hvor skal dette ende? (langt)

[Anonym bruker]

her er min lille historie:

 

For noen år siden traff jeg mannen jeg nå lever med. Han hadde 3 barn fra før. De er nå 8 og 10 og 12. Vi har fått en felles som går i b.hage.

 

Min mann er en trygg og harmonisk mann. Han har skapt et godt hjem for oss alle. Barna er greie og flinke.

 

Jeg er nok et mye mer søkende og urolig menneske. Oppveksten min var vanskelig, og jeg knytter ikke lett bånd til andre mennesker. Jeg flyktet tidlig inn i bøkene, og har vært veldig heldig med studier og yrkesvalg. Jeg har en ansvarsfull og utfordrende jobb.

 

Jeg har nesten ingen som jeg prater åpent og nært med om det jeg opplever som konfliktpreget i samlivet mitt. Fortiden min ønsker jeg ikke å prate om med noen.

 

Jeg er veldig nedstemt i perioder - kan vare fra noen timer til et par dager. Da dukker det opp triste minner fra oppveksten. Taktikken min har vært å holde meg travel til det går over. I tillegg trener jeg 1 time hver morgen. Mannen min har flere ganger foreslått psykolog, men jeg har ikke noe ønske om å gjenoppleve fortiden. Jeg vil leve nå. Derfor fungerer trening bedre for meg.

 

Jeg er mye sint på mannen min. Det er vanskelig å ta det opp, for han mener at det er innstillingen min som er gal, ikke det jeg evt. er sint for. Problemet vårt er at jeg føler at han ikke prioriterer meg, samtidig som jeg tenker at jeg er voksen og bør tåle såpass.

 

Barna hans er her annenhver uke. Da går ettermiddagene med til div aktiviteter. Han følger de også gjerne den uka de er hos moren. I helgene hjelper han sin mor og sine besteforeldre med forefallende, med mindre det er turneringer o.l. for barna.

 

Den uka vi "er alene," fyller han opp med det han ikke rekker ellers:

kontakt med kompiser, gjennomgang av litteratur relatert til jobben,

henter gjerne barna hos moren for å dra og spise pizza osv.

 

Han er jo en snill mann, stiller opp i foreldreutvalg og møter og gud vet hva. Jeg savner nærhet og kontakt, og brenner inne med et stadig voksende sinne. Jeg orker ikke ha sex med han lengre.

 

Det hele har aktualisert seg ved at jeg er i ferd med å forelske meg i en annen mann, en kollega på jobben. Jeg er redd denne forelskelsen er nok et uttrykk for en flukt fra problemene, samtidig er det så deilig å sitte og prate og le, kjenne glede og kribling...

 

Jeg og mannen min prater jo ikke lengre. Alt dreier seg om barna hans og deres gjøren og laden, eller om bestemorens dårlige hjerte, morens gamle bil osv osv

Jeg sitter og jatter, som et ekko, orker ikke høre en gang til om innstillingen min...

 

Jeg synes jo egentlig jeg fortjener en mann som er en mann for meg, ikke bare far for barna sine. Regner med at jeg nå får høre at dette burde jag ha tenkt på tidligere, da vi flyttet sammen! Vel, jeg var treg, tenker på det nå, å gå, selv om det vil komme som et sjokk "på alle."

[Tvillingmamma til 3 gull]

Hei du.

 

Jeg kan jo fortelle litt om min og min manns mening om å prioritere tid. Vi er veldig enige om måten å prioritere på, han har 3 fra før og vi en felles.

Det er veldig viktig og prioritere tid sammen med barna sine, men hvis man skal leve sammen med en partner resten av sitt liv så må partneren også prioriteres. Blir man glemt av partneren sin så kan forholdet falle i grus. Man kan falle for fristelsen å ta imot oppmerksomhet fra en annen plass, å det ligger i menneskets natur.

 

Det er viktig at det blir prioritert kjærestetid sammen med partneren slik at de kan holde sammen i et langt liv, der de skal sammen oppdra barna sine. Det er som sagt viktig å prioritere barna, men ikke bestandig på bekostning av kjærestetid, det er nemlig også viktig at de som skal oppdra barna sammen holder sammen.

 

Litt dårlig skrevet av meg, men håper du skjønner hva jeg mener.

 

Hva med å søke hjelp på et familievernkontor, samlivsveiledning?

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke det er mange som har problemer med å forstå at barn fører med seg visse begrensninger for parforholdet. Dette gjelder både felles barn og særkullsbarn, barna krever sitt. Jeg tror også alle er enige om at alle barn har rett til å føle seg ønsket og elsket.

Men jeg tror ikke det er alle foreldre som evner å skape denne tryggheten hos barna og samtidig bevare seg selv og forholdet til sin livspartner. Spesielt vanskelig tror jeg det er i nyfamiliene. Der har en helt andre behov.

 

Jeg elsker min mann, og jeg setter vårt forhold først. Det er viktig at vi får kveldene til oss selv, jeg tar meg også tid il å snakke med min elskede på telefonen når vi ikke er sammen, da må annet vente. Jeg bruker penger på oss, tiltross for at det sikkert hadde gått an å bruke mer på barnet vårt. Jeg bruker også mye tid og energi på å skape et hyggelig hjem for oss alle. Når jeg har noe ekstra så invisterer jeg det i oss. Når han har ekstra tid eller penger bruker han det på dem.

Jeg er veldig skuffa for at han prioriterer annerledes enn meg. Han er ikke særlig flink til å balansere vårt forhold i forhold til barna. Om ikke på oss, så kunne han investert i fellesskapet. Noe både vi og alle barna kunne nyte godt av.

Personlig mener jeg han burde skamme seg, og for hver da han ikke greier denne balansegangen mister jeg litt mer respekt for han, endrer det seg ikke, kommer jeg nok til å gå il slutt samme hvor trist det er.

Det sliter deg langsomt ned når en ikke er i et kjærlighetsforhold der balansen er gjevn.

Jeg synest synd på deg, for jeg vet det ikke er lett, men gi ting en sjanse til, fortell han at du trenger en mann som er der for deg, si at det kanskje er like greit at dere går til en psykolog sammen, som at du går til en alene. Siden hovedproblemene dine er deres problemer, og at det er feil av han å si de kun er dine, og at du må rydde opp alene. Det går jo ikke det, når det gjelder felles problemer som knytter seg til fremtiden.

[Anonym bruker]

En ting til, noe som jeg synest er like viktig som å prioritere kjæreste tid, er å prioritere hverandre i hverdagslivet. Leve livet sammen. Når han ikke greier å leve med meg, når barna hans er her, så er det jo veldig lett å komme i en situasjon der en ikke ønsker at de skal komme i det hele tatt. Det er egentlig hans feil, og veldig synd for alle sammen.

Han har lagt seg på en linje i forhold til barna som ikke gir rom for andre, verken meg eller felles barn. Gjør han noen endringer er både de og hans eks raskt ute og roper at det er urettferdig ovenfor dem. Det greier ikke han å stå i mot. Han er ikke sikker nok på seg selv i forhold til om han sviktet dem, da han valgt meg. Det er trist, og det er noe som kommer litt mer frem, hver dag som går. Ikke noe jeg så klart allerede i begynnelsen.

Han har også tre fra før, og vi har også en sammen.

[Anonym bruker]

hvor gamle er hans 3 da?

Innbiller meg at det skal bli bedre med tiden, men her om dagen sa han at det gjaldt å følge godt opp når de blir tenåringer, for da er de så sårbare! Og så overlater han til meg å følge opp fellesbarnet, føles som fellesbarnet var en gave jeg fikk for å ha noe å sysle med mens han lever livet med særkullsbarna. I hverdagen er jeg nærmest som alenemor å regne, i tillegg til at jeg tar mye hjemme fordi han aldri har tid. Er så sint, frustrert og lei!!!

 

Er redd det har gått for langt. Har fått så inmari nok av å være ikke-eksisterende.

[Anonym bruker]

I samme aldersgruppe som dine. Både situasonen og følelsene er veldig lik. Men jeg føler han stiller opp for fellesbarnet til en viss grad, når de andre ikke er her. Jeg har også følelsen av at fellesbarn var en gave til meg, men at de egentlige barna er dem han hadde fra før.

Nå tenker jeg at det er min egen feil at jeg er blitt tatt for gitt, krever en støtte, forventer en å bli satt pris på og å være ønsket så får en det slik. Jeg begynner nå å kreve mer, og jeg merker også at jeg får mer.

Jeg skal snu dette med at vi alltid må vente, ved å forvente at han står ved sitt valg, da han valgt oss.

 

Det er egentlig ikke de store kravene jeg har, jeg forventer at vi spiser middag sammen hver dag, jeg forventer at vi handler og gjør husarbeide sammen hver helg. Jeg forventer at vi tilbringer de fleste kveldene med herandre. Jeg forventer at vi er romantiske minst en gang i måneden, og jeg forventer at vi gjør sosiale ting sammen med andre voksne månedlig.

 

Hva med at du forteller han at du føler deg ensom, du føler deg alene om ansvaret for barn og hjem. Si at du vet han er opptatt, men at det blir feil å velge bort familien. Si du ikke greier alt alene, og at du trenger han til å hjelpe deg, vis at du forventer at han gjør det?

[Anonym bruker]

Jeg har fortalt han hvordan jeg føler det. Han mener jeg tar feil, at han ikke prioriterer særkullsbarna foran oss (meg, forholdet vårt, fellesbarnet). Hvis jeg kommer med konkrete eksempler til han, dvs tar for meg dag for dag og hvordan han prioriterer da, så blir han provosert, antagelig fordi det rammer når han ser mønsteret selv. Men han forsvarer seg med at det er egoistisk av meg å sette mine voksne behov foran (særkulls-)barna.

 

Det var en god ide å stille konkrete krav. Tror jeg skal forsøke det jeg også, f.eks

-fast leggetid for barna, både hverdag og helg

-tid til felles middag (drit å lage i stand noe som inntas stående 5 min ved kjøkkenbenken før han og barna raser videre på trening)

-at jeg, han og fellesbarnet gjør noe sammen avogtil - kanskje en tur i svømmebassenget en gang i måneden?

-at vi gjør familiesamlende aktiviteter i helgene, f.eks dra på tur. det blir nok vanskelig/umulig ettersom treningskamper og slikt legges til helgene...

 

Skal forsøke dette en stund og se hvordan det går. Lurer på om jeg bør "kreve" eller ønske. Å kreve høres ut som man setter makt bak..?

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig i at dere bør ta tak i disse tingene sammen.

 

Samtidig synes jeg noe av det du skriver minner meg litt om meg selv. Jeg har også hatt en god del vanskeligheter i oppveksten og nok kompensert det ved å "levere" på alle andre områder og har stått på uten kanskje ro til ettertanke og til å kjenne etter. Skjønner det du sier om trening, jeg har også sagt det. Men jeg har altså gått til psykolog i en periode og det har vært veldig nyttig for meg. Føler meg rett og slett mer livsdyktig etterpå. Har definitivt fått en dytt i riktig retning, har en klarere oppfatning av hva som er mine sunne krav og hva som er rester og grums fra tidligere vanskeligheter.

 

Det kan jo også være at han kanskje vil hjelpe deg litt på de områdene, men kanskje ikke føler at du helt gir ham rom til det?