Jeg klarer ikke å være stemor

[Lillolita]

Jeg er ei jente på 18 år. I fjor sommer traff jeg verdens nydeligste mann, som jeg elsker over alt på denne jord. Det var Pang fra første sekund, jeg flyttet inn hos ham etter to dager - og selv om oddsene var mot oss, har vi et Fantastisk forhold på alle måter, og kjærligheten oss i mellom gror seg stadig sterkere. Jeg har en lang fremtid med denne mannen, utvilsomt. Men han har ei datter på fire år fra før av - noe jeg i hodet mitt, langt i fra er "klar for". Han sier til meg at man er klar for det man ønsker å være klar for, og jeg prøver så godt jeg kan, men inni meg er det for mange tanker og følelser bundet til dette, som forhindrer meg fra å være et godt forbilde for dattern hans, samt en god støttespiller for ham, som "annahverhelgpappa".

 

Han er mitt første forhold, det har vært mange menn, flere forelskelser, og èn elskede før ham - men aldri, aldri noe som kan sammenlignes en gang, med hva vi har. Han gjør meg så lykkelig, utfyller meg så godt, vi kommuniserer bra, er stormforelska fremdeles, og har et veldig Deilig liv sammen. Men annenhver helg, så kommer det ei lita, nydelig, men Ekstremt, Ekstremt, Ekstremt bortskjemt og kravstor liten frøken, inn i vårt hjem og liv - og snur det helt på hodet. Snur Ham helt på hodet. Han har satt seg et prinsipp om å Aldri si nei til henne, om å være overgod med henne selv når hun er på sitt umulige - som er hvertfall fire, fem ganger om dagen. Han gir henne 200% oppmerksomhet når hun er her, jeg eksisterer ikke. Fra det sekundet hun vårkner, til det sekundet hun Etterlengta sovner, er han aldri mer enn en meter fra henne. Hun kan ikke gå på do alene, se en film alene, Disney Channel Skal stå på fra klokka sju om morran til klokka ni om kvelden, selv om hun har både tv og dvdspiller på rommet sitt. Han disker opp med pølser og pizza og ekstreme mengder snop hver kveld. Gaver i hytt og gevær. Selvfølgelig, egentlig. Hun er dattern hans, og siden det blei slutt mellom han og eksen før hun kom til verden, så er det veldig naturlig og forståelig at når han først er med henne - så vil han være det 200% - og gjøre henne Lykkelig med alle de midlene han kan. Om det så betyr å kjøre til Shell klokka to på natta fordi hun våkner og nekter å sove før hun får en is. Eller om det er å gi henne lov til å se på film til klokka TRE på natta fordi hun nekter å legge seg. Eller om det er å kjøre på Texburger å kjøpe junkfood etter at jeg har laga hjemmelaga kjøttkaker og kompletthjemmelaga tilbehør til oss alle, som hun, etter å ha blitt servert, nekter å spise. Ikke noe blir sagt. Bortsett fra Ja. Bortsett fra "ok, lille venn, du skal få Akkurat det du vil, akkurat Når du vil".

 

Og jeg fins ikke.

 

Hun har begynt å tisse på seg med vilje, for da syns Pappa så synd på henne, og kjøper Barbie og greier. Hun hadde et skikkelig uhell forrige gang hun var her, klarte å tisse på seg i bilen. Men hun bor omkring to timer fra oss, han hadde hentet henne, og hun hadde sovi i bilen. Og hatt et uhell, da. Da fikk hun masse leker og godteri av Pappa som skulle gjøre det godt igjen. Derfor stilte hun seg til og pissa midt på gulvet inne på Rema 1000, uten å si ifra at hun måtte tisse en gang på forhånd. Og Pappa gjør det samme igjen - trøster, ordner, og Kjøper!

Så igjen, i dag, så tisser hun i senga, lys våken, midt på dagen - fordi hun vet at da venter goder. Hun slår seg vrang, fordi da vet hun at Pappa vil gjøre Alt for å få henne blid igjen...

 

Hun er en Veldig oppegående jente for alderen sin, veldig verbal, veldig intelligent - og hun skjønner akkurat hva som skal til for å få sin vilje. Noe hun gjør til en hver anledning.

Jeg forstår at han ikke klarer å si nei, jeg forstår at han bare mener det godt - men det blir veldig vanskelig for meg å skulle være der - i det bildet. Sammen med ham og henne, min kjæreste "vårt liv" - og være ikke-eksisterende. Å være overflødig. Å måtte sove på gjesterommet fordi hun Skal ligge i samme seng som pappa, Alene med ham...

 

Det er også vondt at i mitt aller første forhold, mitt siste òg, håper jeg av hele mitt hjerte - så elsker jeg ham over alt, men jeg vil Alltid være på andreplass for ham. Hans datter har faktisk "makt" til å ta ham fra meg. Ikke at det er et sannsynlig scenario, men det er nå en gang slik. Og hun, er resultatet av han kjærlighet til sin forrige kjæreste. Deres barn. De deler det største livet har å gi, sammen, de to. Og jeg er ikke med i det bildet i det hele tatt. Det er en kjempesjalusi som dunker inni hodet mitt - ukontrollerbart. Jeg er ikke klar. Jeg klarer ikke å kontrollere følelsene mine når det gjelder denne situasjonen. Alt irriterer meg, provoserer meg, jeg mener at han gjør henne, og Oss, en KJEMPEbjørnetjeneste ved å sette null grenser, og gi etter ovenfor Alt! At hun, skal kontrollere absolutt alt ned til minste detalj når hun er her. Det blir feil. Og det blir feil ovenfor fremtiden, med tanke på at vi, etterhvert, er nødt til å kunne fungere som en liten familie. At det er plass til meg også. Etterhvert. Han prøver så godt han kan, og vi har en åpen dialog om dette, men det er følelsene mine som er problemet...

At jeg blir så irritert over alt - det konstante babyspråket han snakker til henne, hvordan jeg er usynlig, hvordan han er ei skikkelig nikkedokke, hvordan hun Krever og krever, forlanger og forlanger, og han bare sier JAAA. Jeg klarer ikke å se på henne uten å se eksen hans heller, klarer ikke å bli ordentlig glad i henne - selv om hun er veldig god mot meg, og det faktisk er hun som gjør at det ikke tipper over for irritasjonen som dunker i meg. Jeg klarer ikke å være stemor!

 

Og siden jeg elsker ham så sykt høyt og uendelig som jeg gjør, så føler jeg at jeg skylder ham, at jeg unner ham, og finne ei jente som klarer det... Jeg blir helt følelsesmessig knekt de helgene hun er her, av sjalusi, av hat... Mest hat til meg selv, som klarer å kjenne de følelsene her i det hele tatt. Som ikke takler. Ikke en gang for kjæresten min sin skyld, som jeg Elsker, Elsker, Elsker! At jeg ikke makter å kontrollere mine egoistiske tanker og følelser for ham en gang, for hans lille jente, som Han elsker over alt...

Han fortjener så mye bedre...

 

Det gjør så vondt! Jeg har ham jo hele tiden, fatter ikke hvorfor det ikke er null sak, null problem, og den største selvfølge å dele ham med DATTERN sin, for guds skyld, ANNAHVER helg, bare!! Hvorfor greier jeg det ikke? Jeg er en byrde for ham jeg, når hun er her. Som blir pottesur av ingenting, som trekker meg tilbake. Som ikke klarer når jeg prøver. Som er overfølsom og griner for den minste lille ting...

 

Hvordan greier man å overvinne de vonde følelsene? Hvordan går jeg frem for å få ham til å forstå at det vil bare bli værre og værre om han aldri skal si nei, hun er i den værste trassalderen!! Jeg tror faktisk at om vi først, sammen, hadde satt noen grenser, så hadde hun raskt skjønt hvor de hadde godt, og funnet seg i dem. Hun er intelligent og god - det er han som har lagt lista. Jeg blaimer ikke henne for at hun følger den malen som han har satt. Jeg peste ham i det uendelige i starten for at vi kunne ha noen få grenser, det er ikke snakk om eT diktatur, det er snakk om leggetider, godteri, mat, kjøping - sånna ting - helt normale ting, som Alle andre har grenser på... Men han sa at det var Han som måtte ta seg av oppdragelsen, jeg skal bare være god mot henne...

Jeg prøver! Det er ikke det. Men det svir...

Hvordan kan jeg få det til å slutte??

Er det jeg som er en egoist? Eller er dette normale tanker i en slik situasjon?

 

 

 

[Gummelillan]

Mitt beste råd er vel kanskje at det her er pappen som bør bekymre seg over farsrollen? Høres ut som han gjør henne en bjørnetjeneste ved å skjemme henne bort. Unger har godt av grenser og IKKE godt av å få fri flyt av godter og tv, selv om det vare er annenhver helg.

Du er ingen egoist. Og sjalusi? Synes du har sunne reaksjoner på at barn trenger grenser, jeg!

[Smilefjeset]

Jeg synes heller ikke at du virker til å være noen ond stemor eller noe. Du reagerer helt normalt, og ja, jeg synes faktisk det høres ut som han ødelegger hele ungen. Det er da ikke sunt for henne at det skal være sååå til de grader fritt! Og har han valgt å bo sammen med deg, så må også du få lov til å ta del i oppdragelse og sette en del regler for hvordan det skal være hos dere... Jeg synes det er greit de gangene stemor velger å diskret trekke deg litt tilbake, men at du skal skyves av banen slik du blir er jo bare helt feil av samboeren din. Dette skaper jo et unaturlig forhold mellom deg og jenta også.

 

Du er ung, bare 18 år, men likevel viser du innsikt. Og det virker absolutt som at du vil jobbe med dine følelser ovenfor ungen. Jeg tror også at om samboeren din hadde satt grenser og inkludert deg så hadde du sluppet mange av disse vonde følelsene at sjalusi og nærmest hat... Jeg synes du skal sette deg ned og seriøst ta en prat med han, fortell han det du sier i innlegget, og fortell han at pga dette kan deres fine fremtid faktisk forkludres. Han elsker vel deg like mye? Da må han viser deg såpass respekt. Ønsker deg lykke til videre!!!

[Anonym bruker]

Kan denne mannen virkelig være mannen i ditt liv??? Han virker jo ganske tafatt og umoden i hva som angår barneoppdragelse og livet generelt. Synes ikke det er rart at han er alenepappa for å si det sånn. Hadde jeg vært deg hadde jeg gitt opp for lengst, du må jo være vanvittig tolmodig som holder ut det der. jeg trodde ihvertfall at det var normalt at de voksne delte seng og ikke far og datter... Tror han virkelig at jenta blir kjempeglad den dagen hun skal til tannlegen og bore mange hull i tennene, blir mobbet fordi hun er feit eller får dårlig helse. Jeg har også en stedatter men her i huset vil jeg være med å bestemme litt av hva som er "lov" og ikke. Når vi får barn i lag må det jo være like regler for henne som for vår egen unge. Det blir jo helt feil dersom hun skal få alt hun peker på mens vår felles unge har andre regler. Dersom du ser for deg et liv med denne mannen (og han med deg!) så vil jeg virkelig foreslå at dere blir enige om noen felles regler som dere begge kan leve med. En undersøkelse viste forresten at de lykkeligste barena er de som har grenser å forholde seg til!!

lykke til videre:-)

[nasse nøffen]

for det første må jeg bare si at du virker utrolig moden for alderen din.. skriver kjempe flott, og det ligger jo klart her at du vil fikse dette kjempe stor problemet som det faktisk er...

 

du er ødt til å snakke med han, å sette hardt mot hardt...

 

jeg har vært alenemor i fem år, å møtte for ett år siden mannen i mitt liv, han med ingen barn, kom inn i vårt liv hvor jeg hadde regjert i flere år... uten særlige grenser ( ser jeg idag) min datter er kjempe flott.., høflig, flink på skolen og alt det der, men det var dagligdagse ting, som å lage to middager og diverse....som kjemmet henne bort, og hun hadde taket på meg....

 

det gikk en stund før han slo i bordet, sa rett ut at han ikke orket at henne skulle styre vår hverdag, og jeg måtte ta ett valg...

 

bare det at jeg var villig til å prøve å forandre meg, og vi på en måte var to om å få henne på rett spor igjen, gjorde alt lettere...

 

jag hadde liksom grodd i mine vaner, og måtte se ting fra en annen side...

 

du hadde sikkert synes alt føltes mye bedre hvis han hadde forstått deg, å var villig til å prøve å forandre masse av disse helt syke tingene han gjør for sin datter....

 

har også vært i din situasjon, hvor fyren min har hatt barn også, og jeg hadde blitt gal av å bli nummer to hver gang.... greit innimellom, å sette seg selv til side, men det er ikke din plass,,,

 

dere elsker hverandre, og du vil lære deg å bli glad i henne også, men det er egentlig opp til han....

 

han må høre på deg, og dere sammen må sette genser, og forklare den lille....

 

lykke til, håpe han er såpass voksen...

 

synes du skal vise han det du skrev jeg.. det var flott skrevet...

 

klem

 

 

 

 

[nasse nøffen]

glemte en ting.... her hos oss er alt kjempe bra nå... han tar henne på lik linje med meg... hun repekterer begge to.. de kan kose seg uten meg, og det er så flott...

 

jeg har gitt han full " tillatelse" til å ta henne for det han memer er galt, også tar vi heller den diskusjonen senere, hvis det er noe uenigheter,,

 

også sier han ifra når det er noe han er uenig i....

[Tre gutter, en jente og spire]

Kjære, kjære deg...

Må først bare få sagt at jeg synes du virker som en utrolig flott og oppegående ung kvinne. Kom et par tårer på dine vegne.. For at du ikke er klar til å bli stemor, er overhode ikke sant!! Men å skulle være stemor i din situasjon er jo helt håpløst, ikke sant? For du er jo ikke engang med på "laget"

 

Din kjære har definitivt bommet helt med sin farskjærlighet, sikkert i beste mening, men dette kan umulig fortsette om han vil ha en voksen kvinne i sitt liv. Det er ikke rart du blir sjalu og griner da, når han bytter ut deg annenhver helg i forhold til den lille kvinnen i hans liv.

 

Det er jo det han gjør, behandler henne som sin kjæreste, ikke sin datter. Selvfølgelig et helt platonisk forhold, elsker og forguder henne og opptrer som en villig "slave".. Er det slik han vil at hans datter skal behandle alle menn i sitt liv? For små kvinner lærer fort Hun snurrer sin far rundt lillefingeren og vet akkurat hvilke knapper hun skal trykke på. Tårer, ulykker og hjelpesløshet kan jo få far til å gå på kne for henne.

 

At hun ikke får nei noen gang, vil faktisk gjøre henne usikker. Barn vil alltid tøye grenser og gjøre ting for å få respons.. Å få dukker og leker istede, vil bare gjøre henne forvirret..

Et nei betyr ikke alltid noe negativt, det kan bety; jeg er glad i deg og dette vil jeg ikke du skal utsette deg for!! Eller; dette er ikke bra for deg/oss, derfor kan du ikke gjøre/si sånt!!!

 

Tenk deg en fortsettelse på dette da; dere blir gift eller får barn sammen... hvordan i all verden skal dette gå?? Skal du fortsatt være luft og til for å glede hans lille engel? Skal du/han si nei til deres barn og la henne styre alt i helgene?

At du må ut av soverommet er helt absurd! Hun trenger sin egen seng og lære å bli selvstendig. Dersom du skal fortsette å bo med hennes far, må han la deg bli en del av familien. Du må kunne si fra når du er uenig i ting (uten at hun hører dette, selvfølgelig) Begge må bli enige om kjøreregler, kjøping, legging, tv osv slik at dere kan fungere normalt sammen. Du må ikke miste din posisjon som pappas kjæreste/samboer når datteren kommer.

 

Kanskje du og datteren kan gjøre litt jenteting sammen også. Shoppe litt jåleting til små og store prinsesser se en film sammen, gå tur sammen eller finne en interesse dere begge deler. UTEN pappa. Da får dere tid til å bli glad i hverandre og se hverandre uten at pappa skal overøse henne med oppmerksomhet og gjøre deg sjalu..

Ikke så mye som skal til. Men du må jo få sjansen.. ikke lett når dere aldri er alene.

 

Ønsker deg all lykke og håper dere finner ut av det! Har selv kjempet for ekte kjærlighet om enn på en litt annen måte enn deg, og fått det til. Ting tar tid, men om man virkelig vil, kan man finne ut av det.

Klem

[*tiger* og jenta]

Uff,uff og atter uff...

Lille venn, jeg fikk lyst til å putte deg opp i lomma, trøste deg og la deg være liten jeg nå...

Du er 18(!) år og allerede så voksen, jeg ble stemor i en alder av 21 og syntes jeg hadde for mye.

I forhold til deg hadde jeg ingenting - du må ALDRI ALDRI mer tenke tanken på at du ikke klarer å være stemor! Det er helt tydelig at hvis du hadde sluppet til , ville du blitt en helt fantastisk plussmamma! =)

Tenker faren overhodet over hva han gjør mot barnet sitt??

Det han driver med er faktisk omsorgssvikt og jeg håper du kan få han til å forstå det.

Hvis ikke, ville jeg tatt bena på nakken og løpt -FORT!

Hva sier jentas mor til denne farsbehandlingen? Har jenta det på samme måte hos moren sin også? I så fall er det veeeldig bekymringsfullt...

Nei, jenta mi - mulig han er mannen i ditt liv, men vil du ha han som far til barna dine?

Tenk nøye gjennom om du vil leve livet ditt på denne måten , få han til å se din side av saken. Som det ble skrevet over her, få han til å lese innlegget ditt - du er virkelig en moden, innsiktsfull og omtenksom jente og jeg håper han innser hva han er på vei til å kaste ut av sitt liv - både for din, sin egen og ikke minst datteren sin skyld!

Lykke til og husk at hvis han ikke vil gjøre noe med dette, vil det slite så mye på deg og deres forhold at du får det sannsynligvis bedre av å gå.

Masse klemmer oversendes herved! =)

[Anonym bruker]

Jeg blir direkte KVALM av å lese hvordan 4-åringen bevisst bruker tissing i buksa for å manipulere fram goder\gaver\godteri hos far og at han faktisk lar dette skje! Hårreisende!!

Han kan umulig ha forstått et kvidder av hvordan barneoppdragelse bør være, og ved å la hun oppføre seg slik ødelegger han ungen på en måte som er fullstendig uakseptabel. Ingen andre vil jo heller like et barn som holder på slik, denne mannen gjør virkelig barnet sitt vondt!

At du holder ut hovedinnlegger, er et under.

Jeg er selv "stemor" til to på 12 og 5 og de er verdens nydeligste barn som er hos oss 50% av tiden. Venter vårt første felles barn sammen og da er det nødt til å fungere for at vi skal klare å holde sammen.

 

Lykke til 18-åring, du høres meget reflektert og moden ut, så vær snill å sett ned foten og stillkrav!!

 

Klem fra førskolelærer

[❤lille stjerne❤]

Dette høres ut som en veldig vanskelig situasjon for dere alle tre. Jeg skjønner veldig godt at dette er en umulig situasjon for deg, men jeg tror ikke du skal tenke at han fortjener å finne en annen som tolerer hans datters grenseløse opptreden. Det finnes vel knapt noe menneske som kan orke å leve på den måten og bli glad i et barn som overhodet ikke skal høre et nei eller bli snakket til på en normal måte. Det er jo bra at dere to har en åpen dialog om dette, men det høres ut som han kanskje trenger hjelp til å finne ut og lære hvordan han skal snu på dette for å få et bedre liv og samvær med dattern sin. Jeg forstår at han kanskje har dårlig samvittighet fordi han ikke er sammen med henne så mye som han skulle ønske, men det bøter ikke på noen ting å skjemme henne bort på denne måten. Det tristeste av alt er at det blir barnet som må betale prisen for dette senere. Hun vil jo bli et barn som det blir vanskelig for andre mennesker å like, vanskelig for andre barn å være venn med etc hvis hun får holde på slik. De tingene man ikke lærer seg hjemme hos "sine egne" når man er liten, de må man lære ute blant fremmede når man blir større og det tror jeg ofte kan gjøre veldig vondt i et barnesinn.

En annen ting han burde tenke over er hvordan han vil ha det i fremtiden med datteren sin? Hva får den lille datteren hans ut av å styre og herske slik? Hvordan er hun i form og humør etter å ha sittet oppe til kl 3 om natten? Hvordan tror han det er for kroppen hennes som skal vokse og utvikle seg å bare få junkfood og godteri?

Hvis han vil gjøre så godt som mulig ut av den tiden han har sammen med datteren sin så er det vel bedre å bruke tiden på opplevelser sammen med henne, og gjerne deg også? Ta med jenta på tur i skogen og grille pølser eller på piknik f.eks. Snakke med henne og lese for henne. Gå på besøk til hans side av familien som hun kanskje ikke ser så ofte ellers....Det er så mange slike fine, koselige ting som både han og dere begge kan gjøre sammen med henne som er hyggelig for dere alle tre isteden for disse tingene han nå bruker tid, krefter og penger på.

Jeg synes det er trist når barn skal bestemme alt på denne måten for jeg tror ikke de har godt av det. Jeg tror rett og slett det er slitsomt for et lite barn å skulle ha så mye å styre og bestemme over!

[Anonym bruker]

Din samboer gjør sin datter en enorm bjørnetjeneste. De er skjønn når de er tre år, men ikke fullt så skjønne når de er 15 år, full i hormoner og vandt til å få det som de vil. Hans jobb som far er å gjøre sin datter trygg og selvstendig. Det gjør han ikke ved å dulle med henne. Barnet skal ikke være den som bestemmer, det er det de voksne som skal.

 

Det er heller ikke bra at du blir "glemt" når hun er hos dere. Jeg skjønner ikke det der. Er selv mor og stemor, vi har mine dine og våre barn. Når jeg var alenemor og traff min mann så var det null problem at fordele min oppmerksomhet mot begge to. Min mann ble inkludert som en ekstra omsorgsperson for min datter og har i dag vetorett på lik linje med meg. Er vi en familie så er vi en familie. Alle skal inkluderes.

 

Min mann er samværspappa og har heldigvis aldri følt for å kompansere for manglende tid med sine barn ved å gi etter eller ved å la de styre i ett og alt. Når de er her så blir de oppdratt på lik linje med mitt og våre barn. Det hadde jo aldri gått at vi skulle ha 5 barn her som skulle få viljen sin.

 

Prat med han om det. Om dere i fremtiden skal ha barn sammen så virker det som om din mann er i faresonen for å gi all oppmerksomhet til det første barnet fordi det er så "synd at mamma og pappa ikke bor sammen". Totalt misforstått og veldig destruktivt for den nye familien.

 

Å ha som mål å aldri si nei til sin datter er så hinsides all fornuft at jeg blir direkte dårlig. Denne jenten kommer til å bli fullstendig uspiselig.

 

La han få lese svarene du har fått og be han skjerpe seg!!!

[Gjest]

Hei

Jeg sjønner akkurat hva du mener å har det akkurat likens selv. Forskjellen hos meg er at typen min må være hjemme hos xdama for å passe ungen å får ikke lov til å ta henne med andre plasser. Det er max sjalusi det. Hadde vært interesangt å pratet mer med deg. Om du har msn så kanskje vi kunne delt noen tanker der? [email protected]

[Cmoi]

Earthone

 

Mitt råd til deg, er stikk!

Du er ung og har fremtiden foran deg. Denne mannen er sikkert flott og alt dette, men han har mega store problemer spør du meg.

Ikke kan han oppdra unger heller, snarere ødelegge de.

At du har problemer med å få de rette følelsene for jenta, kan jeg godt forstå. Han er med å ødelegger sjangsene dine til å få et godt forhold til henne. Har selv vært "stemor" i 12 år. Fra gutten var 3 år og til han ble 15. Tok sikkert nesten et par år før alt ble normalt, og har i dag god kontakt med han og er veldig glad i han. Har selv ei jente i samme alder og det kan gjøre det lettere å forstå andres barn.

Det finnes heldigvis ikke bare 1 person her i livet du kan elske, det vet også jeg. Ta skrittet ut, finn deg sjøl og så kommer lykken til deg:)

[Anonym bruker]

Hei

Han gjør seg, barnets mor, deg og allermest barnet en kjempestor bjørnetjeneste ved den adferden.

 

Fortsetter det skal du ikke se bort i fra at derer kommer til å få store problemer med henne etterhvert som hun blir større, særlig i tenårene...........

[stemor]

DU ER IKKE EGOISTISK!!!

For guds skyld! Ikke tenk på det en gang.

Du får gjesterommet når vesla kommer.. dette høres sykt ut. min kjære sa faktisk noe lignende til meg en dag.. stebarnet mitt skulle legge seg, og spurte han om ikke pappa kunne sove på hans rom heller. så svarte han at visst han våknet om natten kunne han heller komme inn i senga vår. da sa stebarnet mitt at det ville han ikke, han ville at pappa skulle sove hos han på madrass! da svarte pappa "åkei"

 

jeg ble helt paff og spurte han etterpå hva i all verden han mente med dette. da svarte han at han var så redd for at barnet skulle føle seg alene, og ikke inkludert.

 

jeg prøvde å forklare han at barnets tolkning på svaret hans- kunne bli at jeg var den store konkurrenten.

 

STAKKARS BARN visst det føler det slik! tenk hvor grusomt det er å måtte konkurere med Den nye kvinne i fars liv- på grunn av signalene far selv gir....... HUFF!!!

 

Visst du skal holde ut i dette forholdet, må du gjøre noe med en gang. Jeg vil påstå at du er nødt til å gi han et valg!

 

1)Du skal ikke sove på noe gjesterom, der går grensen. DU skal være med på å sette grenser. Du er ikke en person som bare skal være "snill" mot ungen. Visst han vil ha deg i livet sitt, innebærer det at dere er 2stk om ALT som foregår i deres hjem!

Gjør dette vondt nå og dere ikke gjør noe med det med en eneste gang, skal jeg love deg at det IKKE blir bedre med tiden.

 

2) Visst dere har kommet så langt som dette- kjøp en bok om barneoppdragelse og begynn å les sammen. evt et kurs..Det er faktisk ren omsorgsvikt å ikke oppdra ungene sine!

De skal jo bli voksne en gang de også, å hvem skal lære dem folkeskikk og hvordan livet fungerer visst ikke deres foresatte gjør det??

 

en vet aldri nok om hvordan det er å oppdra et barn, så det å sette seg inni ting er alltid veldig lurt.

 

3) det å begynne å oppdra et barn i 4års-alderen, blir et nytt prosjekt- men denne gangen på vei mot det rette målet.

Hos oss har pappaen mange av trekkene du beskriver hos din, og det kom til et punkt der jeg sa STOPP. jeg ORKET ikke å ha det slik lenger. jeg ville jo så gjerne at ting skulle fungere, men når jeg gikk å så på at barnet ble mer og mer forstyrret fordi pappaen sa JA til det meste fordi "han ikke hadde hjerte til noe annet", så så jeg til slutt ingen lys i tunellen. Han løp også etter lillegutt uansett hvor han bevegte seg- gjorde seg selv avhengig.. og tro meg, en 4åring- klarer veldig veldig mye alene! En ting er å leke sammen med ungen sin, men å springe bak å følge med hvert skritt barnet tar er totalt unødvendig- og kan tilogmed virke forstyrrende for ungen.

 

vi satte oss noen mål, ble enige om å aldri diskutere ting vi er uenige om (ang ting som er blitt sakt til ungen) fremfor barnet- og så var vi igang med å oppdra- 4år gammel. vi må stå for det vi har sakt- til og med når vi angrer på det etterpå. Det er jo det som skaper tillit!

 

det ble et styr uten like, masse tårer og spetakkel. en sint unge som ikke forsto noen verdens ting. Det kostet oss krefter, tårer og elendighet, men nå begynner vi å se resultatet! Det er så utrolig deilig.

 

Det vi har fått igjen, er en blid og trygg unge, et bedre forhold oss imellom med gjensidig respekt og åpenhet. Det har kostet- men det er virkelig verdt det!

Det er jo langt ifra over ennå, vi har jo så vidt begynt.. men vi har festet en rot sammen.. som vi skal gro til et tre med flotte grønne greiner... håper virkelig at dere også klarer å så roten SAMMEN!

 

LYKKE TIL!

klem fra...