Jeg er litt sjokkert

[KMB]

... over hvilke føleser dere tillater dere å ha overfor deres stebarn, og hva mennene finner seg i. Jeg gikk egentlig på denne siden fordi jeg føler at min mann er for streng/kjeftete overfor min datter på 11, tillegg til at han kan svare henne frekt. (Hennes far er død, vi har 2, gravid med nr. 3 felles barn). Men etter det jeg har sett av innlegg her lurer jeg på om dette er riktig fora? I allverden damer, maken til smålighet overfor andres barn hadde jeg ikke drømt om at var mulig. En ting er i hvertfall sikkert, hadde det ikke min datter fra 1. ekteskap fått hvert brudepike når vi giftet oss hadde det aldri blitt noe giftemål i det hele tatt! Jeg anså mitt problem for ganske stort, jeg ønsker at mannen min skal behandle alle tre (4) barna tilnærmet likt, men når jeg ser de andre innleggene her skjønner jeg at det er svært få av dere damer her som har noe som helst ønske om å behandle sine stebarn likt med egne barn!!!!

[Anonym bruker]

hei:) jeg er helt enig med deg. jeg er samboer med en som har to fra for, jeg har en og na venter vi ei sammen:) hadde vi skulle gjort forskjell pa barna sa hadde det jo blitt kaos uten like her:)

vi kunne aldri tenkt tanken pa a reise pa ferie f.eks. eller utelatt noen av dem pa noen mate.

det handler jo egentlig om gjensidig respekt og hvordan du selv vil bli behandlet:)

klart det kan vere vanskeligt i begynnelsen, men hvem har sagt at livet skal vere lett? man ma jo ha noe a vokse etter:)

hilsen en lykkelig mor og stedmor:)

[babymaker skal ha en jente til]

som sagt i mitt inlegg litt under her så går alt dette på følelser.

Jeg har ikke bestemt meg for å ikke klare å få de ekte sterke følelsene for min manns barn men følelsene kommer liksom ikke dit de skal. og om dere tror det er noe jeg ønsker så tar dere feil.. jeg føler meg som en dritt for at følelsene mine ikke blir så sterke som jeg skulle ønske! Jeg syns det er leit dere rakker ned og tar alle under en kam om det er det dere gjør. Alle vet vell at følelser ikke altid er til å styre og kan ta laaang tid og få til å oppstå osv...?

[KMB]

Hei! Jeg hadde ikke lest ditt innlegg, så min sjokkerthet har overhode ikke noe med deg å gjøre! Jeg synes det er flott og prisverdig at du prøver, og mitt innlegg gikk på de (mange) som overhode ikke gjør et forsøk på å inkludere/"elske" stebarn. Jeg leste et sted vedr. stebarnsproblematikk "fake it, fake it - until you make it". Så rett og slett "spill skuespill", så kanskje en dag er det ikke skuespill lenger!

[Mortil4-gutter]

Hei jeg å er enig med deg...

Jeg er samboer med en som har ei fra før og det kunne ikke falle meg inn å behandle henne på noen annen måte enn mine to som jeg hadde med meg...vi har nå 4 barn tilsammen dvs en felles og alle blir behandlet likt..

 

Vi har faktisk gått til det skrittet å kjøpe større bil så det er plass til alle...for om vi skal på tur og han datter ikke bor hos oss fast skal det alltid være plass til henne å...

 

Jeg tar sterk motstand fra forskjells behandling....

 

vi skal å gifte oss nå 13 mai og hun skal være brudepike sammen med resten av barna...helt klart det er like mye hennes dag mener jeg...

[LivetErEnLek]

Dette er en problematikk som jeg ved ulike annledninger har prøvd å ta opp her inne, men har som regel fått beskjed om å hute meg ut, og at dette må vi bare akseptere. Min sønn har ingen kontakt med sin biologiske far, og når jeg leser om alle de sinte stemødrene her inne, er jeg i grunnen glad til. Ingen barn har godt av å bli utsatt for noe sånt.

[Anonym bruker]

hei:) ville bare si til mitt innlegg nr.2. at jeg kom inn i en familie uten grenser, hvor hans to gutter fikk det de pekte pa og spiste polser hver dag... nar jeg og min lillegutt kom inn i huset sa ble det en drastisk omvending, iallefall for hans yngste gutt. jeg var nok ikke den mest populare, men det gar sa utrolig mye bedre na nar alle vet hvor grensene er:) vi venter naa ei lita tulle, skal bli spennende a se hvordan det gar.

Har man valgt mann med barn fra for, sa ma man lare seg a takle det. man vokser inn i oppgaven etterhvert, sann har det vart for meg iallefall:) Er kjempeglad for at jeg har den muligheten til a gi noe av meg selv:)

Hilsen fortsatt lykkelig mor og stedmor

[KMB]

Ja jeg som er kostholdsfrik og absolutt setter grenser hadde nok blitt minst like upopulær :-) Barn trenger grenser, og sunn mat som gir masse vitaminer og gjevn blodsukkerstigning!!! Men som sagt før, mitt innlegg hadde ingenting med deg å gjøre!

[Anonym bruker]

Jeg prøver og prøver å behandle kjærestens barn likt som mine. Men det er pokker ikke lett!! Jeg får nemlig ikke lov til å kjefte på hans barn når de gjør noe galt. Jeg får heller ikke lov til å be dem sitte pent når vi spiser osv. Dette er ting som faller helt naturlig for meg når det gjelder mine barn! Hvis barna gjør noe som de selv vet er galt (må tilpasses alder og dens forståelse), må vi voksne få lov til å si ifra. Men nei, det skal altså ikke gjøres overfor kjærestens barn, for når de er hos pappa da skal de ha det fint (kjærestens motto).

 

I mine øyne blir da hans barn utrolige slitsomme, de har ingen grenser og dette gir seg utslag i adferd og oppførsel.

 

Det jeg vil frem til er at det er mange stemødre som faktisk strekker seg til det ytterste, prøver å skape ett hyggelig hjem osv. Men når far lever på en annen planet så er det ikke lett å få det til...

 

 

[Anonym bruker]

hadde jeg vaert deg saa hadde jeg snakket med barna hans akkurat som du snakker med dine, ignorert protester og stilt din kjaere et ultimatum... jeg var nemlig noedt til det:) naa har vi de samme grensene (mer el. mindre...) har problemer med exen til hans yngste, for hun vil meget gjerne bestemme vaare grenser osv... fryktelig slitsomt til tider:) naa er jeg kommet saa langt at jeg vet hva jeg vil og han er der og saa da er vi iallefall samkjoerte:)

min lillegutt har diagnose ad/hd og trenger strenge grenser og rutiner, da maa hans forholde seg til det, saann er livet:)

 

hilsen fortsatt lykkelig mor og stedmor:)

[OktoberPrins kom 20.10]

Enig med deg KBM! Jeg må si at det brukes mye krefter på å kjefte på teite biomødre og uoppdragne barn, men jeg synes at dere som stemødre bør sette krav til fedrene!!! Dere vet jo ikke hvordan ungene er hjemme hos mor, men at de fort lærer at det er fest hos pappa annenhver helg? Min datter blir et monster jeg ikke kjenner igjen hos mormor f.eks, hun gjør akkurat hva hun vil, en gang rakte hun tilogmed tunge til meg når jeg hadde sagt nei, og mormor sa ja!!!! Barn generelt er utspekulerte og fedre har ofte dårlig samvittighet, ser ikke barna så ofte og vil ikke bruke dyrebar tid på å si nei, sette grenser osv. Dette er oppskrift for konflikt når man da slår familier sammen! Jeg tror man som stemor må sette seg ned med pappaen og snakke gjennom hva man aksepterer av oppførsel (leggetider,matvaner osv). Jeg har full forståelse for at man trenger tid på å elske fremmede barn, det kommer ikke automatisk slik det gjør med egne biologiske barn.

Men det er fremdeles pappaen og ikke barna som fortjener pepperet!!

[Anonym bruker]

saa enig saa enig:) av og til maa man bare nodt til aa se seg selv som voksen:)

vi er jo igrunn heldige som faar lov aa ta del i andres barn, gi noe av vares egne verdier.

mener selv at jeg er en god mor, og det aa vaere en god stedmor, der vokser man i oppgaven, men far har et ansvar for at det skal kunne fungere:)

hilsen fortsatt lykkelig mor og stedmor:)

[Jippi! Maibaby!]

Jeg er også veldig enig med KMB.

Det er tross alt vi voksne som har valgt våre partnere, med det de måtte ha med av "baggasje". De små er jo helt uskyldige i denne situasjonen. Og jada, jeg vet at barn som vil at mamma og pappa skal flytte sammen igjen kan være lite hyggelige mot en stemor. Og jeg vet at en forsmådd eks (eller en eks som føler seg forsmådd uavhengig av realitetene i saken) kan gjøre samlivet vanskelig (kan tom føles umulig til tider), men hvis forholdet har livets rett så må dere jobbe dere gjennom disse tingene sammen.

Og ihvertfall ikke la det gå utover de "uskyldigste" i hele smørja!

 

Og jeg synes faktisk at om du ikke greier å føle så mye for stebarna dine, så får du late som. Og med tiden er det klart at følelsene kommer.

[Rypa]

Hei alle ...

Slenger meg inn i debatten. Er selv i situasjonen med dine/mine barn. Jeg bestemte meg veldig fort for å vinne hans barns tillit. Det har gått greit, med litt tricks som å finne på hyggelige ting sammen (leke sammen, bake sammen, lage ting sammen, være tilstede). Følelsene har kommet etterhvert. Jeg er veldig glad i hans barn, men må vel innrømme at jeg har sterkere bånd til min egen. Jeg føler også at jeg ikke forskjellsbehandler (mulig andre mener annerledes!).

 

Selv om man føler forskjellig har alle barn i husholdningen krav på å ikke forskjellsbehandles! Det er de voksnes plikt.

 

Jeg har vært heldig for jeg og min samboer har stort sett samme syn på oppdragelse, og er veldig samkjørte på regler. Tror det er nøkkelen. Barns trygghet styrkes ved at de voksne i husholdningen er fortutsigbare og har stort sett de samme regler. Vi har diskutert en del ting oss i mellom og kommet til enighet om prinsippene, og jeg tror det er viktig.

 

Foreldre som skjemmer bort barna sine ved å ikke ha regler, gjør barne og seg selv en diger bjørnetjeneste. Før eller siden slår det tilbake på barna (og det blir tøft for dem, stakkars) og på de voksen (får som fortjent?)...

 

Min datter er minst av de 4 vi har (hun er snart 5 år). Hun prøver å "rekke opp" til de andre og det resulterer i en del ablegøyer. Hun er jo minst, og vi smmenligner henne nok litt med de som er 2 år eldre. Forventer nok veldig mye av hun minste. Jeg mener at min samboer ikke anstrenger seg nok ovenfor min datter. Det blir litt for mye oppdragelse, mener jeg, og ikke noe særlig kos/lek. Nå skal det sies at min datter ikke er veldig mottagelig heller. Hun søker ikke kontakt, slik hans barn gjør med meg. Men jeg har poengtert et par ganger at han må være flink med ros og å prøve å finne på hyggelige ting. Feks. hjelpe til med å sykle, eller være ute sammen når barna leker / hopper tau etc. Prøve å finne / lage settinger der det er rom for å bygge opp forholdet. Og det gjør han jo også, men ikke nok mener jeg... Hun prøver seg hele tiden, tøyer grenser, er litt oppesen ovenfor begge oss, er skikkelig sta og ser ikke sammenhengen mellom regler som gjelder for de andre også gjelder for henne (de skal dele med henne, men hun ikke dele med dem etc). Mulig jeg forventer litt mye? Eller er det en mulighet at vi må slite veldig masse hos oss da det er helt andre regler hos min datters pappa? Ikke lett for en sambo å strekke til når det hos pappa bare er å tvinne ham rundt lillefingeren? Sammenligner barna mannspersoner / damepersoner ubevist?

 

Dette ble masse...

 

[gledermeg]

Dessverre er det ofte slik som du bekriver, "smålighet"... Det vi voksne ofte har lett forå glemme er at barna våre velger ikke sine foreldres forhold, og de tilpasser seg så godt de kan. Når det gjelder det å komme inn i et forhold med barn så vet jeg en del om det, som sikkert mange andre her, og jeg kan ikke snakke for alle dem, men for meg selv, og det er det jeg gjør nå, så til alle dere som blir provoserte nå, jeg snakker om meg og mine opplevelser.

 

Jeg var kanskje veldig heldig, jeg ble kjent med min mann da datteren hans var 11/2 år. så jeg kom inn i hennes liv veldig tildlig og hun kjenner ikke til noe annet enn at vi har vært sammen og at mamman hennes er sammen en annen mann. hun er nå 7 år. Sammen har vi et barn på 4, og venter nr 3 i år.

MEN det var ikke lett å komme inn i dette forholdet, spesielt ikke siden jeg ikke hadde barn selv, og jeg hadde mange meninger og synspunkter, spesielt på hva han gjorde galt. Jeg mente hun var en bortskjemt dr... unge.

Og når vi fikk barn sammen ble jeg i starten sjalu på babyens vegne.

Kan ikke helt si når men takk gode gud for at det skjedde, det gikk et lys opp for meg, ting er ikke alltid som du tror, jeg klarte ikke leve opp til mine egne ideer om barneoppdragelse, som jeg hadde talt så høyt for, det var jo så enkelt, ihvertfall så lenge det ikke gjaldt mitt eget barn.

Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for min oppførsel overfor denne uskyldige jenta. Det er IKKE riktig, jeg som voksen burde tatt meg sammen.

Vi er veldig gode venner i dag, og jeg er like glad i henne som i det vi har sammen, hun er en stor del av livet vårt, og en VELDIG viktig del av livet vårt.

 

Man skal ikke forskjellsbehandle barn, det er en uting. Har du forsøkt å prate litt forsiktig med mannen din om dette??

 

Uansett, for meg tok det et par tre år, veldig sent, men heldigvis innså jeg en ting og to om hvordan det skal være.

 

Hun har ikke fått velge noen ting, alle hennes valg blir gjort av foreldrene, og vi MÅ gi alle barna våre lik oppdragelse, uansett om vi liker dem eller ikke.

 

Mener jeg da