Gave fra kvinnen?

[Anonym bruker]

Beklager å trenge inn her, men det er det eneste stedet jeg kan få flere svar fra menn med barn.

Mitt spørsmål er: Ser dere på ungene deres som en gave fra kvinnen deres? Og føler dere at dere ble mer knyttet til kvinnen deres etter dere fikk barn?

[Anonym bruker]

Ser vel ikke på det som en gave fra kvinnen, heller noe spesielt som vi har fått sammen!!

Ja, jeg føler at det å få barn sammen med henne har knytta oss mer sammen. Vi er sammen om et ansvar om å oppfostre de bra!

Noen kvinner tror kanskje at vi ikke setter mer pris på de, når det har fått strekkmerker og hengepupper etter at barna har kommet, men for min del setter jeg bare pris på det, for det er jo noe jeg likemye er "skyld" i!!!

[KongTom]

En gave fra kvinnen var vel en noe merkelig formulering. Gaven er det vel strengt tatt barnet som får, i form av livet.

 

Jeg føler barnet er en materialisering av kjærligheten vår til hverandre, så vi har på en måte skapt noe som er summen av oss to. Vanskelig å svare på dette uten å bli svulstig ;-)

 

Egenskapene våre til å stå sammen om og for barnet kommer jo tydlige fram, så vi er vel mer knyttet og engasjert i samarbeidet oss i mellom.

[Anonym bruker]

Gave???

 

"Alle" vet da at kvinnen når som helst kan ta med seg barnet og gå uten at du har gjort noe annet galt enn å være mindre spennende enn en annen mann.

 

Knyttet til kvinnen? Ja bundet til å gjøre henne til lags for at du skal kunne fortsette å bo sammen med dine egne barn. Deretter (om dere skiller lag) bundet til å gjøre henne til lags for at samværet skal bli OK for deg og barna.

 

Dere kvinner som er hyppige brukere av pappa-siden:

Ser dere på barnet (og garantien om fremtidige bidrag dersom du blir lei av mannen) som en gave fra ham?

[KongTom]

Åååååå så bitter! :-D

[Anonym bruker]

Dere har skapt noe sammen, men bare vent til du blir separert, så skal du se hvem sitt barn det egentlig er.

 

Kjenner en mann som ikke generelt ønsket "å sette barn til verden", men å sette barn til odelsgården.

 

Mora ble lei, og flyttet til den andre siden av fjorden (som hun ikke hadde noen tilknytning til, bare for å ha tilstrekkelig avstand). Så stilte hun krav til at ungen måtte være "hjemme" kl 19 hver samværshelg, og var alltid rasende fordi min venn aldri rakk færga, (så ett minutt forsinket ble altid én time forsinket.)

 

Ville ikke falt meg inn å kalle dette barnet hennes gave til ham.

[Anonym bruker]

Her er det flere syn på det skjønner jeg. Jeg tenkte på de som var sammen med kvinnen de har unger sammen med, og som ikke overhodet hadde planer om å skille seg jeg.

Og siden det er kvinnen som bærer barnet, føder osv...

Svar til deg med spørsmål om bidrag er en gave etter brudd.

Både ja, og nei faktisk. Det spørs hvor mye bidrag en betaler. Min mann betalte så mye i bidrag til sin eks før de nye reglene at mesteparten av av pengene nok var en gave til henne ja. Men pr i dag går de forhåpentligvis til livsoppholdet til barna.

Hvis dere er nyskjerrige på hvorfor jeg spurte spørsmålet mitt, er det fordi min mann kanskje skal adoptere mine barn. Biofar er død.

Dette er første gang jeg skriver her inne. Men hvor i all verden skal jeg ellers få svar fra menn da? Jeg ser dere jo ingen andre steder.

 

MVH HI

 

[Anonym bruker]

Det er flere innlegg fra menn på skravle- og kranglesidene enn her.

 

Stebarnsadopsjon er nettopp en forpliktelse til å betale bidrag for disse etter et eventuelt brudd. Så det er i hvert fall en stor tillitserklæring (gave) til deg om han gjør dette.

 

Jeg var en gang i den situasjonen at en dame jeg likte trengte en far til sitt ufødte barn. Jeg tilbød meg å stille opp 100% som stefar "så lenge vi bor sammen", og "gjerne som besøksfar etter at du eventuelt gjør det slutt med meg." Men ikke som potensiell bidragsfar. Derved ingen adopsjon. Hun valgte meg, men valgte etterhvert av medesinske grunner å ikke bære frem barnet likevel.

[Anonym bruker]

Tror du han adopterer for at han skal bli en potensiell bidragsyter? Jeg ble litt skuffet over at du ser på det som en gave til meg fordi han må betale bidrag til meg ved et eventuell brudd.

Det var flott av deg at du ville ta ansvar for barnet hennes, men det kan jo ha vært fine ord. Ville du adoptert hadde du bevist at du ville ta ansvar.

Det er jo veldig storsinnet av han hvis han vil gjøre dette, det er ikke det. Men jeg ønsker jo at han skal se på ungene som en gave til han da fra meg. Jeg mener det er det.

 

Og min mann er også en gave til ungene. Men det ble kanskje litt teit dette med "gaver" når jeg tenker etter.

Men å knytte oss sammen, det gjør det jo vel på en måte.

Det er vel ikke til å se bort fra at det er forskjellige syn på dette alt etter om dere menn er skilt eller ikke, og muligens hvor "from" man er.

men ellers tusen takk for alle svar.

Ps..skravlesiden? Der går det for fort i svingene, men kan jo prøve.

De skulle forresten laget et nytt forum som heter f.eks:

"Menn og kvinner spør hverandre" Da hadde det kanskje blitt stille her:)

 

[Anonym bruker]

Du spør:

Tror du han adopterer for at han skal bli en potensiell bidragsyter?

 

Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror derimot han er 100% sikker på at han ikke ender opp som bidragsfar. Det er det jeg kaller en tillitserklæring fra ham til deg. Han må stole 100% på at det ikke kan skje at akkurat DU finner deg en annen selv om andre folk blir skilt.

 

Så skriver du (om meg):

"Ville du adoptert hadde du bevist at du ville ta ansvar."

Hadde jeg hatt et eget barn (adoptert eller med mine gener) ville jeg aldri gitt fra meg daglig omsorg for dette barnet ved et eventuelt brudd.

Ville du hatt forståelse for at en (adoptiv)far ikke gir fra seg omsorgen for barnet i tilfelle brudd? Eller ville du tross alt ment at h*n er nå likevel mest hennes som er biologisk mor, gave eller ikke gave.

[Anonym bruker]

Kunne godt skrevet under på at jeg ikke krever bidrag ved et eventuelt brudd. Vel det var no det, men jeg er enig med det du skiver at han må stole 100% på at han ikke ender opp som bidragsfar. Og ja, det er en tillitserklæring til meg.

Synest derimot det var litt rart at du sier at hadde du hatt et eget barn adoptert, eller med dine gener, ville du aldri gitt fra deg daglig omsorg.

Akkurat det sier som oftest mor også. Enten har du ikke barn, eller så har du fått omsorgen for de du har. Jeg tipper det første. Tar jeg feil?

Det er faktisk pr i dag svært sjeldent at far ender opp som hovedforsørger for barna ved et brudd.

Det som ofte er irriterende for de fleste skilte menn idag, er at ekskona tror de "eier" barna.

Og far blir i 90% av tilfellene den store taper etter et brudd både overfor barna og økonomisk sett.

Mest hans eller hennes? Det går ikke an å måle. Mulig jeg ville sett på ungene mest som mine, men det kommer litt an på hvilket forhold hver av oss har til ungene. Det er jo ingen bombe heller at vi kvinner har en innebygget "omsorgsfølelse" for barna vi faktisk har båret frem og født til verden. Og det finnes menn også med lignende følelser/egenskaper (de spiller på hele registeret) men de er nok i mindretall ennå. Vi trenger ikke gå så veldig langt tilbake i tid, der mor gikk hjemme og stelte hus og tok seg av barna, mens far gjerne var vekke i månedvis for å tjene penger til familien. Min far f. eks kjente knapt sin far, han var gjerne vekke i månedvis, og når han kom hjem var han ute på markene å slet til langt på kveld. Men tidene er jo forandret. I dag skal far være mor, og mor være far. Snart skiller vi knapt mellom kjønnene. Det er jo det som er utviklingen stort sett.

Vel, uansett, en unge er en unge som min mann sier, uansett hvor i verden h*n kommer fra.

Men her prater vi om eventuelle brudd, og det var ganske fjernt for meg i innledningen. Kunne gjerne født flere barn, men jeg synest rett og slett det er mer enn nok de vi har. Dessuten er min mann steril.

 

HI

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde, som sagt, blitt stefar om ikke moren til barnet av medesinske grunner hadde avbrutt svangerskapet.

 

Hadde jeg hatt stebarn og moren fallt fra, ville jeg helt opplagt ønsket å adoptere. Da hadde adopsjonen betydd: "Disse barna skal jeg ta meg av som primær omsorgsgiver til de blir voksne". De hadde blitt mine mer enn noen andres.

 

Å adoptere stebarn hvis biologiske mor (din sambo eller kone) lever er noe helt annet. Det betyr "Disse barna skal jeg bo med til de blir voksne ELLER til en eventuell skilsmisse".

 

Du skriver rett over her:

"Mulig jeg ville sett på ungene mest som mine, men det kommer litt an på hvilket forhold hver av oss har til ungene. Det er jo ingen bombe heller at vi kvinner har en innebygget "omsorgsfølelse" for barna vi faktisk har båret frem og født til verden."

Jeg tror det er mer enn bare "mulig" at du ville sett på ungene mest som dine om det allikevel ble brudd mellom deg og mannen som har stebarnsadoptert dem. Skulle jeg adoptert skulle det være barn som ble mer mine enn noen annens i hele verden.Ellers altså gjerne levd som "fungerende stefar" med vissheten om å kunne bli oppsagt.

[Anonym bruker]

Og du kaller deg selv mann Kong Tom? Fy faen du er så kjærring!!

[♡ [email protected]♡]

han er langt fra kjerring han bare en mann nok til å se ting utifra flere sider enn en "gjennomsnitts mann"

 

stolt av deg kong tom