Vet ærlig talt ikke lenger jeg :(

[mamiLii-prinsen&lille frø]

Hei!

 

I det siste nå har jeg hatt en veldig nedtur. Ikke følt meg i form i det hele tatt. Føler at alt er bare dritt og at ingen ting er bra. Jeg er lei av å ha det sånn. Jeg er jo veldig ung. Er 18 år. Og går nå gravid da. Er i uke 18. Gleder meg til å få barnet, meen alikevel så er det noe inni meg som ikke er fullt så glad lenger. Tenker mye på at nå får jeg ikke gjort noe ut av livet og jeg kommer til å miste all sosial kontakt, mens en annen side sier at dette kommer til å gå så bra. Jeg våkner opp nesten hver morgen og tenker; "Hvorfor er jeg gravid?Hvorfor?" men utover dagen blir tankene mine snudd og jeg føler glede. Det går så mye opp og ned dette. Jeg vet jo, jeg har tatt et valg om å beholde barnet og bære det fram og oppdra dette, men er ikke så lett når jeg føler at ingen ting er "rett". Og det hjelper ikke at samboeren min bare tenker fest og moro heller. Hver helg, og da menereg HVER helg, så skal han drekke og det blir ikke lite heller. Det ender alltid med krangel for han sier en ting til meg; "Du kan jo kose deg uten alkohol og alt det der" Ja det vet jeg, men så sier jeg tilbake; "Det kan jo du å" Vet dere hva han svarte meg da? "Jeg er mann og vil ha alkohol" Hørt noe så teit? Jeg er en person som alltid har likt å feste og drekker, og nå kan jeg plutselig ikke det lenger. Det er litt vansklig for meg og noe jeg må venne meg til, men da synes jeg samtidig at han skal kunne respektere at han må kutte ned på alkohol forbruker til kansje en gang i måneden. Men hjelper ikke å si noe til han heller for han er litt umoden han egentlig. Blir bare sur og går. Han er ellers en kjempe gutt som jeg elsker men det at jeg gruer meg til hver helg, er det rett? Det synes ikke jeg. Og den kranglinga, det går utover meg og barnet. Barnet føler jo det jeg føler og når vi skriker og bråker så mye så tror jeg virkelig ikke barnet har det bra.

 

Dette ble litt langt kansje. Men var bare noe jeg måtte få ut Takk til deg som tok deg tid til å lese. Noen som kansje har et forslag på hva jeg kan si eller gjøre så dette blir bedre?

 

Gjør meg anonym jeg, sånn i tilfelle ;p

 

Kleem

[mamiLii-prinsen&lille frø]

Eller så ble jeg ikke anonym alikevel.hehe.Trykte feil . Dumme meg ...

 

;D

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Hørtes ikke så greit ut nei.. man burde jo ikke ha sånne "bekymringer" når man er gravid! Hvor gammel er kjæresten din?? Synes absolutt han kunne vist litt mer hensyn til deg og tatt det litt mer med ro i helgene.

[Haldis84 har fått Christopher]

Vet åssen du har d jenta mi. jeg ble gravid som 18 åring med første mann. Jeg følte både glede og frykt. Skikkelig blandet følelser. Alle sier mann mister ungdomstiden og bla bla bla. Det trenger man på ingen måte å gjøre. Man kan leve fordi om man blir mamma. Dessuten blir d automatisk andre prioriteringer når babyen kommer. Jeg har vært heldig å hatt foreldre som har stilt opp viss jeg ville ha en "fri helg". Men man mister litt suget etter å ut og feste og hurra meg hei Det kommer lissom noe som er så utrolig mye viktigere og mere betydnings fult OG tro meg jeg var skikkelig party jente

 

Men ang samboeren din... FY han. Synest d er respektløst av han å dra ut å feste hver helg. Det synest jeg er lite gjennomtenkt. Man er to om barnet. Kansje han kunne brukt helgene heller til å ta vare på deg. Man trenger sinnsykt mye nærhet når man er gravid. Samboeren min er ikke int i å ut med "gutta" nå som jeg er gravid. Det er jeg veldig glad for.

 

Masse klemmer fra

[Klara77]

Jeg føler med deg, dette må være fryktelig vanskelig for deg. Du skriver at samboeren din i utgangspunktet er en veldig grei gutt, men at det er festingen og helgene som først og fremst er problemet. Hvis han bortsett fra dette er snill og omsorgsfull, ville jeg prøve å gi han litt tid. Tenk deg inn i hans sted, dette er sikkert ikke lett for han heller. Han føler sikkert den samme usikkerheten for fremtiden som du gjør, bare at det naturlig nok er vanskeligere for han å fatte hva det innebærer siden det ikke er han som bærer på et lite barn. Du skriver at han er ganske umoden, kanskje du må gi han en sjanse til å vokse litt med oppgaven?

 

En ting som er sikkert, og jeg har lang erfaring på området (13 år), er at kjefting og smelling aldri får menn til å forandre seg. Gjennom årene har jeg erfart at det som har størst sjans til å funke er å be om hans oppmerksomhet til en samtale en gang dere er gode venner og ikke krangler. Hvis han er innstilt på å snakke og du lover å ikke kjefte eller anklage, kan du prøve å fortelle ham hvordan du opplever situasjonen og hva du føler. Kanskje kan du foreslå et praktisk tiltak, slik som du skriver at han for eksempel "gir" en helg i måneden til deg (synes ikke det er mye å be om, ideelt sett burde du jo hatt mer, men kanskje et sted å begynne?).

 

På sikt bør du kanskje vurdere om forholdet gir mer enn det koster (grunnen til at vi er i forhold er tross alt at vi føler det alt i alt gir oss noe, selv om det selvfølgelig er vanskelig i perioder). Det viktigste nå er tross alt babyen, og hvis mamma er ulykkelig og utslitt i et krevende forhold over lang tid, er jo ikke det det beste for barnet ditt.

 

Ønsker deg masse lykke til med babyen og forholdet!

 

 

[Gjest]

jeg vet hvordan du har det.. har det på samme måte. skrev inn innlegget om "sambo behandler meg som dritt", så finner du vel noe likheter der.. det er vanskeli å vite hva som er rett å gjøre.. alle sier til meg at jeg må gå fra ham,men jeg tenker alltid hva om han forandrer seg da? jeg har oxo alltid vært et skikkeli party menneske, men vetat nå må jeg roe meg ned. å det er sanneli ikke greit når man har en type som drikker MYE.. jeg har gidd hann et ultimat nå.. gjorde det i januar og, å det gikk bra ei stund. men sist mandag så klikka jeg helt.nå var det nok. så vi har kranglet siden det. i går var han potte sur fordi han ikke kunne gå ut. sa til han at han fikk da det, men trengte ikke å drikke. jeg gav faan å lot han bare ligge der å være sur. JEG gikk på byen å hadde det drit morsomt istede. edru selvfølgeli, hehe..

vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre. skal ialfall innblande en tredje part ( familierådgivning el noe) for dette klarer vi ikke alene.

Håper du finner ut hva du skal gjøre, men du MÅ sette grenser til han.det har jeg lært nå.å endeli er jeg blitt sterk nok til å gå om han driter seg ut igjen.. ble langt dette å, hehe.

Ønsker deg lykke til!!

klemmer