Jeg er ikke glad-jente lenger!

[Anonym bruker]

Vil bare skrive om hva jeg føler, kanskje jeg kan komme i kontakt med andre som har det som meg? Vi har vært sammen i 5 år, og har et nydelig barn sammen. Samboeren min har hatt en vanskelig oppvekst, og har mye temperament.. han hisser seg opp hele tiden, og sier i fra skikkelig for småting.. Blir så sliten av å være sammen med ham, han er superbestemt, superdominerende, men selvsagt er han også snill. Det er temperamentet hans som plager meg, han hisser seg opp for så små ting, og verden raser sammen for småting!! Han skylder ofte på meg, hvis f.eks papirer har forsvunnet. Det er nesten aldri min skyld, og hvis det skulle være min skyld så er det jo ikke verdens undergang heller!! Jeg går rundt og er ikke glad!! Synes det er så trist å tenke på. Men jeg kommer meg ikke ut av det! Jeg er ei sjenert jente, som ikke så lett blir kjent med nye mennesker. Jeg prater ikke så mye, så sånn sett utfyller jeg og samboeren min hverandre, for han er så utadvendt og pratsom!

Jeg blir bare så sliten av at hele tiden må alt her hjemme være perfekt, og aldri er det godt nok! Jeg sa til han her om dagen at jeg ikke følte jeg var god nok, og da tok han seg sammen og holdt godt rundt meg og forsikret meg om at jeg var mer enn god nok. Men gleden er alltid kortvarig, det tar aldri lang tid før han hisser seg opp for noe annet. Jeg synes litt synd på ham og, for han kan jo ikke ha det helt godt med seg selv. Det må være noe i barndommen som har ødelagt ham!!

Det er bare ikke lykke her i verden og gå rundt og vite at noen er sur på deg, eller og gå rundt på tå og være redd for at noen skal bli sur for ingenting.

Sambo er en fantastisk far, det er bare ikke aktuelt å flytte fra ham. Jeg må nok leve videre med denne temperamentsfulle mannen, føler at hvis vi først har fått barn, da må jeg ta konsekvensen av det. Tror ikke jeg vil få det noe bra hvis jeg og barnet flytter heller.

Jeg skjuler for omverdenen at jeg ikke er lykkelig, det er også slitsomt. Selvsagt opplever jeg lykkelige øyeblikk, når jeg er sammen med barnet spesielt!!

Før var jeg positiv og glad, det er jeg ikke lenger...

 

[Anonym bruker]

vet du hva -du høres ut som meg! Akkurat likt jo!

Jeg er også den positive og glade jenta - alltid smilende, men her jeg er nå er det ikke mye positivt..

han har også et temperament, hisser seg opp og irriterer seg for små ting.. Bitteliten tålmodighet..

Går og gjør alt mulig her, lager mat som står på bordet når han kommer hjem hver eneste dag. Rydder, vasker klærne... Jeg får ikke alt helt på G, for jeg kan ikke gjøre ALT alene heller... Vi har to små, og han ene roter jo så snart jeg har ryddet det... Jeg er mye alene med dem om ettermiddagene, han driver med oppussing, PC, motorsykkel eller andre ting.. Ikke så mye oppussing lenger, så mye er gjerne hobby...

Han klager på alt som ligger og slenger, men han gjør ingenting med det selv. Det er sånn at hvis jeg har hatt en fing borti, så er det "mitt" rot... Feks har jeg satt et glass på kjøkkenbenken, så kan ikke han ta det inn i oppvaskmaskinen,fordi det er mitt....

 

krangler endel også, han kan ofte si at jeg bare må dra, at han ikke trenger meg eller vil savne meg... og jeg har gode grunner for å dra...

 

det som irriterer meg mye er at han har så liten tålmodighet og da blir så fort sint på de små som ikke alltid skjønner alt..... spesielt på natta... Jeg prøver heller å være rolig, fortelle og forklare at "nå er det natta" og sånn og sånn, han blir bare sint..

 

hos meg er det sånn at jeg har lyst å pakke kofferten...

tenker på det nesten hver dag, og det skal vel ikke være sånn!!??

men så er det de barna da.. det er de som gjør det så vanskelig...

[Anonym bruker]

Jeg skjönner fort at jeg ikke er den eneste som har de samme problemene. Det jeg ikke fatter er at vi pà en màte aksepterer at det er sànn. Jeg kjenner meg igjen masse i det à fà kjeft for ingenting, noen ganger sà skulle man tro jeg har tatt livet av moren hans slik han er sinna. Jeg har ogsà mange ganger gàtt pà taerne og unngàtt à fortelle ting som jeg vet han kan reagere pà. Men det har tatt sin del av kjaerligheten, det er sant. Vi har nà vaert sammen i 11 àr og har tre barn. Vi har hatt problemer on and off de siste 8 og jeg er redd eldstesönnen har lidt for det. Min mann har mange positive sider, men de blir fort overskygget av det negative som tar mye större plass. Og det begynner à bli kjedelig à krangle om det samme pà 8. àret..

 

Men jeg har skjönt en ting og det er at sà lenge jeg blir sà sier jeg jatakk til denne situasjonen. Selvom jeg ikke er enig og sier ifra til han som bare det sà har jeg ikke mot pà meg til à gà. Redd for à bli alene (resten av livet.....????), redd for at han skal reagere voldelig (selv om han aldri har vaert det, sà vet man jo aldri.....).Egentlig skulle jeg brytt ut for lenge siden og jeg tenker pà det hver dag. Men sà er det det ökonomiske da.

Nei, dette er jammen ikke lett. Men vi er vel enige om at hvis det hadde vaert vàr datter i samme situasjon sà hadde vi vaert enige om hvilket ràd vi ville gitt.....! Jeg önsker meg i hvert fall noe helt annet for min datter.

[Anonym bruker]

Akkurat sånn har vi det også. Jeg både vil og vil ikke skilles. Men tror snart jeg må, for dattera vår sin skyld. Hun har vært vitne til mer krangling, både fysisk og verbalt enn jeg har hele mitt liv. Mannen min blir helt ute av kontroll. Vi går hos psykolog for å forsøke å gjøre noe med det. vet ikke om det hjelper, og han er bare med fordi han må. Men når vi først kommer dit prater han masse. Tenker at jeg må bestemme meg snart, før jenta vår blir så gammel at hun forstår hva som skjer. hun er to mnd nå, og virker ikke som om hun bryr seg. det er jo helt normalt for henne.... det syns jeg er helt for j....