må faktisk lære å tenke på seg selv, og at det er lov å gjøre det, for en trenger et liv utenom, både mor og far. og din samboer har bare ikke lært det enda.

dette gjelder jo for alle foreldre, kommer bare litt mer på spissen med barn som trenger litt ekstra.

du er ikke egoistisk

[Anonym bruker]

Nei, du er overhodet ikke egoistisk!

Du har vært utholdende.

 

Mannen din er vel mye eldre enn deg? Siden han har så store barn?

Kanskje litt derfor også at han ikke prioriterer dine ting? Dere har kanskje ulike interesser?