er så apatisk

[Anonym bruker]

Det er med en følelse av apati og likegyldighet jeg tilbringer dagene mine i det siste. Er verken interessert i jobben min,kollegaer, venner og det som er verst, mannen min. Føler at alle kjeder meg, har mest behov for å trekke meg unna og være alene. Men det hjelper heller ikke, blir bare mer som en zombie. Har hatt en del mareritt i det siste og sovet dårlig om natta. Kan hende at det er årsaken. Kjedelig å rundt med slike følelser, og ha en liten i magen som sparker og skaper liv:) Håper at gleden og spenningen kommer tilbake for dette er jo ikke noe gøy. Føler du av og til at dere savner spenning i parforholdet og at du kjeder deg sammen med kjæresten? Jeg er jo veldig glad i ham, håper dette bare er noe forbigående.

[Anonym bruker]

Kjæreste er ikke kjæreste mens man går gravid på samme måte som før har jeg erfart. Sex har ikke vært en stor del av min graviditet akurat..men vi stryker og klør litt på hverandre i stedenfor, trenger å få den omsorgen/sensualiteten mer enn sexen..snakk om det, kanskje dere tenker litt likt for begge to?

 

Kjenn på dine behov, og prøv deg selv med hva som er bra for deg og hva som er dårlig. Jeg hadde en periode med lite kontakt med andre og nå er jeg sosial hver dag. ikke tving deg til å føle slik du følte før svangerskapet, du er tråss alt gravid!!! HORMONER og så videre.....

 

Mareritt har jeg også hatt, og disse har jeg følt som litt skremmende, men så har jeg hørt at det man går å tenker på det drømmer man om, så jeg har satt meg ned og tenkt over hvorfor jeg har drømt som jeg gjorde. Svaret er gjerne at det er et behov som ligger bak. Så kan jeg ta tak i det og gjøre noe med det i stedenfor å bli skremt.

 

Dersom du hadde sovet normalt, hadde du i grunnen vært unormal...alle gravide sover dårlig..hvilken uke er du i?? jeg er i uke 39

 

Din graviditet er unik, lytt til kroppen, og bruk tid til å snakke med andre gravide. Felles problem ER felles trøst...

 

klem

[Anonym bruker]

Hei og takk for oppmuntrende ord.Jeg er i uke 30 nå. Føler meg en hel del bedre nå, så det er vel bare humøret som sammen med hormonene går opp og ned. Det er godt å vite at man ikke er alene om noe, at det er normalt med slike følelser. Har egentlig ingen å prate med om slike ting i min omgangskrets,det gjør det enda vanskeligere. Jeg tar opp ting med mannen min, men han kan jo ikke forstå meg helt selv om han prøver så godt han kan. Det som skal til er vel noen som lytter og forstår, og da virker ikke ting så ille som man tror. Ønsker deg lykke til med nært forestående fødsel!