Er det noen her som ER STEBARN selv?....

[miatittin]

Kunne dere da fortelle litt om hvordan dere opplevde det da FAR/MOR fant seg NY partner?

 

Eks. forholdet til evet. stemor,til stesøsknene osv?

 

Hører hele tiden hvordan stemor opplever livet med stebarn. Men altså ikke hvordan "barna" oppfatter dette kanskje litt vanskelige forholdet?

 

Hadde vært interresant å høre fra den vinkelen også!

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært stebarn, mamma fant seg ny partner. Jeg fant meg ikke i det å prøvde å gjøre det hele til et stort helv.... Han gjorde det han kunne for å få det til å fungere, men jeg slo meg helt vrang, jeg var ikke intr i å ha noe godt forhold til han. Han var stefaren min fra jeg var 8år til 15år.

[Anonym bruker]

så trist å lese. Synes virkelig synd på din mor. Håper hun har fått seg en ny mann som hun kan dele livet med.

[Anonym bruker]

jeg fikk ett kjempe godt forhold til min stefar,han var stefar for meg i 20år,og vi har til dags dato kjempe god kontakt,dama til pappa ver det være med,men følte at det var hun som ikke brydde seg og ikke ville ta snsvar for oss.stesøsken har jeg også ett godt forhold til og det har jeg hat hele veien

[Lillegull,2 på jorden,1 engel]

Jeg er stebarn, og har hatt flere stemødre og stefedre opp gjennom årene. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 6.

 

Det har variert mye hvordan jeg har forholdt meg til disse, men det jeg husker er at jo mer de brydde seg om meg og ga meg oppmerksomhet o.l. jo bedre forhold hadde jeg til dem. Jeg godtok de som var snille og brydde seg om meg og min bror, og godtok ikke de jeg oppfattet ikke gjorde dette.

 

Så det er nok en sammenheng mellom steforeldrenes oppførsel og følelser og hvordan barnas oppførsel blir... Hvis steforeldrene tar imot barna på en fin måte og gir de kjærlighet vil barna også i større grad godta en nye familien tror jeg (det gjelder selvfølgelig ikke i alle familier, noen har større problemer).

[Gjest]

Jeg har har og har hatt både stemor og stefar. Har fungert greit, fordi de ikke har lagt seg for mye opp i mine ting, dette følte jeg spes viktig i tenårene. (og det gjeldt vel foreldre også om dere skjønner. Myyye hormoner da) Jeg har blitt behandlet med respekt, og det prøver jeg å gjøre nå med de mannen min har fra før.

 

Det har vært diskutert dette med bilder og fotograf og sånt, og noen får myyye pepper fordi de ikke tar med stebarn til fotograf. Helt ærlig syntes ikke jeg det var rart å ikke bli med til fotograf hver gang, vi fikk jo egne bilder i det andre hjemmet. Og jeg skjønte jo at nye familiesammensetninger har sin måte å gjøre ting på. Jeg syntes heller det ville blitt rart om jeg skulle presse meg med på alt som skjedde, når jeg ikke bodde hos min far på fast basis... Men sånn har det vært hos oss da... Jeg tror det går mye på hva man legger i ting og hvordan man fremstiller det for barna. Klart de vil reagere om man gjør veldig mye ut av fotograftimen og av navnskiltet på døra.

[bibibibi]

Jeg og broren min er stebarn. Jeg er nå 38, broren 35. Da pappa har funnet ny kone, var jeg 14. Det gikk kjempe bra, fordi hans kone var ganske snill med alle våre pubertetsgreier osv. Da de fikk tvillinger, fikk jeg ansvar for å passe på dem, for å hjelpe til mora deres, for å gjøre alt i huset at jeg føler meg som en del av familie. Hun hjalp meg med gode råd, hun kritiserte aldri. Hun fortalte for ikke lenge siden at det var noen situasjoner hvor jeg var helt umulig, og hun skulle liksom si noe, men holdt kjeft. Jeg opplever henne som en innmari god person, utrolig snill og med stort hjerte. Vi har veldig god forhold, og jeg må si at hun var mer hjelpsom enn min egen mor. Hun (sammen med pappa) var alltid der når jeg trengte alle slags hjelp.

 

Og tvillinger er nå 20, og vi er veldig knyttet til hverandre. Og det er takket pappa og henne at vi, alle barna lærte at deres hjem er hjem for alle oss, at det er et sted hvor vi er alltid velkommne.

 

Nå døde pappa, for 6 mnd siden. Jeg har fortsatt veldig god forhold til stemor. Hun sier selv at vi,barna er hennes lyspunkt,og at jeg (som er eldste av alle barna) hjalp henne utrolig mye i forhold til pappas døden.

 

Jeg har stebarn selv, 3 stykker. Og jeg oppforer meg mye som min stemor gjorde med meg. Og det går kjempe fint.

 

[Anonym bruker]

Jeg er stebarn på 29. året

 

Min mor fikk jeg ny partner fra jeg var 4 år gammel. Dette forholdet fungerte ikke, dvs det fungerte helt til min bror ble født. Deretter glemte han meg. For et barnesinn setter dette dype spor, og jeg kan ikke si hvor vondt det gjør meg når jeg leser enkelte av innleggene her inne. Jeg tenker på de stakkars barna som gjennomgår mye av det samme jeg gjorde i den perioden, å føle seg oversett og avvist.

 

Da jeg var 14 fant min mor seg en ny mann. Han var rake motsetningen. Han hadde barn fra før og har aldri gjort forskjell på dem og meg og min bror etter at han flyttet inn hos oss. Jeg har alltid kunnet komme til ham når det har vært noe. Han fungerer som bestefar for mine to små. Han stiller opp når det er noe. Han er et inkluderende menneske.

 

Selv om han kom inn i mitt liv i mens jeg var i den værste fjortisalderen, har han aldri sagt noe på det. Barn er barn uansett om de er dine egne eller partnerens. Opprør gjør alle normale unger.

 

Jeg tviler ikke på at kjærligheten til hans egne biologiske barn er sterkere enn til oss stebarna. Men det viser han aldri utad.

 

Nå er jeg også i en situasjon at mine barn har en stefar. Jeg har vært enormt oppmerksom på hvilken partner jeg valgte siden jeg hadde barn fra før. Jeg vil ikke at mine barn skal gjennomgå noe av det jeg gjorde tidlig. Det unner jeg ingen barn.

[Anonym bruker]

Jeg er stebarn, mamma fant seg ny mann da jeg var baby )

Har ett supert forhold til min stefar (alltid kalt han ved navn), også den dag i dag.

Han er den som fulgte meg opp i ulike aktiviteter, han var den som virkelig ville jeg skulle gjøre det bra på skolen. Han er den som er bestefar til mine barn den dag i dag, og antakelig den jeg vil skal følge meg til alters dersom jeg kommer meg dit )

 

Med denne bakgrunnen forstår jeg veldig lite av alle disse problemene som oppstår i deres familier.. Det trenger jo ikke være sånn?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har stemor. Mamma fant seg aldri en ny mann, men pappa ble sammen med en annen da jeg var 6 år.

Hun la jeg for hat, siden hun rappet pappa ut av familien vår.

(Mamma sa aldri noe galt om den andre kvinnen, hun var veldig voksen i situasjonen - men jeg merket at mamma var lei seg og barn forstår nok mer enn man er klar over.)

 

Så - i og med at jeg var veldig glad i pappa, så¨fikk stemor skylden for at pappa stakk av med henne. Veldig greit å hate en man ikke kjenner så godt.

 

Forholdet tok slutt etter noen år, og pappa er nå sammen med en annen dame. De har vært ilag siden jeg var ca 11 år, og det fungerer veldig fint-liker henne godt og har alltid gjort det.

Og følelsene rundt at pappa flyttet er nå plassert hos ham som faktisk dro.

Vi har et godt forhold i dag, men i voksen alder - og spes etter at jeg fikk egne barn så sliter jeg med at pappa dro - at han valgte en ung blondine framfor familien.

 

Så han er nok på hakket under de andre besteforeldrene, de får dele julaftner og merkedager med barnebarna - morfar er ikke så viktig, men han treffer oss jevnlig han og.

 

Og selvfølgelig så er min samboer som jeg har barn med ikke lik pappa på noen som helst slags måte, rake motsetninger.

 

Så jeg er her inne bare fordi jeg er stebarn selv, og jeg snakker kun deres sak når jeg svarer på innlegg.

 

[miatittin]

Takk for mange interresante svar:)

 

Siden jeg er både mor og stemor,så opplever jeg mange ulike sider.

Men følte faktisk at jeg fikk et litt annet syn på dette med stemor da jeg selv ble det.