Anonym bruker Skrevet 25. april 2006 #1 Skrevet 25. april 2006 Jeg har vel egentlig ikke så mye erfaring med alkohol som mange andre. Har aldri prøvd noe sterkere heller. Men for ca 10 år siden havnet jeg likevell i fyllearresten. Dette er noe bare ytterst få vet om og jeg vil ikke at flere skal vite om dette, og aller minst mine barn. Nå er barna mine små, men når de blir eldre og kommer i tennårene selv så vil jeg ikke fortelle slike ting. Spør de om ting som evt skjedde meg så kommer jeg til å nekte. Lyve om jeg må det.. Har diskutert dette med ei venninne og hun syns det er galt. Hun er av den mening at de skal få vite alt, og lære at foreldrene er mennesker de også som også har gjordt gale ting. Er i prinsippet enig i dette, og jeg kommer aldri til å oppføre meg som "Bree i frustrerte fruer" Det er nemlig ikke fasaden jeg er redd for. MEN jeg mener at i det man forteller om slike ting (og kanskje værre ting) så godkjenner man at det er greit. Jeg syns ikke ungene skal tenke, men sånn gjorde jo mamma eller pappa også... hmm bare noen tanker.. Kunne tenkt meg å høre deres tanker om dette..
Anonym bruker Skrevet 25. april 2006 #2 Skrevet 25. april 2006 jeg synes man skal være ærlig overfor barna sine.. når de er gamle nok da som din
Anonym bruker Skrevet 26. april 2006 #3 Skrevet 26. april 2006 Jeg er enig med deg. Det er enkelte ting jeg aldri vil fortelle mine barn. Dette er i hovedsak fordi jeg innehar en oppdragerrolle og er rollemodell for mine barn. Jeg har ingen tro på at det beste er å være fullstendig ærlig med sine barn. Det å vise barnet at foreldrene også er mennesker som har tatt feil beslutninger, kan allikevel gjøres. Dersom barnet mitt spør meg om jeg noen gang har vært full, vil jeg svare "ja" på det. Det som da er viktig er å få i gang en samtale, og vinkle samtalen inn på barnet, og samtidig si noe om at det å være full er ikke er særlig ok. Spør barnet mitt om jeg har prøvd hasj, vil jeg svare "nei" på det(selv om jeg har forsøkt hasj èn gang). Jeg vil m.a.o være forsiktig med å fortelle om ting jeg har gjort som har vært i strid med norsk lov, fordi jeg som foreldre vil være en person som ikke handler i strid med norsk lov. Hyklersk eller ei.. enkelte ting bør barn skånes for. I ytterste konsekvens kan barnet tenke "det gikk jo bra med mamma, så hvorfor kan ikke jeg forsøke....".
Anonym bruker Skrevet 26. april 2006 #4 Skrevet 26. april 2006 følte du deg smart nå..?? tror du tar feil ang. å være ærlig overfor barna sine..skal du bare ljuge til dem da? tenkt hvis de får vite det av noen andre? jeg ville heller at de får vite av meg enn noen andre...det går IKKE an å skjerme barna fra alt og ikke er det bra heller..
Anonym bruker Skrevet 27. april 2006 #5 Skrevet 27. april 2006 Jeg hadde fortalt det om temaet hadde kommet opp. Ikke noe jeg hadde fortalt uten noen grunn. Eller passende annledning. Ta det som heller skrekk og advarsel. Slik at mine barn kan lære litt av mine feil. Nå var jeg aldri en som drakk mye da jeg var mindre, drakk aldri i tennårene. Aldri prøvd noe narkotiske midler. Så jeg har ikke så mye å fortelle om mine dumme erfaringer der. Men har en venn, som er ex narkoman. Som har påtatt seg den oppgaven. Og det er jeg faktisk veldig glad for. Jeg tror barn har veldig godt av å høre hva foreldrene har gjort av både gode og dårlige erfaringer. Når de har ett menneske de kjenner som har gjort dårlige erfaringer, så er det kanskje lettere for de å ta ett valg. Alle vet jo hvor farlig det kan være og slikt. Men når man kan ta og føle på det blir det litt anderledes. Regner ikke med at du synes turen i fyllaresten var så morsom. Så det er nok det du også hadde sagt til dine barn. Selv har jeg hørt mine foreldres litt villere historier. Jeg gjorde meg jo selv opp mine meninger etter hva de hadde fortalt. Ikke at de var de værste, for det var de ikke. Hadde mine foreldre aldri fortalt om sine historier. Kun hvor farlig det kan være osv osv. Hadde jeg nok vært mer fristet til å prøve forskjellige ting. Så jeg er veldig glad for at jeg har vennen som jeg har. Merket hvor tøft livet begynte å bli når jeg gikk ut av ungdomskolen. Og det er ikke så mange åra siden heller. Jeg aner jo rett og slett ikke hva jeg skal se etter heller av faresignal. Men alle har jo sine egene meninger om dette. Og det er vel og bra. Men jeg håper ikke jeg skal bli en mor som er naiv overfor dette. Syns det er fryktelig å se på alle de naive foreldrene til de som handler eller prøver å handle øl i butikken. Og en hører veldig mye av å jobbe i butikk. Eller prøv å sitt på bussen engang, når skole ungdommen skal hjem. Da tror jeg en hver kan få bakover sveis..... Dette være seg alkohol, narkotika eller sex. Det siste syns jeg nesten er værst. Så der veit jeg at jeg har en jobb. Og der vet jeg det er endel ting jeg ikke kommer til å ta opp med mine barn før de hvertfall det blir ett mer tema. Men åpen og ærlig skal jeg være, mer enn mine foreldre var. Men min legning som er bdsm, tror jeg ikke de er klare for. Vid det ikke faller seg helt naturlig å fortelle den dagen vi har slike samtaler.
Anonym bruker Skrevet 27. april 2006 #6 Skrevet 27. april 2006 Smart? Ja, man skal lyve for sine barn når det er hensiktsmessig. Nå er det som regel slik at de fleste foreldre ikke har gjort alvorlige ting som muligens kan komme ut "på bygda", og små hemmeligheter kan derfor forbli hemmeligheter. Hvem i all verden tror du hadde orket å bruke energi på å fortelle datteren min at " vet du hva... en gang da mamman din var 16 år røkte hun hasj". Nå har det seg slik at jeg er psykolog, og arbeider med barn og unge så nei.. jeg tror ikke jeg tar feil her. Barn er ikke dine venner og skal ikke være din nærmeste fortrolige. Barn skal ikke vite alt om foreldrene. Det er lov(og lurt) å pynte litt på sannheten, og reflektere over hva man ønsker å fortelle barna og ikke. Før du vet ordet av det står du der med en trassig 14 åring, som kaster alle dine betroelser rett tilbake i ansiktet ditt.
Anonym bruker Skrevet 27. april 2006 #7 Skrevet 27. april 2006 takk!! du tok ordene ut av min munn...
Gjest Skrevet 27. april 2006 #8 Skrevet 27. april 2006 Poenget er at dersom du snakker med riktig gruppe barn(barn som søker spenning), vil det å snakke med ex-narkoman virke som en "boost", og får barnet til å ønske å prøve. På det store flertallet av barn kan dette muligens virke preventivt, men altså ikke ift en risikogruppe. Dette har det faktisk vært gjort mange undersøkelser på, og de aller fleste skoler har gått bort fra slike "skremselspropagandaer". Slike propagandaer fungerer kun på de barna som i utgangspunktet ikke vil komme til å røre feks narkotika. Poenget er ikke at man skal være naiv, eller kun fortelle solskinsshistoriene til egne barn. Det som er viktig er å ha reflektert noe over HVA man ønsker å fortelle, og HVORFOR man eventuelt gjør det. Alt i alt tråkker de fleste barn og ungdom sine egne stier, og det å gjøre egne erfaringer (på godt og vondt) vil skje uansett om foreldrene praktiserer ytterpunktene: en beskyttende oppdragerrolle eller en mer "venn/venn"-rolle.
Anonym bruker Skrevet 27. april 2006 #9 Skrevet 27. april 2006 psykolog?? he he og da er jeg super stjerne....
Anonym bruker Skrevet 27. april 2006 #10 Skrevet 27. april 2006 Ja kanskje er du det? Det virker som om man ofte får mistroiske "blikk" dersom man skriver at man er psykolog(eller andre profesjoner). Hadde det vært anderledes om jeg skrev jeg var rørlegger? En annen ting er at mange som er her inne på Dib kvesser klørne og stikker alle piggene ut med en gang en profesjonell uttaler seg.
Anonym bruker Skrevet 27. april 2006 #11 Skrevet 27. april 2006 anonyme som skreiv rett under deg virker mer profosjonell enn det du gjør..tror heller mer på at du er hobby psykolog!! det har ingenting å si om du skriver rørlegger eller psykolog,men for meg virker det som du ikke har peil på det du snakker om...lyve til ditt barn til en viss grad? har aldri hørt en pykolog som anbefaler det...hehe
Anonym bruker Skrevet 27. april 2006 #12 Skrevet 27. april 2006 Nå tror ikke jeg at du har vært i befatning med alle psykologer som er å oppdrive. Det er variasjoner i vår profesjon også(ville vært rart ellers), men JEG(og mange med meg)er av den oppfatningen at fullstendig åpenhet ift barn ikke bør praktiseres i enhver sammenheng. Det kan da ikke være så vanskelig å være enig i, eller hva? Jeg stiller meg faktisk undrende til din oppdragerpraksis dersom du er uenig i det.
.Ann. Skrevet 27. april 2006 #13 Skrevet 27. april 2006 Tigerlilly har et poeng når hun snakker om å reflektere over hva og hvorfor en skal fortelle evt ikke fortelle om egne erfaringer. Det fins nok ikke noen fasit på hva og hvor mye. Jeg syns det vi som foreldre bør skjerme barna en del, i forhold til våre erfaringer, det er ikke alt de trenger, eller ønsker å vite noe om. Men det må være en balanse, vi må kunne bruke våre erfaringer for å forberede barna på virkeligheten. Det blir for dumt, syns jeg, om mor og far hevder de alltid har vært "helgener", barna gjennomskuer fort om foreldrene lyver om fortiden. Da kan de fort miste respekt for foreldrene, føle at foreldrene ikke tar dem på alvor, eller bare tenke, "herregud, mamma eller pappa, du har ikke peiling på hvordan det er å være ung"
Anonym bruker Skrevet 28. april 2006 #14 Skrevet 28. april 2006 enig eller uenig? pykolog eller ikke psykolog? he he du gir deg visst ikke...lykke til med ditt så kalte yrke da...(virkelig lykke til)
Anonym bruker Skrevet 28. april 2006 #15 Skrevet 28. april 2006 Det er ganske gjennomskuelig at du ikke har evne til å diskutere(mangel på kunnskap kanskje...?). Det eneste du kommenterer er om denne andre anonyme er psykolog eller ei. Det var i grunn ikke det som var debatten her, var det vel? Artig det der.. når folk slipper opp for argumenter(eller i ditt tilfelle: ingen arugumenter i det hele tatt), går de gjerne rett på personlige forhold.
Makka Pakka Skrevet 29. april 2006 #16 Skrevet 29. april 2006 Om dette blir tema en gang (og det blir det jo) så tror jeg at jeg kommer til å være noenlunde åpen med tanke på alkohol. Jeg har røkt hasj en del ganger men vet ikke om jeg kommer til å si noe om det. Jeg har en liten bror jeg heller ikke fortalte det til heller, i tilfelle han tenkte "om hun har prøvd det så kan jeg". Det kommer nok an på hvordan ungen blir når de vokser opp og i hvor stor grad de søker denne type spenning. Jeg er ikke enig i at man skal være 100% ærlig i alle tilfeller slik enkelte mener her.
Gjest Skrevet 5. mai 2006 #17 Skrevet 5. mai 2006 Fikk meg til å tenke litt på min egen sitvasjon disse innleggene her. Har altid tenkt jeg skal være ærlig med mine barn når temaet rus kommer opp. Jeg har nok mange flere "historier" å fortelle, erfaringer, når det kommer till politi, rus ++. Jeg har tenkt at detet er noe jeg vil fortelle mine barn om, tviler på at de vil få lyst å bruke stoff etter å ha sett bilder av mamma innlagt på sykehus pga store rusproblemer. Nå snakker jeg om ungdom, selvfølgelig er ikke dette et tema jeg vil bringe på banen mens de fremdeles er barn. Ikke vet jeg, kansje jeg bør lyge, si at mamma har aldri vært full, brukt stoff eller vært i kontakt med politiet. Tror bare det vil føles feil å lyge til mine egne barn.Vil jo tross alt lære dem at åpenhet og ærlighet er viktige verdier å ta med seg her i livet.
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2006 #19 Skrevet 5. mai 2006 Mine barn er for små enda,men dukker tema opp når dem er gamle nok,har jeg bestemt meg åvære ærlig..Har hatt et liv med stoff og fengsel.Også liker ikke jeg den tanken å lyve til mine barn.. ærlig,åpenhet,og forstålelse ,synes jeg er viktig... GRUER MEG DEN DAGEN DE KOMMER Å SPØR!!!! jeg tror heller ikke mine barn har lyst å røre stoff eller være på kanten av loven når de ser åssen det har ødelagt meg
Anonym bruker Skrevet 14. mai 2006 #20 Skrevet 14. mai 2006 Det blir skrevet mye bra her syns jeg. Noe jeg er meget opptatt av er at vi som foreldre rollemodeller, da på godt å vondt. Vi skal ikke være de perfekte rollemodellene hvor barna faktisk tror at vi aldri har gjort noe galt. Jeg tror det vil være lettere å forstå for en Barn/ungdom om man forteller at man har begått feil, som man ikke ønsker at ens barn skal gå i. Det er ikke lett å vere forelder, og mennesker er forskjellige å da vil også barneoppdragelsen komme i ulike varianter. Selv ønsker jeg å oppdra mine barn til å tenke før de handler, og hvis det innebærer at jeg må fortelle mine barn at jeg som mor har gjort feil, som jeg aldri burde gjort, så gjør jeg gjerne det. Jeg har mye erfaring med arbeid med ungdom. Å det aller viktigste er at de har faste holdepunkt utenfor familie også. Man skal være forsiktig med å la familie være det eneste holdepunktet. La de få utfolde seg innen organisert idrett foreksempel, eller andre aktiviteter. I det øyeblikket de finner interesse for andre ting en sex, dop osv, så finner de sine egne verdier i livet som er positive og vil ha en sammenheng med den barneoppdragelsen foreldrene har gitt... Men dette er mine oppfattninger og dette er måten jeg oppdrar mine barn på. Ungdomstiden er en turbulent tid, og ingenting er bedre en rfaste rutiner, regler hjemmefra, og interesser med gode verdier. Men det er vel kun en ønsketenkning for mange, men er man konstant på dette blir det ikke så værst resultat. Vi har fått det til så lang.. så får vi se hva fremtiden vil bringe.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå