Alenemor og UNORMALT lykkelig?

[randirekkverk]

Hei alle sammen!

 

Vil bare dele noen tanker med dere og se om noen kjenner seg igjen. Føler meg av og til litt unormal..?

 

Jeg er 27 år gammel og har det daglige ansvaret alene for min lille skjønne gutt på snart 4 mnd. Barnefaren er også svært glad i sønnen sin, men siden han bor i et annet land i europa ses de foreløpig ikke så ofte. Barnet var ikke planlagt, da mitt og farens forhold hadde skrantet lenge. Vi hadde akkurat bestemt oss for å bryte da jeg fant jeg ut jeg var gravid. Vi prøvde alt for å fikse forholdet, men ga opp etter 6 mnd. Vi fant ut at vi ikke kunne fortsette å være sammen, og at det ikke hadde blitt det beste for barnet heller. Vi har bestemt oss for å være venner og samarbeide så godt som mulig.

 

Mitt "problem", om det kan kalles det, er at jeg er så utrolig lykkelig og fornøyd med tilværelsen som alenemor! Høres kanskje merkelig ut og kalle det et problem, men av og til føler jeg meg faktisk ganske unormal. Føler meg nesten litt egoistisk. Veldig egoistisk faktisk.

 

Jeg får så vondt av faren som får sett så lite til prinsen sin. Jeg ønsker at de skal ha så mye kontakt som mulig, og jeg kommer til å imøtekomme hans behov så godt jeg kan. Jeg tror også han kommer til å bli en strålende far. Så egentlig ligger alt til rette for at situasjonen tross alt skal bli bra. Men jeg er så glad og takknemlig for at det er jeg som mor som får ha gleden av å ha barnet hos meg mest!

 

Jeg savner ingenting. Det er det som er så rart. Jeg savner ingen mann å dele hverdagen med. Jeg er så glad for å være "alene". (Er jo ikke alene da, når jeg er mor til en liten søt engel!) Tror jeg må være VERDENS lykkeligste, jeg..

 

Og jeg vil ha et barn til, kanskje to. Men ingen mann.... Hm, jeg må være verdens rareste også jeg..

 

"Alle" sier "stakkars deg som er alene", "det må være tungt og travelt", "du har jo ingen å dele gledene med" osv osv.. Vet dere hva? Synes ikke det er så travelt som alle vil ha det til. Det er jo så gøy! Og gutten er så snill! Og jeg har da familie og venner, både til å hjelpe meg og til å dele gledene med..

 

Er det andre der ute som trives som plommen i egget, eller?

[Anonym bruker]

Som alenemor til to har jeg de samme tankene som deg )

Jeg har det mye bedre med meg selv nå, barna trives godt i vår situasjon, og vi gjør det vi vil når det passer oss.

 

Har hatt ett tøft år også, med ting jeg ikke vil komme inn på her, men selv da trivdes jeg i alenemortilværelsen. Trenger ingen mann eller partner for å være lykkelig! Jeg klarer å forsørge meg og mine, vi har ett nydelig hus med hage og ville ikke byttet ut livet mitt med noen!

[Anonym bruker]

Ja, også har vi ett godt samarbeid med faren til barna da.. Glemte å nevne det.. hehe. Siden det ikke er noe problem så er det aldri noe diskusjoner kring dette heller )

[randirekkverk]

Så godt å høre! Da er vi ihvertfall TO i samme lykkelige båt :-)

 

Jeg er sikker på at mange er glade og fornøyde aleneforeldre.

 

Det som jeg føler er litt spesielt for meg, er at jeg er lykkelig FORDI jeg er alene, jeg er ikke lykkelig TIL TROSS for at jeg er alene.

 

 

 

[Anonym bruker]

I samme situasjon.. Og barnet mitt er over 2 år..

Har hatt 1 kjæreste men fikk da bekreftet at jegfremdeles trives meget godt alene. Mange sier det samme til meg, at det må være tungt å klare alt alene. Aldri avlastning.

Jeg skjønner ikke at folk klarer å være 2 lenger.. SLik frihet har jeg adlri opplved.. (Vært i forhold med psykisk misbruk 3 år før jeg fikk vesla)

 

 

[qwana]

har også bodd med en som utøvet psykisk (og fysisk, men det psykiske henger mest i) og syns også livet er helt herlig nå. Selv om man er aleneforsørger, så er man ikke alene. Ting blir ofte hva man gjør ut av det. Har en flott venninde med gutt på samme alder, vi samarbeider mye om ungene. Dessuten har jeg fått muligheten til både å studere og jobbe med ting jeg liker. Treffer også en flott mann for tiden, så er vel ikke helt singel lengre, men det å flytte sammen med en mann igjen henger laaaangt inne.....friheten med å ha sitt eget er for stor

 

Nei livet kan både være god og innholdsrik som alenemor:)

 

Stå på alle flotte og stolte alenemødre

[espi]

Hei randirekkverk!

 

Ja jeg er utrolig lykkelig som alenemor. Og som du sier : man er ikke alene når man har barn:-) Man blir kjent med mange andre i samme situasjon hvis man vil. Har aldri hatt så mange egne venner som etter at jeg ble singel. Jenta mi var heller ikke planlagt og "faren" ville absolutt ikke ha noe barn, så hun har knapt sett ham og har ikke kontakt med ham i dag. Jeg har nytt tiden fra hun ble født. Gjort alt i mitt og hennes eget tempo, ingen å krangle om oppdragelsen med eller hvem som skal stå opp om natta etc. Jeg har fått en blid og harmonisk unge og jeg tror mye skyldes den stabile oppveksten hun har hatt så langt. Ser at noen påpeker mye klaging her inne, men da skulle de sett på parforhold debatten ;-)

 

Ha en fin sommer alle sammen!

 

Klem

 

[*ulvemor*]

etter over fire år med pappan må jeg si at jeg stortrives som alenemor:) er jo vant til å gjøre alt selv, og syns det bare er koselig:) Og jenta mi er så snill og grei at jeg blir helt rørt når jeg tenker på det:) har henne med meg over alt jeg. Pappan stiller opp, men når det passer han selv. Men mormor, hun er stas hun:)

 

Nei, stortrives jeg også, men jeg vil ha en ny mann igjen en gang jeg da, men da blir det helt nye krav, og det haster ikke

 

ha en super helg alle, i morgen drar vi til syden:)

[Gjest]

randirekkverk!

skulle tro du fortalte min historie! det samme hendte også meg, og pappaen til sønnen bor i et annet land i europa. Men vi har god kontakt for det, også med hans foreldre!

Jeg har det kjempefint som alene mor! Det er selvfølgelig synd atsønnen min ikke får sett pappa så mye, men jeg strekker meg langt for at sønnen min skal få treffe pappaen sin, og besteforeldre. Og sønnen min skal selvfølgelig på skole når han blir større og lære pappas språk, så de kan snakke sammen uten meg som må oversette.

Jeg er også dritt lei av å høre "stakkars deg som er alene...." når jeg har det kjempe bra, og det er ikke synd på meg!! Og jeg deler faktisk gledene med barnefaren, det er jo bare å ta en tlf og fortelle hva som har skjedd til en som blir like glad som meg!! (dette ble lang...!!)

[LykkeligAleneMedDeSmå]

Vet ikke hvor unormalt det er - men jeg er også veldigkjempelykkelig alenemor Jeg har vært alene i åtte år nå.

Har to store barn fra før, eldstemann er 10, og venter nå en liten til. Vi gleder oss stort, selv om vi ikke har en pappa i huset.

 

Vi er absolutt en lykkelig liten familie!

 

 

 

[Papira Mou]

Hehe, akkurat som jeg føler og det der... )

 

'Helt sprøtt egentlig. Jeg har ei jente på 16mnd nå, og før hun kom til verden, elsket jeg fest, moro og fart...HELE tiden skulle det skje noe...

Men nå; nei-takk !

Har det helt topp jeg, i vår lille fantastiske verden.

Folk maser på at jeg må ut av huset, skaffe barnevakt etc etc...

Og da sier jeg bare HVORFOR DET ?

Ingen som skjønner at man kan være lykkelig alene med barn, man må ha en partner for å være lykkelig ????

Nei, det har jeg prøvd og funket ikke.

Så vi gjør det beste ut av det og har det kjempe bra snuppa og jeg, savner ingenting annet enn snuppa som sover nå jeg... ;-)

[pace]

Trives utrolig godt i denne situasjonen. Er vel unormal jeg og da:)