Nei nå ble jeg litt skuffet......

[Anonym bruker]

Innholdet i dette forumet overrasket meg da jeg for første gang tittet innom i dag. Ble skikkelig glad da så at det fantes en slik side, men den gleden ble jammen meg noe kortvarig da jeg begynte å lese hva noen skriver. Er rimelig sikker på at de aller færreste her inne er onde ste- eller biomødre, men likevel sitter jeg nå igjen med et inntrykk av at her finnes det hovedsakelig to leire (BIO versus STE) som på bakgrunn av ulykkelige erfaringer retter destruktiv råttenskap mot hverandre. Etter litt mer lesning fant jeg heldigvis noen mer fleksible innlegg (hurra).

 

Jeg stusser likevel over noen av kategoriske "sannhetene" som regjerer her inne, spesielt denne anti-stemoderiske :

 

Hvis du har sosialt ukorrekte følelser overfor stebarnet ditt (eks. har ikke veldig varme følelser overfor barnet/skulle ønske at barnet ikke fantes i livet til mannen din), er du en forferdelig person som umulig kan være en god ekstramamma for barnet.

 

Jeg tror stemødre BÅDE kan ha mindre varme følelser overfor stebarnet sitt, og SAMTIDIG være en utmerket omsorgsperson, mao. være en trygg og kjærlig voksen for barnet uten at hun elsker barnet "over alt på jorden". Jeg tror at selv om stemødre kan ønske at stebarnet ikke fantes i livet hennes og mannens (i perioder med mye motgang og generell utmattethet som både har eller ikke har noe med barnet å gjøre), LIKEVEL setter pris på at nettopp dette barnet finnes.

 

Hilsen en som både er stemor og biomor (til noen andres stebarn)

 

[Anonym bruker]

Støtter meg 200 % til dette! Med dette utgangspunktet, kan vi få noen KONSTRUKTIVE råd her på forumet - og kanskje vi snart tør å signere med navn også ..? Jeg venter dog litt med det ... ;o)

[Anonym bruker]

Ja, jeg er fullstendig enig med dere. Har ikke sett så mange surmagede innslag på lenge... Mitt førsteinntrykk av denne siden var ikke positiv!

Trives bedre på andre BIM sider, gitt!

Ha en fin dag! c",)

[Anonym bruker]

Jeg er en "stemor", som er glad i stebarna jeg lever med. Men jeg flyttet sammen med min mann pga han og ikke barna. Barna har jeg tatt med på kjøpet. Jeg har med tiden blitt glad i dem og de i meg. Jeg har ikke trengt meg på eller bedt om deres kjærlighet, men med respekt og vennskap har vi funnet hverandre.

 

Jeg vil si at det er viktig å se at forholdet til barna endrer seg over tid. Jeg har kjent barna ca 3,5 år og har levd med dem i 1,5 (jeg har ikke barn selv ennå). Hverdagen kommer og i noen saker blander jeg meg inn. Da er det klart at siden jeg ikke har sett alle barna fra de var søte små og nå med sine værste tenåringsutbrudd så blir ihvertfall jeg litt tom eller dritlei eller forbanna. Jeg har jo hørt at biologiske foreldre blir skikkelig sinte på barna sine også at de føler at de ikke er på bølgelengde med dem. Da er det forståelig at jeg som stemor trenger en arena som dette - hvor jeg kan lire av meg og møte likesinnede, som faktisk forstår, men ikke fordømmer.

 

Jeg vil på ingen måte la barna forstå eller se og aller minst høre at jeg skulle ønske at jeg traff mannen min uten barn. Men jeg beklager å måtte si det, men det er sant.

 

Min mor sa til meg når jeg fortalte henne at jeg hadde truffet en mann med 3 barn - da er du heldig også har du en utfordring! jeg stemmer på henne - det er alltid flere sider av samme sak!

 

[Gjest]

Jeg er da i denne situasjonen at min mann har en jentunge fra før. Det liker jo ikke jeg noe særlig, men det har jeg aldri sakt til min mann og støtter alltid opp det beste jeg kan npår hun er her. men vi som er i denne situasjonen har kanskje en tendens til å skrive alt det gale her slik at vi på en eller annen måte får utløp for våre følelser.