Bitre kjerringer

[mamman&andrea]

Jeg må bare få det ut, for jeg blir så irritert hver gang jeg leser på denne sida! Skjønner ikke at jeg gidder en gang.

Makan til samling av bitre og egoistiske kjerringer!!

" Far er uansvarlig og drittsekk fordi han fant ei anna"

" Far egner seg ikke til å ta vare på barnet fordi han ikke hopper når jeg sier hopp"

" Barnet har det alltid bedre med mor"

" Barnet har ikke behov for en far"

 

Hvis noen her inne kan si med hånden på hjertet, at de har aldri tenkt eller sagt noen av disse frasene, så blir jeg overraska.

Jeg syns synd på mange av dere, den dagen barnet/barna kommer å spør hvorfor det/de ikke er så mye hos far og sannheten om at dere har holdt far på avstand kommer frem.

 

Et barn skal ikke lide mer enn nødvendig pga forholdet mellom mor og far ikke fungerer. Far kan ikke for at kjærligheten til mor forsvinner, for det kan skje alle enten de har barn eller ikke! Mor kan heller ikke for at kjærligheten til far forsvinner, men det er jo et samme, for far har ikke noe han skulle ha sagt uansett. Barna følger mor, enten de vil eller ei!

En far er ikke uegnet som pappa selv om han uheldigvis har såra mor en gang, det kan skje selv den beste.

 

Selvfølgelig finnes det fedre som ikke bryr seg, og som ikke er modne den dagen de blir fortalt at de skal bli pappa. Men ikke kom her å sammenlign mor og fars modenhet. Mor må bli moden, enten det passer seg eller ei, i løpet av de 9 månedene hun går gravid, mens det virker mer uvirkelig for en far som ikke kjenner noe på kroppen og som kanskje ikke ser mor i løpet av svangerskapet, fordi det var one night stand eller at de er uvenner. Vi kan ikke forvente at en person skal forandre seg over natta, så i noen tilfeller er det kanskje best å ta tida til hjelp istedenfor å tre krav om bidrag og regler om samvær nedover hodene deres?

 

Dette innlegget er ikke for å vise at jeg er bedre, på noen måte.

Jeg har selv måtte svelge tanken ved å bruke barnet mot hennes far, fordi det frister så jævlig di gangene ting ikke fungerer i det hele tatt. De gangene han har vært teit mot meg, de gangene han har såra meg, så har det vært veldig fristende å komme med " fra nå av er det vanlig samværsavtale som gjelder", for det hadde vært svært effektivt for å få ting som jeg vil. Men vet dere hva? Barnet har to foreldre som elsker henne over alt og hun skal det få ha så lenge hun selv ønsker. Hun valgte ikke å komme til verden selv, men hun skal sannelig få det beste uansett hvor mye både jeg og far må gå gjennom for å klare å samarbeide best mulig!

 

 

[Anonym bruker]

Gjjjjjeeeeeeesssssspppppp. Var det godt å få det ut?

[Anonym bruker]

Enig med deg jeg!

 

Og jeg kan med hpnda på hjertet si at jeg ALDRI har sagt de nevnte frasene du listet opp.

Faren til barna her stiller opp, har alltid gjort det og kommer til å fortsette med det. Han og jeg har ikke det beste forholdet, det er veldig kunstig og anstrengt, men barna mine skal ikke lide under det!!

[liten og lettmett]

Hmmm

" Far er uansvarlig og drittsekk fordi han fant ei anna" - aldri sagt/tenkt

" Far egner seg ikke til å ta vare på barnet fordi han ikke hopper når jeg sier hopp" - aldri sagt/tenkt

" Barnet har det alltid bedre med mor" - aldri sagt/tenkt

" Barnet har ikke behov for en far" - aldri sagt/tenkt

 

Barnet/barna har det da best med den som gir god omsorg Og i de aller fleste tilfeller er dette både far og mor

 

Men jeg sier meg enig med deg i mye her.

 

Jeg er så heldig at jeg og far samarbeider godt om barna og deres hverdag. Men det er jo også galt, da blir jeg jo hoppet på i en annen debatt her fordi jeg får bidrag.

 

Far har alltid stilt opp for barna, fra første undersøkelse hos jordmor. Det eneste som skiller oss som foreldre er at jeg var rugekasse 9 måneder. Ammet har jeg ikke gjort, så vi har delt like mye på mating også.

 

Han hopper forresten Når barna sier hopp

 

Aleneforeldre er like forskjellig som resten av befolkningen, det eneste vi har til felles er jo at vi er alene med hovedomsorgen for barn. Derfor synes jeg det er frustrerende at folk tar "oss" som en homogen gruppe. Jeg er meg, gift eller alene.

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Jeg synes ikke det er sååå mange bitre kjerringer her,noen er sikkert det men.. Jeg synes heller det er overflod av de som skulle ønske pappan stilte opp mer, men som ikke gjør det. Det er selvfølgelig skuffende og trist når han ikke gjør det, og da er det ikke rart man blir forbanna på han!!! En far blir ikke automatisk pappa liksom, bare fordi han har fått barn, og de er ikke alle fedre som er klare for det. Men da syns jeg han burde ta seg sammen, eller la vær!

 

Pappan til jenta mi har ikke sett henne på 3 uker nå, hun er 6 mnd. Det er lang tid. Hun kjenner han ikke, og han har generelt vært veldig dårlig til å ha samvær osv.

Klart jeg blir sinna på han da! Er det rart?? Skulle ønske han kunne følge henne opp ordentlig...

Så jeg syns ikke det virker som det er mange som skal nekte far å ha samvær her, men heller flere som meg, som blir forbanna på far med god grunn!

[cathy^]

Bitre kjerrigner faktisk...

 

Ble egentlig litt provosert av det innlegget ditt,jeg. Dette med stakkars pappan som får nyheten "tredd over hodet" om at han skal bli far.. Mamman som er gravid får jo nyheten like mye "tredd over hodet" og kan ha like store vanskeligheter med å takle det som en pappan dersom det ikke var planlagt.Dessuten er det helt opp til den pappan hvor fort han vil sette seg inn i "papparollen". Det er jo mye lettere for de å bare stikke fra alt ansvar enn det er for en mamma - ho har da ingen valg !

 

For min egen del var det et skikkelig slag i magen da jeg fant ut at jeg var gravid,og han som er pappan fikk vite det en uke etter meg. Dvs han hadde 9 mndr på å forberede seg på å bli pappa. Jeg er på ingen måte bitter,og har aldri sagt noe av de tingene du skreiv. Egentlig har jeg nok mer enn god nok grunn til å være bitter siden jeg ikke fikk annet enn en kald skulder da jeg fortalte "pappan" om graviditeten. Nå er tulla mi 15 mndr og han har ennå ikke klart bestemme seg for om han vil være pappa eller ikke..Han har besøkt ho EN gang,og ta turte han ikke ta på ho engang! Så kom ikke her og si at det er synd på pappane pga de sutrete bitre kjerringene.

 

 

Pappan til min tulle har ikke engang fortalt det til sin familie eller nåværende samboer at han har ei datter på 15 mnd..og han har visst om det siden jeg var 12uker på vei !!

 

Noen kjerringer har faktisk god grunn til å være bitre om de føler for det.. !

[*ulvemor*]

Jeg har aldri tenkt noen av de frasene du nevner først. Det eneste jeg har sagt i en periode hvor han stilte opp dårlig er at han får enten stille opp eller la være.Han får ikke såre henne når hun er gammel nok til å forstå. Og denne mannen er ingen guttvott som trenger å modnes, det er en voksen mann på over 35 år som har barn fra før! så her får han ta ett valg..

 

Og det virker som han har gjort det, i det siste har han hatt jenta vår noen timer hver dag, og hun elsker pappan sin. Noe som gjør meg veldig gla.. samtidig har jeg en underliggende redsel hele tida, for jeg vet han er typen som plutselig svikter igjen..det vet jeg etter over fire år med mannen..

 

Jeg har fått mange kommentarer om å være alenemor: "DU er jo liksom ikke som andre alenemødre du...". (det vil si ikke ulykkelig og bitter!) "DU kan jo umulig være like gla som meg, du er jo alene" (en gravid "venninne")

 

Jeg syns det er så trist at mange ser på alle alenemødre som bitre hevngjerrige kjerringer, for de aller fleste av oss er ikke det. Vi er vanlige mødre som ønsker det beste for barna våre, også samvær med far. Og at du som alenemor selv har disse oppfatningene om andre alenemødre syns jeg er enda tristere. veldig trist faktisk. er det rart samfunnet ser slik på oss da, når andre alenmødre også gjør det..

 

 

[vivekke]

Som Tizure er inne på er det viktig å huske på at aleneforeldre ikke er en homogen gruppe! Det er du jo selv et godt eksempel på! Men reagerer litt på at du da skriver "hvis noen her inne med.......... blir jeg overraska", mens du senere skriver "Dette innlegget er ikke for å vise at jeg er bedre, på noen måte".. Du antyder jo at du er den eneste som ikke har sagt el tenkt disse tingene... (nå pirker jeg fælt.. jeg er klar over det, men jeg prøver bare å få fram et poeng;) ..).

I forum er det ofte frustrasjoner og problemer som blir tatt opp - kanskje det er derfor du får følelsen av at "alle" her inne syter og klager på barnefar? Jeg er ofte inne her å leser, men skriver sjelden innlegg. Kanskje er det flere som meg her inne? Kanskje det hadde vært en ide å bruke forumet til å ta opp andre emner en bare "håpløse barnefedre" og "penger"? Vise at det finnes andre sider ved det å være aleneforelder? Men økonomi og barnefedre/mødre er tross alt viktige sider ved det å være aleneforeldre - så det ville være unaturlig å kutte disse temaene helt ut;)

Til slutt en liten innrømmelse.... Jeg kan med hånda på hjertet innrømme at jeg ikke har sagt/tenkt noen av de 3 siste frasene.. Den første er det verre med... Jeg har ikke tenkt at han er en drittsekk, men har nok tenkt at han var egoistisk og lite ansvarsfull da han forlot sin gravide forlovede (meg!). Men mest av alt har jeg vært lei meg for at han kunne svikte meg på denne måten.. Det er så vondt å bli sviktet så på det groveste av en man stoler på etter mange år sammen. Jeg er fullstendig klar over at jeg har min del av skylden for at spenningen og forelskelsen mellom oss tok slutt, men jeg kan lov deg.... man blir blind og naiv når man er forlovet, planlegger bryllupsreise og har et barn i magen! Dersom han hadde gitt meg muligheten hadde jeg kjempet hardt for forholdet - nå er det for sent og jeg må istedet prøve å akseptere situasjonen slik den er blitt. Jeg lar ham ha mye samvær og jeg er kjempe glad for at sønnen min har en far som stiller opp, er glad i ham og interesserer seg for ham! Samtidig mener jeg at jeg har rett til å ha kjærlighetssorg og har rett til å føle meg såret! Å gå gjennom store deler av graviditeten alene - og å være alene under fødselspermisjonen det er tøft! Det er også tøft å måtte forholde seg til et menneske som har gjort deg så utrolig vondt - men det har jeg gjort for sønnen min sin skyld. Nå ble visst dette et skikkelig "sutreinnlegg" allikevel.... men jeg er lei av at man ikke skal få vise følelser! For meg har det vært viktig å gå igjennom den sorgprosessen jeg har vært igjennom, samtidig ønsker jeg et best mulig samarbeid med barnefar og jeg vil aldri drømme om å prate stygt om barnefar til barnet mitt - eller nekte samvær! Barnet mitt er så heldig som har 2 foreldre som er så glad i ham - og mamman hans får det nok bra til slutt hun også.. for jeg har IKKE tenkt til å ende opp som en bitter kjerring!!!

Phuuuu - det ble litt av en utblåsning!

(Til slutt en liten klem til alle dere alenemødre/fedre som sliter med at den andre partneren ikke stiller opp/er interessert i det hele tatt! DERE GJØR EN KJEMPEJOBB!!)

[Anonym bruker]

Hvilke rett har DU PLATONIA til å slenge ut fraser om " bitre kjerringer"??? DU stigmatiserer aleneforsørgere som en homogen gruppe. Jeg er lei av denne stigmatiseringen! Gjennom ett liv forandrer mennesker seg, alle er ikke den de har utgitt seg for å være.. Klart man kan føle seg litt lurt da. Det finnes faktisk mange drittsekker av menn som ikke stiller opp. Jeg nekter å forsvare dem uansett om du mener man er bitter.

 

Lavmåls innlegg av deg!! At det går an å være så blottet for empatisk

forståelse.....................................................................................

[Anonym bruker]

" DETTE INNLEGGET ER IKKE MENT FOR Å VISE AT JEG ER BEDRE PÅ NOEN MÅTE"

 

 

- " kremt............"

 

 

Mindre lavmåls innlegg jeg har sett...........................

[Galskapens overhode]

som flere sier her.. så er det nok flest av oss som øsnker at far skal være der for barnet men som velger å la vær..

 

 

[mamman&andrea]

vivekke: Jeg skreiv jo nettopp det første du nevner, for å poengetere at jeg har tenkt tanken selv, men heldigvis aldri fått meg selv til å bruke det mot han.

Selvfølgelig blir man såra og føler seg jævlig svikta når sånt skjer, og det er nettopp det jeg prøver å få frem. At mange bruker det sviket og den bitterheten de føler mot personen, ved nettopp å bruke barna. DET var poenget mitt.

[Gjest]

Du sier rett ut at alle her inne har tenkt el sagt de frasene. Siden du også har tenkt de så er vel du også da en av de du sikter til. Hjelpe meg for en uintelligent stigmatisering. Skjønner du ikke bedre enn dette så er det jo veldig synd....

[Bomchicka Wah Wah]

Jeg kan ikke si jeg føler meg spesielt truffet av innegget ditt..

[Methos 15pp]

hjelp, du vet virkelig ikke hva du snakker om!! du burde ikke utale deg om noe du tydelig ikke har peiling på. jeg ble forlatt av barnefaren da jeg var 3 månder på vei, der stt jeg da alene, uten jobb,utdanning,lelighet,penger og ung som jeg var (20). hadde ikke snøring på hva det ville si å bli mamma, alle vennene mine forsvant en etter en da jeg gikk gravid. kunne jo ikke feste lenger, og da var hvist jeg ikke go nok lengre for dem. støtte fra familien var liten, kun min mor som stillet opp for meg. min far snakket ikke tiol meg på 5 månder for han var så skuffa over beslutningen min om å beholde barnet. men, det verste var at barnefaren ikke ga en lyd fra seg under hele svangerskapet. han var ikke med på fødselen, han har ikke noen kontakt meg gutten sin, han har sett ham 2 ganger og da var gutten 5-6uker gammel. nå er han 1,5 år gammel og faren har ikke vist seg eller gitt noen lyd i fra seg på 1 år 5 månder!!! du har ingen ANING om hvor tøft det er å vite at min elskede sønn har en far som ikke vil ha ham., det skjærer i hjerten mitt. jeg har hatt store psykiske plager gjennom å gå alene i svangerskapet og ansvaret alene om å oppdra ham. så vær så snill, ikke utal deg for du har inge naning om hvordan det er. men, jeg angrer ikke på valget mitt for jeg har verdens herligste gutt som jeg elsker høyere enn alt! men, situasjonene jeg har vært igjennom under jeg ingen!!

[Anonym bruker]

stakkar deg, liksom!! slutt å klag, "satkkars" alenemødre. er ikke synd på dere, dere får alt opp i nevene, penger og hjelp. grrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr

[liten og lettmett]

Det er ikke synd å alenemødre, og de aller fleste synes det heller ikke selv.

 

Men å si at de (vi) får alt opp i hendene det er drøyt. Lever du selv med barn? Skulle ikke tro det.

 

Penger ja, en overgangsperiode for de som trenger det. Faktisk samfunnsøkonomisk forsvarlig. På den måten sparer en penger til barnevern og sosialbudsjettet. En sparer også en del på abortkostnader. Aborttallene hadde nok vært høyere uten våre velferdsgoder, både for enslige og de som er par.

 

En normal enslig forsørger med normal lønn mottar bidrag fra far (han skal da være med å forsørge sine barn eller hur?), en ekstra barnetrygd og stønad til barnetilsyn. Dette skal kompensere for at det ikke er to voksne i husholdet som kan bidra med inntekt.

 

Ditt oppgulp tyder på at du ikke helt aner hva du uttaler deg om. Håper du slipper å komme i den situasjonen selv en dag da, for da hadde du fått sjokk.

[Gjest]

Ja, der sa du det! Mrrrrrrrrr! NOT!

 

Jeg vet ikke hva du prøver å oppnå med dette innlegget, men jeg tror ikke det får noen av disse "bitre kjerringene" du prater om til å ta dette til hjertet.

 

Hvis det er oppmerksomhet du ønsker, så her har du plenty. Jeg skal til og med rose deg for å være en så fantastisk eks-kone/kjæreste som tar hensyn til pappa og barn. Men jeg syns du er litt drøy når du prøver deg på denne slags generalisering av alene-mødre og jeg må rett og slett si at jeg blir støtt når du sier:

 

"Hvis noen her inne kan si med hånden på hjertet, at de har aldri tenkt eller sagt noen av disse frasene, så blir jeg overraska."

 

Jeg vet ikke hva slags innlegg du leser, men det er slettes ikke det bildet jeg har fått av de som skriver her. Jeg syns alle er en modig gjeng med damer som har funnet seg i mye hardt arbeid og i mange tilfeller hard motgang. Og strengt tatt, så har man da også litt rett til å være ørlittegrann bitter, spør du meg!

 

[Meg og Snuppa]

Å ja jeg har TENKT mange av de tankene!

Men mine tanker å følelser skal ikke gå ut over ungene mine.

Jeg og pappae¨n til de to eldste har ett greit forhold hvor vi er høflige mot værandre men ikke noe mer,snakker med dama hannes når ungene er der men aldri ellers.

 

Pappaen til minste jenta har jeg prøvd å få kontakt med men han vil verken se meg eller snuppa.

[Anonym bruker]

 

Når jeg leser her, får jeg ikke samme inntrykk som du.

Det jeg sitter igjen med er at de ikke er BITRE, men KRAVSTORE.

 

De fleste innleggene jeg har lest dreier seg om hvor mye de kan tyne staten for, og om det kanskje er bittelitt mer å hente.

 

 

[Mulan - Og to søte trollunger!]

Herregud anonym!

Selvfølgelig vil man ha de pengene man har krav på å få som aleneforsørger. Penger er dessverre blitt ekstremt viktig i samfunnet vårt, og aleneforeldre er ikke akkurat de som sitter best i det, så det vi har krav på vil vi jo ha!

Du er ikke alene du eller?? Virker ikke sånn, du har tydeligvis rota deg bort.