Ingen ting jeg kan gjøre

[Anonym bruker]

Er jeg sinnsyk?

 

Høsten for snart tre år siden tok vårt sexliv en brå nedtur. Vi hadde da vært sammen i ganske nøyaktig ett år, og jeg hadde begynt å tro at livet skulle bestå av sex to eller flere ganger i uken, av og til flere dager på rad.

Så kom sterkt arbeidspress på han og dertil hørende psykosomatiske lidelser. Han virker etter hvert deprimert. Men det er umulig å få han til lege, eller til å snakke om ting. Og jeg vet at mas og press ikke leder noen vei og bare gjør ting verre.

Selv levde jeg tidligere i et ekteskap hvorav de siste 8 år ca. var uten elskov og sex. Det er mange grunner til at dette varte så lenge, noe jeg ikke behøver å bruke plass på her. Vi er ikke kjempeunge lenger, og jeg har nå full panikk. Har jo bare dette ene livet, og er nå redd det skal bli sånn og enda verre for all fremtid.

 

Da nedturen kom startet jeg først å mase, og etter hvert måtte jeg be for vårt intime samliv. Sjeldnere og sjeldnere har han tatt initiativ. Men så leste jeg masse om dette, og forstod at mas bare forverrer situasjonen. Skjønner noen mann det, at som kvinne ønsker jeg å kunne legge meg inntil mannen min i hvertfall en kveld i uken sånn ca. og vite at vi skal ha sex.

 

Jeg orker ikke gå lenger slik og lure på om det blir to eller tre uker til neste gang. Jeg lengter. Vi har sex en gang, og så går det stort sett mindre enn en uke før jeg igjen lengter etter han. Men å vite at jeg må vente både to og tre uker, det begynner å gjøre meg mer deprimert enn jeg klarer å takle. Dette vil si at jeg begynner å fungere dårlig, alt blir et tiltak, orker ikke livets plikter og oppgaver, blir bare trist og tenker på sex hele tiden. Siste par ukene har jeg sett (heterto og to-som) porno og knulling på nett, og det får meg til å grine. I dag endte jeg opp med et hysterisk gråteanfall etterpå (var alene i huset) og har vært helt apatisk etter griningen, bare ligget. Kan jo ikke ha det på denne måten. Jeg rett og slett orker ikke mer.

 

nå er jeg gravid i 8.mnd. men har jo ikke vært gravid i nesten 3 år. Jeg er klar over at akkurat nå, så blir det litt spesielt, og at graviditet, spesielt 3. trimester, kanskje ikke er tidspunktet for å ta opp disse tingene. Men egentlig var det ikke så mye mer anderledes før jeg ble gravid. For meg ble 3-4 ganger i mnd. en situasjon med konstant lengting.

 

Har profesjonell hjelp (spykolog), men det ser ikke ut til å hjelpe meg i denne spesielle situasjonen.

Mannen min har vært syk i det siste, noe jeg klart tar hensyn til, har kjørt han omkring til lege og behandling. Men når han blir bedre, da er det vel bare å kaste seg over arbeid igjen, og oppretholde utmattelsen.

 

Føler at laptoppen er hans nye kvinne. Orker simpelthen ikke våkne lørdag eller søndag morgen lenger bare for å finne et tomtrom ved siden av meg i sengen, og en mann som sitter nede i en separat stol og driver med e-post og nyheter. Har måttet vente med å ha sex til han har blitt ferdig med å skrive brev til en venn. Det er ikke akkurat oppmuntrende. Jeg er bare en room-mate. Han ser ikke på meg når jeg kler av meg om kvelden, og kysser meg ikke eller sjelden på munnen, i så fall bare tørt kyss. Det er veldig usannsynlig at han skulle ha noen annen på si. Men jeg kikker stadig etter tegn om nettopp dette. Men jeg tror ikke det. Det kan ikke være praktisk mulig. Han er såpass mye hjemme og ikke ute om kveldene/nettene, så en annen kvinne ville ikke det fungert med.

 

Jeg har altså ikke mast, synes jeg er nokså snill egentlig og tålmodig. Unnskyld meg, men jeg ser nokså godt ut, høy og slank, og menn ser ofte etter meg på gaten, jeg er ikke helt dum. Har i dette vinterhalvåret fått gjennomført en slitsom oppusning her i huset. Kostet skjorta. Og så bare klager han over et par feil som håndverkerne ikke rettet opp øyeblikkelig. Og klager over prisnivået. Det er jeg som betalte, da jeg eier huset. Men jeg er så sliten av det hele og er tross alt gravid, så jeg har en viss begrensning når det gjelder å mase på snekkerfirma. Og all ting blir kritisert, bl.a. hva jeg smører på skolematen til dattera mi. Innrømmer at Nughatti er usunt, men så spiser hun da i allefall brødet. Elers kommer hun sørenimeg hjem med maten) Jeg gjør ting i smug, bl.a. kritiserte han meg en morgen jeg drakk et glass melk. Så nå drikker jeg melk i smug hvis jeg gjør det.

 

Jeg sover ikke om natten, jeg lengter etter han, venter til han sover og så fikser meg selv (unnskyld). Men denne masturberingen begynner å gjøre at jeg føler meg helt ensom og fortvilet. Det å kikke på pornsites var nok ikke så lurt, for det gjorde meg helt sprø.

Blir mer og mer døgnvill, jeg kommer meg ikke opp om morgenen, og får kjempe-skyldfølelse pga. det. Jeg vil helst krype inn under dynen og sove for å glemme hvor vondt det gjør. Dette blir egentlig bare verre og verre. Jeg er nok typen som har blitt mer intens og sexglad v. graviditet, så kanskje det går tilbake til å bli like ille som før jeg ble gravid etter fødselen.

Anonym

 

La meg føye til at jeg ikke har avvist han noen gang i løpet av disse 3,5 årene vi har vært sammen. Tro det eller ei, men det er sant.

 

Men fra nå har jeg lagt meg på gjesterommet, natta er en lidelse uansett, men på egen madreass og på gjesterommet er jeg liksom i en slags "karantene"-tilstand. Da har jeg liksom tatt konsekvensen av hvordan dette fungerer: Vi sover jo ikke sammen lenger. Han sover hele kvelden foran TV, og der er det for trangt for meg, med eller uten mage, etter at datteren har lagt seg. Går han senere til sengs sammen med meg, sovner han på 2 min. - eller barrikaderer seg med en bok og tar notater. Dette har han gjort siden lenge før jeg ble gravid altså.

 

Ikke er jeg feit og ikke stinker jeg, ei heller har jeg dårlig ånde, men er nokså pen og imøtekommende. Og har aldri avvist han. Han er ikke ung, som sagt, men altfor ung til å oppføre seg som en på 85 eller 90.

Anonym