Når barn blir den eneste grunnen til å holde sammen....

[Anonym bruker]

Vi har vært gift i 6 år. Har et barn og er gravid. Vi har det så vanskelig sammen. Innerst inne så tror jeg elsker han men er så usikker om jeg faktisk mener det.

Vi har snakket sammen i timesvis om å endre atferd og hindre gjentatte krangler. Han hører faktisk etter og lover bot og bedring hver gang men så går det 2-3 dager og han sprekker og blir hissig for småting. Han tåler ikke mye....og må innrømme jeg også er temprementsfull. Etter kranglene sier han til meg at jeg kunne jo holdt kjeft til han hadde roet seg...men jeg klarer ikke finne meg i det. Jeg klarer liksom ikke å bli behandlet så dårlig og ta imot så mye kjeft...og ikke si noe. Så ender til slutt at vi hakker på hverandre og fordrar ikke synet av motparten.

 

Jeg leser av mange innlegg her om utroskap og løgn og da virker våre kommunikasjonsproblemer banale. Men så føler jeg akkurat problemet med kommunikasjon som er verst fordi en aldri klarer å finne det riktige argumentet og tidspunt for å avslutte et forhold. Noen ganger tenker jeg at min mann kunne vært utro for da hadde jeg hatt et "ordentlig" grunn til å skille oss. Trist at jeg tenker sånn men jeg blir mer og mer deprimert av dette ekteskapet..

Jeg føler at jeg MÅ være i dette forholdet på grunn av barnet og en til som kommer. Jeg må si at gleden av graviditeten har vært minimal grunnet de problemene vi sliter med. Jeg har angret innimellom over graviditeten men har nå innsett at det stakkar lille barnet i magen er jo uskyldig og burde vært velkommen til verden uansett...

 

Det som jeg sliter aller mest med er at flere og flere av våre høylytte krangler har foregått mens vårt 4 åring har sett på.....En gang begynte h*n å gråte, og ble redd...en annen gang ville h*n ikke hjem for pappa var så sinna og h*n ble lei seg......så hver gang jeg tenker på hva vi utsetter barnet for, så triller tårene mine....Jeg er så redd for at h*n kan ta skade av det. Mens jeg har prøvd å ta hensyn til barnet har pappa`n sjelden brydd seg om h*n er til stede, - før etter at han har roet seg. Men må legge til at ellers, så er min mann en ordetlig pappa og stiller opp men når han ikke klarer å kontrolle sine sinne anfall foran barnet så er det jo ikke så veldig ansvarsfult!

 

Det er dette som er dilemmaet mitt: Hva er best for barn, å leve innenfor såkalt familiens trygge rammer med far og mor eller med skilte foreldre? Uansett så har ikke barn det så trygt når foreldrene ikke orker synet av hverandre. Men så har jeg aldri tenkt på at mine barn skal vokse opp uten far tilstede hele tiden. Og jeg har vært veldig overbevist om at barn tar skade av skilsmissen (?). Jeg er så redd for å skille meg. Tenker bare på at alt blir bare verre, økonomisk, sosialt....og at jeg vil være skyld i å ta fra barna deres far.....for han vil ikke skilles. Han sier alltid at det er jeg som er så rar som tar krangleme så alvorlig: "alle par krangler jo" men herre gud, si at han tar feil.....ekteskap skal da ikke være så nedbrytende?!!

 

Hva gjør man så når barn er det eneste grunnen til at vi fortsetter og samtidig som barnet blir vitne til foreldrenes daglige krangler?

Hjelp meg....

 

for anledningen:

[Gjest]

Når barna er den eneste grunnewn til at man holder sammen synes jeg forholdet baseres på feil grunnlag. Barnet deres har absolutt ikke godt av å være vitne til kranglene deres. Når barnet i tillegg blir redd, er dette ganske traumatisk for et lite barnesinn.

Jeg gikk fra min tidligere samboer da sønnen vår var 3 år. Da hadde vi kranglet utallige ganger med gutten til stedet. Trodde hele tiden han var for liten til å forstå, men det var han ikke..

Han er 10 år idag, og husker at mamma og pappa kranglet og ikke var venner. Han er livredd folk som roper og er sinte, og det kan jeg takke meg selv og eksen for!!

 

Jeg synes du bør tenke nøye gjennom hva du utsetter barnet deres for, også det ufødte! Barna trenger en trygg og stabil ramme rundt livet, og det høres ikke ut til at det funker helt hos dere.

 

Lykke til uansett hva du gjør:)

[Anonym bruker]

ingen flere som vil dele sine synspunkter?