så fææææælt!

[Anonym bruker]

leverte akkurat datteren min til pappaen.hun er ett år og vi har ikke bodd sammen siden hun var tre mnd.kunne likesågodt levert henne til en fremmed.hun behandler han som en fremmed og jeg synes det er så fælt.og jeg vet at når hun kommer hjem igjen så blir d nesten en uke med sutring og dårlig nattesøvn...huffa!føler meg som verdens fæleste mamma!men jeg vet at hun har det bra de da.en trøst det og...

[Gjest]

Hvor ofte er hun hos pappaen? Det virker jo ikke som hun kjenner han noe særlig.

Kanskje hun skulle besøkt han oftere?

[Anonym bruker]

Litt oftere samvær høres ut som en god ide her ja. La han komme på besøk til dere også kan hjelpe. Da får hun bli kjent i kjente omgivelser.

 

Kan jo være de koser seg selv om hun forandrer seg i ettertid. Ei så lita jente skjønner ikke helt å omstille seg så raskt vettu.

 

Oftere treff med pappaen er tipset.

[Anonym bruker]

har prøvd d.han skjønne ikke at han må kom oftar.no har han flytta langt unna å,så no e d bare annahver helg og han nekte å kom dit ho bor,asså heime her t mæ...men ska t megler, så da blir d sikkert en bedre løsning.Jeg har jo ikke lyst å ha han hjemme hos meg men når litja er så utrygg på han så må jo d være den beste løsninga.men han ser d ikke for han kjenner henne jo ikke, så da er d som å snakke med en vegg.

[-Hengebuksvinet-]

når situasjonen var sånn. Jeg er av den oppfatning at overnattingssamvær er en god ting, selv for små barn på tett under året. Men dette forutsetter da at barnet er trygg på samværsforelderen, og at samværsforelderen holder hyppig kontakt.

 

Jeg synes kanskje det er litt uansvarlig av deg å sende barnet til overnatting hos en pappa som er så egosentrert, for du må da være enig i at det ikke er til barnets beste å gjøre det på denne måten? Når barnet blir eldre er det ikke noe problem å ha samvær annenhver helg, men så små barn behøver mer forutsigbarhet og trygghet. Derfor hadde jeg stilt et ultimatum, samvær på barnets premisser eller vente til det blir eldre. Jeg hadde selvfølgelig aldri nektet faren å komme på besøk, men forklart ham at det ikke er så enkelt som å bare hente et så lite barn når det passer ham.

[Anonym bruker]

grunnen til at jeg sender henne mot min vilje er at jeg etter å ha rådført meg med helsesøster og familievernkontor hvor de sa at en helg bare for å bevare roen i familien hans og hos han ikke ville ha betydning for henne.Har nemlig ingen avtale nå,men skal til den offentlige megleren neste uke og da regner jeg med at han får far til fornuft. helsesøster mente at det var mere skadelig for barnet om det ble masse bråk for at jeg holder henne tilbake, for barnet merker så godt når jeg ikke har d bra.og jeg blir veldig urolig når han og familien bråker om samværet.

Han og familien hans er veldig flinke til å rakke ned på meg å behandler meg ganske dårlig, og tror jeg ikke vet hva som er best for datteren min.noe som er ganske feil oppfattning av meg som person, i følge alle andre.det har vel med at jeg var ganske "kuet" når jeg var sammen med faren og gjorde nesten hva som helst for han.men nå står jeg på egne ben, noe som de snart merker.du vil vel si at de har "taket" på meg enda,men jeg gjør dette for å bevare fred for ei helg,så jenta mi får d best mulig resten av livet sitt.og hvis du leste innlegget mitt så skrev jeg at jeg følte meg som en dårlig mor.men jeg vet at barnet mitt blir behandlet bra der hun er selv om hun ikke er trygg nok på faren ennå.og det er betryggende nok for ei helg.

 

[-Hengebuksvinet-]

tatt av en enkelt helsesøster. Har hun rådført seg med barnepsykolog på dette området? Det er mulig din helsesøster har spesielt stor kompetanse på dette området, men jeg hadde nok villet hatt flere synspunkter rundt dette.

 

Selvfølgelig er det ikke bra med åpne konflikter rundet et barn, men et barn har heller ikke godt av at alt skal være på pappaens premisser. Ved å sky konflikter med han blir det jo lett sånn. Den tryggheten man bygger opp rundt barna første årene er tross alt avgjørende for den videre personlighetsutviklingen. Jeg vil ikke krisemaksimere her, men tviler på at mange fagpersoner vil være enige i at dette er til barnets beste. Du sier jo selv at det er som å sende barnet til en fremmed, og at barnet sliter i etterkant av disse overnattingssamværene.

 

Jeg er helt klart tilhenger av et utstrakt samvær, men det må alltid være på barnas premisser. Og det er faktisk en forutsetning for godt samvær at barnet kjenner og er trygg på faren. Selvfølgelig er det flott at barnet blir behandlet bra av faren, men det sier dessverre masse om han at han ikke er opptatt av å ha samvær på barnets premisser.

[Anonym bruker]

jeg skjønner veldig godt hva du mener og du argumenterer for akkurat d samme som meg når jeg snakker med barnefaren.Jeg synes heller ikke det er barnets beste å sende henne dit,derfor jeg føler meg som en dårlig mor også.han er mest opptatt av ta HAN og FAMILIEN skal få se henne, ikke av hva som er best for henne. Jeg har utdannning selv innen barnepsykologi og vet bedre, kanskje er det derfor jeg sliter med mine avgjørelser også.Blir sint på meg selv for at jeg gir etter og ser at barnet mitt ikke har det bra. og jeg gleder meg til å få litt støtte i min sak så de skjønner st jeg mener alvor og ikke er hysterisk og overdriver mitt barns reaksjoner.kanskje de da skjønner alvoret hvis en tredje person, med erfaring, kan fortelle dem hva dette gjør med barnet....

[-Hengebuksvinet-]

først. Han klarte lenge å spille på min dårlige samvittighet, siden det tross alt "var mitt valg som fratok han muligheten til daglig kontakt med barnet". Uten å si så altfor mye om min situasjon vil jeg bare nevne at han sjelden stilte opp og tok sin del av jobben på hjemmebane, å være sammen med barnet var helst å ha gutten på fanget foran tven eller foran datamaskinen. Uansett, så føler jeg i ettertid at jeg lot han styre showet for lenge, og i blant strekte meg altfor langt i forhold til samvær. Dette gikk heldigvis mest på bekostning av meg selv, og ikke av barnet, siden gutten var over to år da det ble slutt. Men uansett kjenner jeg følelsen av å bare gi seg, for at man ikke orker alt styret som det vil medføre å si nei.

 

Flott at du er på vei til noe bedre, jeg står fremdeles litt på stedet hvil. Så lenge gutten min synes det er ok å være hos pappaen, kommer jeg nok til å sende ham dit. Men jeg ser ikke på han som noen super omsorgsfigur, og blir ganske irritert over at han lover barnet at gutten skal få komme til han eller være lenge hos han uten å snakke med meg først.

[Anonym bruker]

det er ikke greit når pappaen ikke er en så god pappa som man håpte på....