God grunn???? samme som krangles.

[Anonym bruker]

Jeg vil ut av forholdet til meg og samboer. Vi har ett barn på 8 mnd.

 

Jeg ser meg om på aleneforelder-forumet, parforhold, samlivsbrudd og overalt.. Og overalt virker det som om alle har så forbasket god grunn til å dra eller ville dra! Han slår, er narkoman, er ueangasjert, vil ikke ha sex osv......

 

Jeg har ikke noe god grunn!!!!! Jeg er bare ikke lykkelig, og jeg har ikke tro på meg selv i forhold til han! Tror jeg kunne vært utro hvis jeg går ulykkelig mye lenger.....

 

Er det noen andre som har gått fra uten å kunne skylde på noe annet enn seg selv og sine egne følelser???

Trenger råd......

[Anonym bruker]

Neida, det er ikke det... Å ikke være lykkelig er også en god grunn. Men har det vært sånn lenge? Har du søkt hjelp? Og ikke minst har du snakka med han om det??? Det er det første du bør gjøre - FØR du bestemmer deg for noe som helst!!

 

Å sitte alene med en unge på snart året er ikke bare bare, og så lenge dere har fått barn sammen, så skylder du ungen å være sikker og å ha sett etter løsninger FØR du bestemmer deg.

 

Snakk med samboern, og gå evt til familierådgiver for å få hjelp, ta deretter en beslutning når du er klar for det.

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Jeg gikk uten en såkalt god grunn.. Jeg var ikke lykkelig, han gjorde meg nedstemt. Vi hadde rett og slett gått hver vår vei.

 

Jeg og barna ble boende i huset, han flyttet ut. Vi var enige om bruddet, for vi hadde forholdet vårt oppe 6 mnd tidl, og jeg sa at er det ingen forbedring etter 6 mnd får vi ta en skikkelig prat igjen.

Vi klarte ikke finne tilbake igjen...

 

Har ett godt samarbeid i dag om barna

[Anonym bruker]

Det er vel derfor alle i bunn og grunn går fra sine kjærester. Han el hun gjør meg ikke lykkelig fordi....osv Jeg gikk fra pappaen til vesla av den grunn. Vil du at barnet ditt skal lære av mor at man ikke fortjener å være lykkelig..

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Ikke for å si noe negativt om deg, for jeg kjenner deg jo ikke...

Men du er jo selv ansvarlig for å finne lykke i et forhold. Når du bidrar så godt som du kan, så vil du jo få tilbake? Videre er det nå engang sånn at perioden etter at det første barnet kommer, er nokså beintøff...En må nok gå noen runder før en finner frem til Lykken...

 

Kjenner meg igjen i det du skriver, nemlig. Hadde det litt sånn da datteren vår var knapt året. Men ting endret seg! Vi ble kjærester igjen, etter å ha blitt blendet av foreldrerollen (For å si det litt poetisk ;-p)

Idag er vi gift på tredje året, har to små til, og jeg er såååå glad for at jeg holdt ut gjennom den perioden. Ting endrer seg..

 

Uansett, lykke til. Krysser fingre for forholdet deres... xxx