Prata en del med samboeren min i går og var til legen i dag..

[H123]

Hei! takk for all støtte dere har gitt meg her inne, det hjelper masse!

Snakka en del med samboeren min i går... Han sier han er så sliten at han ikke kjenner igjen seg selv og at han er så innmarri deprimert.Han er så lei jobben sin og alt! Synes så synd på han. må bare rette opp en ting jeg skrev i går som ble misforstått; han sa han sku ønske at jeg aldri hadde truffet han, ikke omvendt. I går sa han at han syntes jeg fortjente bedre og at jeg er alt for snill med han. Er jo fremskritt at han snakker litt om hva som plager han. Han er nok veldig deprimert. Men da vet liksom ikke jeg om han vil jeg skal ta abort pga at han har d så trasig nå.. vil d gå over hvis jeg fjerner barnet? Vil han komme til hektene igjen og allikevel ønske barnet? eller kanskje han blir en tredje unge jeg må ta meg av og ender jeg opp med alt ansvar?`Er så mange spørsmål som svirrer rundt i hodet mitt. Og i dag var jeg til legen... satt å gråt og gråt... Fikk snakka skikkelig med legen da. Hun er så grei. Hun satte meg opp til ny time på onsdag, da skal samboeren min være med bestemte hun. Hun mener han kanskje trenger hjelp. Er jo godt mulig d er mer som ligger bak.Han virker veldig utbrent! Syns synd på han... Dette er en trasig situasjon.. Har så lyst å snakke med mamma... men må vel kanskje vente litt.

Klemmer til alle dere!! dere er så koselige!!

[Gjest]

Kjære deg.Jeg får så vondt av deg og dere.Jeg er sikker på at dette kommer til å ordne seg.Kanskje han kan få en sykmelding og komme seg litt frem på igjen.Da kommer han nok til å se mye lysere på alt sammen.

Ta å snakk med mammaen din.Det bør du gjøre for din egen psyke sin skyld.Det kan ikke være lett å gå å bære på det du gjør nå så alene.

Håper at dere klarer å finne ut av dette.Slik at dere får beholde barnet så iallefall du slipper å slite med ett slik valg etter på.Det virker som du ønsker å beholde barnet.

Snakk med mammaen din du.Gråt ut!!!!

Bra at legen krever at mannen din skal være med.

Ønsker dere begge to lykke lykke til og en megastor knusekose klem til deg:0)

Ps. om mannen din er deprimert er det nok heller en stor sjangs for at han blir enda mer deppa om dere tar abort når han forstår hva han har "tvinga" igjennom...

[H123]

Ja jeg bør vel snakke med mamma... gruer meg litt også.. lurer på hva hun vil si. Tror en sykemelding hadde vært bra for kjæresten min, men da frykter han vel at han må være barnevakt tenker jeg. D sa han da han så ferieoppsettet mitt og fant ut at vi ikke hadde ferie sammen! Må jeg passe ungen i to uker jeg da?? sa han. Han ser bare negativt på d å ha unge for tida! blir så lei meg, syns synd på den lille jenta vår. Hun er så snill og grei. ikke vært noe problemer med henne i d hele tatt! Virker som han ikke trives i familiesituasjonen i d hele tatt! fælt... Hadde jeg maktet skulle jeg ha gjort alt husarbeid og gjort alt med ungen vår så han hadde fått d bedre så kanskje han blir positiv...høres jo helt feil ut men!

[Gjest]

Dette går riktige veien synest nå jeg. Håper dere får hjelp hos legen og jeg tror alt skal ordne seg. Støtter det Idefix har skrevet. Av og til må batteriene lades og det virker som om samboeren din trenger det sårt nå. Det er bra om du har mammaen din å støtte deg til, men det viktigste er at du og samboeren kommer til en lykkelig løsning sammen. Støtter deg. Klem fra meg.

[H123]

Ja jeg håper vi kommer frem til den endelige løsningen på onsdag! Er så vondt å bare gå i en sånn "ventemodus". Legen sa jeg burde få noe støtte fra folk rundt meg. så d blir nok en prat med mamma snart. D haster jo å finne en løsning også.. er jo 10+3 nå så har ikke mye tid igjen å tenke på. Syns jeg allerede kjenner magen litt, d setter jo en del tanker i sving...

[Anonym bruker]

Vil bare si at jeg støtter deg og føler med deg. Har vært igjennom akkurat det samme som deg, men det var med nr 1. Alt gikk bra til slutt hos oss, pappa'n er nå verdens lykkeligste pappa. Jeg tvang igjennom å fullføre graviditeten, han gjorde det slutt osv. Jeg var laaaaaangt psykisk nede, og hadde nok ikke "overlevd" uten støtte fra mamma og en god venninne. Det var 3 jævlige første mnd, men alt snudde når abortgrensen var passert. Nå skal vi ha nr 2, og han sier faktisk jo tettere jo bedre.

 

Jeg vil råde deg til å bokstavelig talt følge magefølelsen din, mannfolk er noen rare dyr innimellom. De utroligste reaksjoner og depresjoner dukker opp i pressede situasjoner, med det går over når en forstår at det er ingen vei tilbake. Vil likevel legge inn en liten notis om at hvis mannen din har fått en psykisk lidelse, er det han selv han må reparere. Jeg tror aldri at han blir frisk og fin hvis du velger å ta abort.

 

Kjære deg, stå på. Ikke ta abort, jeg kjenner igjen de tankene og følelsene du har beskrevet i dine innlegg. Jeg ville aldri ha taklet å ha gjort det den gangen, men jeg var ved innleggelsens rand, må vite. Likevel fulgte jeg magefølelsen, og vi er svært lykkelige i dag. Ønsker deg det aller aller beste, og den største styrke til å fullføre dette. Føler med deg!!

Klem fra Ine