hva er dette forumet til da?

[babymaker skal ha en jente til]

man kan ikke regne med at dette forumet KUN skal inneholde glad historier kan vi vell.. vi er ikke mer enn mennesker noen av oss og følelser er ikke så lett og verken skape eller vri og vrenge på sånn helt uten videre. Ting krever tid.

Jeg selv bor nå 50 % med en gutt på straks 7år og jeg må si det er tøft og har vært tøft! Når jeg kom inn i bildet var det null grenser og fryktelig lite respekt for å måtte høre på pappa. Han satt hele dagen og så på tv fikk en halv liter sjokolade melk og to skiver med sjokolade pålegg til frokost.. rett etterpå måtte han få utløp for sitt sukker kick (han er hyper og tåler ikke sukker) og dette utløpet gjorde han ved å klatre på sin far henge opp ned i taklampe omtrent og hoppe, turne i sofaer osv osv.. så var det tilbake til tven og bli der til det var legge tid. Jeg er utdannet barne og ungd arb og har jobbet med barn i 9 år pluss noen år i praksis før dette. så jeg føler jeg kan mye om barn og følte at her må jeg brette opp armene om jeg skulle klare å være der. Jeg ble en liten nanny hjelp som gikk og rettledet pappaen mens situasjonene pågikk fordi vi hadde blitt enige om å gjøre det sånn.. den tiden var jeg glad vi ikke bodde sammen for det var slitsomt. Ting gikk bedre etterhvert men det krevde mye av oss begge. Jeg merket jo selvsagt at jeg ikke var så velkomen fra gutten sin side.. han merket jo forskjell på pappa når jeg var der og ikke.. Det var uvant for han å få nei og at rutiner med sjokolade osv ble endret.. spise ved et spisebord feks var veldig kjedelig.. det ble like mye omveltninger for far.. han måtte lære å si nei og stå for det.. han måtte sette grenser.. og lære hvor de skulle gå, han var jo ganske sliten av å bli tøyet heletiden.. Han måtte bygge opp respekt mellom de og at det far sa er det som gjelder.. hele tiden med meg i bakgrunnen.

hjemme hos sin mor har han det helt likt med tv titting,mat gjøre som han vil osv så dette var og er jo livet hans.. dermed var ikke jeg så kul.. 7mnd gikk før de flyttet inn til meg og når dette skjedde begynte jeg mer og mer og komme inn på banen.. Og der begynte problemene for min del.. for nå måtte jeg også bygge meg opp en voksenrolle i hans øyne som han ikke er vant til.. grenser. regler og respekt.

Så klart han ikke liker meg som kommer inn og endrer på hans regjering!

forholdet mellom oss er ikke det beste føler jeg..

Men forlanger folk virkelig at vi skal få de samme sterke følelsene for et barn vi ikke er knyttet til på noen måte og som vi aldri han ønsket oss og hatt i magen og oppdrat fra de var små.. Jeg vet at barna aldri vil få de samme følelsene for oss som de har til sine bio foreldre så hvem kan forlange at vi skal få det for dem da? Vi skal jo leve i et samspill så vi må jo få bry oss også! Og det å se på barn uten grenser som er usikkre og ikke egentlig har det så bra går ikke ann. det er slitsomt for alle. Nei det er ikke lett å ha stebarn. det er ikke det! det syns jeg man skal få kunne si uten at det skal oppfattes som klaging! for jeg klager ikke og jeg hater ingen men syns det er fryktelig vanskelig likevell.. de som ikke er i en slik situasjon har ingen forutsettninger for å forstå hvordan det føles. for alt handler om følelser, følelser og følelser

[Anonym bruker]

Synes du tar opp problemet på en god måte. Fint skrevet!