Redd for å føde for tidlig....

[MorLykkelig]

Dette er min største frykt om dagen...Tenker endel på det, og i natt drømte jeg at han kom nå. Jeg er 31 uker på vei.

Jeg vet at i de fleste tilfeller, så går det bra med barnet. Men er redd folk skal se stygt på meg, akkurat som om det er min skyld hvis han kommer tidlig..

Dessuten har jeg enda ikke klart å knytte meg til dette barnet... frykter reaksjonen min dersom barnet kommer tidlig, og tiden etter fødselen ikke blir som jeg hadde tenkt. Har tidligere slitt med depresjoner, og er redd dette kan bryte ut igjen dersom det blir kuvøse og hele pakka.. Tenker for meg selv at det skal bli så godt å se han og få han på brystet, ha han sammen med meg. Kommer han alt for tidlig, blir det gjerne ikke sånn...

Mulig jeg er helt på trynet, men kunne trengt noen støttende ord akkurat nå...

 

[Gjest]

Ikke rakk ned på deg selv lille venn, det er helt normalt med alle mulige tanker - kanskje særlig nå som du ikke har lenge igjen. Jeg er 28+6 i dag, og det er min største frykt også - å føde for tidlig. Å knytte seg til barnet tror jeg ikke du skal bekymre deg for, hos noen kommer morsinstinktet med en gang, hos andre tar det litt tid. Men jeg tror at når man føder et barn, så er det et bånd der som er så sterkt fra naturens side at man skyver seg selv til side og tenker kun på barnet.

Den kvinnelige psyken er utspekulert på mer enn en måte ;o)

 

Prøv å slappe av og kose deg med den lille tiden du har igjen - om ikke lenge får du ikke kjenne sparkene inni magen lenger. Og barnet kommer når det er klart - verken før eller etter )

 

Stor klem

[Anonym bruker]

jeg også er redd for å føde for tidligt, også dette med tanken på at andre kan mene det er min feil at gutten kom fortidlig.

jeg gleder meg enormt til han kommer, er så spent på hvordan han kommer til å bli, har 2 gutter fra før og de var ikke like, selv om begge ligner på min familie.

vet du noe om permisjonstiden blir forkortet om fødselen er så mange uker før terminen?

sist fødte jeg 2 dager før, og da fikk jeg brev fra trygdekontotert at permisjonstiden min ble forkortet med 2 dager, dette snes jeg var urettferdigt..

[moo]

Jeg tror dette er helt normale tanker å ha. Du begynner å nærme deg målet, men allikevel er det en god stund igjen, og babyen har absolutt best av å holde seg i magen en stund til, som du vet.

 

(Jeg er tante til en baby som kom 9 uker for tidlig, og det ble en nokså tøff start på livet, men nå går det helt fint, og de fleste som kommer etter uke 31 greier seg veldig fint, om det er noen trøst. )

 

Jeg tror nesten det er litt sunt å ha noen triste/negative tanker i forkant av en så stor omveltning i livet, som det er å få barn, så lenge man ikke dveler for mye med slike tanker. Kanskje viktig å snakke med noen dersom du føler at du sliter med disse tankene over tid.

 

Som førstegangsgravid var jeg redd for å ikke føle morskjærlighet for barnet. Den kom fort! Som andregangsgravid, var jeg livende redd for at jeg ikke skulle bli like glad i andremann, som i førstemann. Ingen problem, hjertet bare vokser! Og nå som tredjegangsgravid, har jeg vært redd for det meste på ett eller annet tidspunkt - SA, fortidligfødsel, babyens helse, min helse, hvordan barna mine kommer til å reagere når babyen kommer, osv.

 

Det å kjenne litt på frykten for det som kan gå galt, mener jeg er helt naturlig, men dersom negative tanker tar overhånd, snakk med ei god venninne, jordmor, eller noen andre, for å få ting i perspektiv.

 

Lykke til!

[LoopyLoo fikk jente 15.07.06]

Hei.

Jeg har det på samme måte - er helt uforklarelig redd for å føde for tidlig.... Har hatt et veldig fint svangerskap uten komplikasjoner, men tenker veldig mye på prematur fødsel for det... Jeg slet med depresjoner etter forrige fødsel, og kanskje har det sammenheng med det...? Skjønner hva du mener med kuvøse og sånt også.... Sist gang skulle egenltig jenta mi en tur innom intensiven (hun var født to dager etter termin, men hadde noe å gjøre med at jeg hadde fått antibiotika under en time før fødsel ellerno sånt.) Da fikk jeg helt panikk (dette hadde ikke falt meg inn skulle skje med mitt barn i det hele tatt - jeg skulle jo ha henne rett opp på brystet...). Etter mye om og men mellom leger, sykesøster og jm ble det bestemt at hun var frisk nok til å bli hos meg *phew* men det tok nesten en time før jeg fikk holde henne. Dette gikk skikkelig innpå meg, og hvis det hadde blitt kuvøse også så tror jeg det hadde blitt ti tusener ganger verre.

 

Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg virker egoistisk med sånne tanker - og tør ikke si det til noen... Vil jo i utgangspunktet selvfølgelig det som er best for baby, og ikke for meg, men det er vanskelig å styre følelsene noen ganger....

 

Så jeg synes ikke du er på tryne i det hele tatt jeg - men det er jo greit at du har tenkt på mulighetene (selvom det er skremmende), så behøver du kanskje ikke få det store sjokket jeg fikk sist. Lykke til!

Klem