Bare jeg som er vettaskremt?

[på tide å prøve?]

Jeg er gravid. Bikker uke 7 i morgen. Har en sa bak meg, utover det er dette første gangen for meg. Leser her inne om alle dere som er jublende glade og gleder seg til store mager og til å fortelle den gode nyheten til hele verden. Er det bare jeg som er dritredd? Jeg ønsker jo barnet, men er mer redd og usikker enn glad.

Gruer meg til stor mage, gruer meg til at alt skal handle om meg og mitt, gruer meg til å fortelle til venner og familie (selv om jeg vet at alle kommer til å bli kjempe glade) gruer meg til å måtte trappe ned trening. Er redd for at ting skal gå galt, at det skal være noe galt med barnt, eller at det skal være to der inne. Gruer meg allerede til fødselen. Er det bare jeg som har disse tankene? Har faktisk tenkt at jeg skulle ønske jeg var mann, så jeg slapp unna alt der her.....

Jeg burde jo være like glad som dere andre?

[♡ Bella- nr2 i desember♡]

nei, du er ikke alene, jeg også var litt skremt i begynnelsen, jeg våknet hver morgen og tenkte, herregud hva har vi gjort??? Men nå bare gleder jeg meg!

[Chiquita Bananas]

Jeg var dritredd jeg også de første dagene og tenkte på hva jeg hadde begitt meg ut på. Men etterhvert så tenker jeg at dette er jo hva vi vil )

Og at det kommer til å bli bra....enda det økonomiske ikke er på plass for tiden...

Alt kan skje....men vi får bare håpe på det beste - så løser det seg )

 

Er førstegang for meg også - så klart det er skremmende. Gruer meg til den store magen, men gleder meg også....

Fødselen tør jeg ikke tenke på - den kunne jeg vært foruten...

[Gjest]

Tipper på at dette er ditt første barn.Jeg hadde det slik den første gangen.Jeg var livredd.Men nå venter jeg nr 4.Da er det litt annerledes.En veit hva en skal igjennom en har gjort det før.Men jeg er kjempe redd for å misste og at det er noe feil med babyen....

[¤Kab&snuppene2006&2010¤]

Jeg skjønner hva du mener om å engste deg mer enn du klarer å være glad. Uansett hvor mye man ønsker dette. Det er jo nettopp også derfor vi er så redde kanskje. Nettopp fordi vi har opplevd å miste og derfor ikke vil oppleve det igjen. redselen for at vi aldri skal kunne få et etterlengtet barn. Jeg har selv mistet to ganger, og klarer foreløpig ikke å glede meg sånn som jeg skulle ønske. Jeg klarer ikke å snakke om navn, vogn osv. Klarer ikke å planlegge fremtiden på en måte.. Jeg begynte faktisk å gå til psykolog etter at jeg mistet forrige gang. Og synes det er fint å kunne snakke med noen og prøve å få hjelp til å klare å glede meg etterhvert. Er nok en god stund til ennå. Og jeg må nok foreløpig bare leve med angsten min. Men psykologen sa noe til meg her. La deg seg få lov til å være redd. Kanksje det er nødvendig for at du skal klare å takle det. Og kanskje og mest sannsynlig vil du til slutt ikke orke å engste deg så mye lenger..

 

Håper det hjelper at du ikke er alene om å tenke slik hvertfall. Jeg prøver å ta en dag av gangen, og ikke tenke for langt frem i tid..

 

Til slutt så skal nok vi klare å glede oss også.. det får vi jo håper..

[¤Kab&snuppene2006&2010¤]

Jeg er forresten 11+3 i dag...

[Yulia]

Godt å høre at det er flere der ute som er vettaskremt! Jeg skal til min første legesjekk i neste uke...tror jeg er over en måned på vei nå...synes det er kjempeskummelt alt sammen. Det du skrev var som om jeg skulle ha sagt selv! Jeg har også tenkt at jeg skulle ønske jeg var mann- så hadde jeg sluppet unna alt dette her...hehe...

Lykke til:-)