Min kjære

[Anonym bruker]

sa her i dag morges at småen vår er den fineste bebbisen verden noen gang har sett :-)

Og vet dere hva, han har helt rett!

[Anonym bruker]

Og det ligger på denne siden fordi....?

 

[Anonym bruker]

det er mange som på denne siden hevder, som den største selvfølge, at fedrene er like glad i alle barna sine. Klart det ikke stemmer, klart en foretrekker det barnet/de barna en har med den en elsker over det/de de har med eksen, som enten har kastet han ut fra hus og hjem, eller som han ikke orket å leve mer sammen med, eller en eller annen kvinne en hadde en kort affære med.

Klart det er noe eget, og det bør også være lov for stemor å lede seg over dette. Og det må være lov for far å glede seg over sitt kjærlighets barn som det tørste som har hendt han, for det er jo faktisk det for han også, på lik linje med andre familie fedre.

Derfor.

[Anonym bruker]

Og det at det ble slutt med eksen er selvfølgelig grunn nok til han ikke er like glad i barna sine? Du er så jævla patetisk at jeg grøsser.Enten det eller umoden! jeg er ganske så sikker på at han sa det samme til henne om barnet/a de fikk som han sa om ditt barn, men det kan jo ikke du forstå i din snevre verden som tror at en eks er grunn nok til å ikke elske barna....og nei, han vil neppe fortelle deg lykken han følte da han fikk dem for da blir nok du lei deg stakkars.......

[Ramirez]

Så klart det er noe spesielt med det å få barn med den du elsker, i stedet for med en mer eller mindre "tilfeldig" person, men hvordan kan du vite at mannen din ikke elsket eksen sin like mye som han elsker deg??

Og hvordan kan du tro at han ikke elsker sine barn fra tidligere forhold like mye som han elsker deres felles barn?

 

Hvis det var slik som du påstår så er det rart at mannen min er så glad i datteren sin, for han hadde aldri noe godt forhold til moren hennes mens hun levde! Bare krangling og utroskap hele veien i det forholdet deres..

 

Jeg håper selvsagt at han kommer til å elske våre fremtidige barn like mye som det han har fra før:-)

[Anonym bruker]

Nå er jeg faktisk enig med anonym og ikke bytt..Det er i såfall millioner av barn hvis fedre ikke elsker dem fordi han har ett brutt forhold bak seg med første kone. Så dum går det ikke an å være, å tenke på den måten. Alle som har ett brutt forhold med barn i bildet elsket sikkert sin partner i det øyeblikket barna kom til.Noe annet er tåpelig å tenke.Jeg kunne aldri finne på å nekte mannen min å ha hatt sine følelser for sin første kone.Jeg håper tvert imot han hadde det!

[Anonym bruker]

Dette er det vel ikke så forbasket vanskelig å forstå. Han VAR glad i tidligere barn, han ER glad i tidligere barn, bare ikke like mye. Vår er gullklumpen. Han er akkurat NÅ mer glad i vår.

Skulle han velge hvem han ville tilbragt en ekstra fridag med, ville det blitt vår.

[Anonym bruker]

Du er en tåpelig jente!!!! Han elsker da for svarte barna sine like høyt??????? Selv om han nå er mer sammen med deres barn så betyr ikke det at han ikke føler det samme for de andre! Bare det at du ikke aksepterer at han hadde følelser for sin første partner er nok til å fortelle meg hvor utrolig umoden du er og sier meg enig med de andre over her. Håper for din skyld at han ikke går ut av forholdet deres og får barn med en annen, da er det ditt barn som må lide for det, og slik kan man ikke tenke!

[Anonym bruker]

Du er tydelig ikke veldig moden. Antakelig litt naiv også??

Mannfolk sier mye rart for å få fred vettu.

 

[Ramirez]

Vel, det er jo mulig at akkurat DIN mann er sånn som du sier, men da synes jeg virkelig synd på barnet deres dersom det skulle bli slutt mellom deg og han!

[Anonym bruker]

Man bør elske alle sine barn like mye, men dette er ikke alltid tilfelle. Min mann har aldri bodd sammen med sin første sønn, aldri tatt del i hverdagen hans, og nå når sønnen skal begynne på skolen så er fremdeles samværet lite. Kun to overnattinger i mnd, og det blir ofte mindre grunnet at han og moren skal reise vekk eller at sønnen nekter å komme hit.

Jeg vet at min mann er glad i sin sønn men han sier selv at det ikke kan sammenlignes med den kjærligheten han har til våre barn. Dette mener jeg er pga av tiden de har tilbrakt sammen. Mye tid med våre barn og lite tid med hans sønn. De er mer "fremmede" for hverandre.

Han og eksen har vært til mekling gjentatte ganger, sist på min oppfordring, men avtalen de ender opp med lar seg ikke gjennomføre i praksis. Det er elendig samarbeid og kommunikasjon de i mellom.

 

Jeg vil gjerne ha sønnen hans her mer. Han er broren til mine barn og de har stor glede av hverandre når de er sammen. Men jeg kjenner meg maktesløs fordi min mann ikke vil kjempe mer for å få sin sønn hit oftere. Han mener at han har det bra hos moren og at vi heller må vente til han selv ønsker å komme hit. Jeg er ikke enig, tror de taper på det begge to, men siden jeg bare er stemor så har jeg ingen rett til å slå i bordet.

 

Min mann er ingen ond mann, som enkelte kanskje vil påstå, fordi han ikke elsker alle barna like mye. Det er rett og slett det at han føler at det ikke er hans "egen" sønn som er hos oss, men heller en som er på besøk. Han får en onkelrolle, og tilknytningen de i mellom er ikke så sterk som med våre barn.

 

Nå har jeg prøvd i flere år å oppfordre til mere samvær, men siden han ikke orker mer konfrontasjoner med eksen så lar jeg han gjøre som han vil. Men jeg liker det ikke..... Han sier det selv,-at det beste hadde vært om det bare var oss,-når en far sier noe slikt så sier det litt om år med frustrasjon og problemer. Han har rett og slett gitt opp å kjempe for mere samvær.

Og til retten kommer han aldri til å gå da han er overbevist om at det da blir et helvete for barnet med enda mer samværssabotasje og sure miner...

 

Jeg har selv et barn som ikke bor med sin far. Om han får et annet barn som han får mulighet til å bo med så tror jeg nok at han vil få ekstra dype følelser for det barnet kontra min datter. Jeg vet at han er glad i henne, men min datter sier det selv: Jeg kjenner ikke pappa så godt......

 

En naturlig konsekvens av å ikke være en stor del av sitt barns oppvekst.

 

 

 

[Anonym bruker]

Hvis han er mer glad i det barnet han har med deg enn de han har med exen, er han ikke mye å samle på!

 

Et ekte mannfolk er like glad i alle barna sine.

[Anonym bruker]

Riktig. En skulle like å tro at fedre er like glad i alle barna sine, men det er ikke tilfelle, slik som det hevdes her.

Jeg har ingen problemer med at min mann flere år før han traff meg forelsket seg i sin forhenværende. Jeg har ingen probleme med å tro at han ville gifte seg med henne, ville ha barn med henne.

Jeg har en fortid jeg også, men jeg og min eks mistet tidlig i svangerskapet. Jeg var forelsket i han, så sluttet jeg med det. Men jeg var aldri like forelsket i han, som jeg er i min nåværende. Jeg tror heller ikke at hans følelser for eksen noen gang har vært like dype som de følelsene han har for meg.

Jeg har ingen problemer med at min mann er glad i sine barn med henne. Eller trodd at han ikke syntes det var en stor opplevelse å bli far. De bestemte seg jo for å få en til.

 

Jeg sier bare fra om at han er enda mer glad i vår felles, dette er noe han tydelig viser til meg, det er i alt han gjør, fra hvordan han snakker om barna, ti hvordan han ser på dem, og hvordan han velger å dele tiden sin.

Jeg går ikke rundt å maser på han, om han elsker meg mer enn han noen gang har elsket henne, heller har jeg aldri spurt han om han elsker vårt barn mer enn de andre. Han trenger ikke få fred, jeg oppfører meg helt normalt. Jeg simpelthen konstanterer det faktum at MIN mann er mer glad i felles barn, enn tidligere barn.

Ut fra diskusjonene her på siden så virker det ikke som om han er den eneste far som har det slik heller.

Jeg er så lei av at folk uttaler med den største selvsikkerhet at selvsagt er far like glad i alle barna sine.

Det er ikke selvsagt, det er mange forhold der ute der det ikke er tilfelle. Det er ikke jeg som er umoden og ikke ønsker å se realiteten i øynene. Jeg har ikke behov for hårdnakke hevde at mitt barn er like elsket, for jeg vet at min er mest elsket.

Det irriterer meg faktisk at en skal være dum, teit, umoden, naiv, egoistisk om en hevder at ikke alle fedre elsker barna sine like høyt, for det er den som hevder det motsatte som er naiv. Åpne øynene og ikke slenge ut at det er en selfølge at alle barn er like elske av sin far, for det er rett og slett ikke tilfelle. Våkne opp, det er en stygg verden vi lever i.

Blir faktisk litt provosert hver gang det blir hevdet, og det ble det nettopp, derfor skrev jeg innleget mitt, som en liten øyeåpner.

Og den som snakker sannheten skal få øynene stukket ut. Kanskje det er litt salt i såret til de som føler det slik på sine barns vegne, men det får bare være. Ikke sikkert de får det med så uansett, med hodet så langt nede i sanden som enkelte her har.

[`¤*Gullungen*¤`]

Det er faktisk sant det du sier, ikke alle fedre og mødre elsker alle barna sin like mye, mulig de gjør det, men de favoriserer enkelte barn.

 

Har hørt lignende fortellinger før, det er ikke noe nytt!

[Ramirez]

Mulig det er sant at foreldre favoriserer enkelte av barna sine, men det er uansett fryktelig trist, og det burde ikke være sånn!

Kan vel være glad at jeg er den førstefødte jeg da, og første barnebarnet på begge sider, ellers hadde jeg kanskje ikke fått like mye kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet??? Selvsagt vakte jeg "større oppstandelse" da jeg kom til verden enn mine yngre søsken, men det er da ingen i familien som er/var mer glad i meg av den grunn!

 

 

 

[Anonym bruker]

Om jeg ikke hadde bodd sammen med min far i oppveksten,-er det da så rart om han hadde fått sterkere følelser for de av sine barn som han har bodd sammen med?

 

Jeg synes ikke det og jeg synes heller ikke at det er en provoserende tanke. Vi mennesker knytter jo bånd til hverandre, noen sterke og andre litt svakere. Det kan være flere faktorer som spiller inn og en av de tror jeg er at man blir mest glad i de som man har nærmest seg. De som man ser ofte og deler hverdagene med.

 

Min mann er glad i sin første sønn, men han mener selv at det forholdet de har blir som om det var en nevø, en som han er glad i men som han ikke kjenner så godt.

 

Om min mann hadde hatt en 50-50 ordning med samvær så ville det være naturlig at de følelsene endret seg og ble sterkere. Båndene styrkes av å være sammen.

 

Hvorfor er det så mange menn som ikke engasjerer seg i barna sine? Jeg tror det er fordi de ikke kjenner barna, ikke har fått/ønsket å bli en viktig del av barnets liv. Når en distanserer/blir distansert fra sitt barn så kan også følelsene blekne.. eller ikke få utvikle seg. Trist men sant.

 

Min søster er tidlig i tenårene, selv er jeg over 30. Søsken skal jo ha et nært forhold etter normen, men hvordan kan det forventes at jeg skal ha et nært forhold til henne når jeg ikke har vært der for henne? Jeg flyttet ut når hun var liten og vi kjenner hverandre ikke særlig godt. Jo, jeg er glad i henne, men ikke slik jeg kanskje kunne vært om hun var på min alder og vi hadde vokst opp sammen....

 

Man blir ikke nødvendigvis glad i et barn bare fordi vi "deler blod". Det skal mere til. En må være der og ta del i barnets oppvekst.

 

[Anonym bruker]

Vel, jeg deler jo blod som det heter med mine tantebarn. Vi ses kun i ferier, de bor i en annen by. Men jeg elsker dem høyt og har de stadig i tankene.

 

Stedatteren min er her 60%. Vi deler de fleste dagene sammen. Jeg følger henne opp, er glad når det går henne godt, når jeg ser hun har det bra. Jeg oppmuntrer henne, roser henne, snakker med henne om ting hun ikke vil ta opp med foreldrene.

 

Jeg kjenner sider av henne som hennes egne foreldre ikke kjenner.

Likevel kan jeg ikke si at jeg elsker henne. Jeg tenker ikke på henne når hun ikke er her. Jeg synes det er deilig når hun drar (men synes det er godt når hun er tilbake også!).

 

Tantebarna derimot tenker jeg ofte på, ringer dem, sender sms og forteller hvor glad jeg er i dem.

Jeg har et sterkt behov for å vise min kjærlighet til "eget kjøtt og blod." + til mannen min. Jeg har ikke de samme følelsene for stedatteren min. Men kanskje de kommer etterhvert?

[Clue]

 

Hvorfor i all verden er det så viktig for deg at ditt barn er MEST elsket???

 

 

[Anonym bruker]

Sv: Føler ingenting for stedatteren min.... NYTT 10:37 19.04.2006

sikkert er glad i ???? Han elsker vell barna sine for allt på jord, elsker vell de mer en han elsker deg.

Anonym

 

Var det som fikk meg til å skrive første. Jeg blir så irritert på de som slenger ut at selvsagt er barna likestillt og selvsagt elsker han barna fra før like mye som felles barn, og selvsagt elsker han barna han har fra før mer enn deg. Det er ikke selvsagt, det er en myte, og en er ikke nødvendigvis tett i pappen, veldig usikker eller ond om en beskriver virkeligheten som den egentlig er. Det finnes så mange innlegg der det blir hevdet.

 

Bedre å ta ondet ved roten, altså å ta utg pkt i den situasjonen dere er i. Han hadde barn fra før, og de kommer alltid til å være like viktige for han som ev fellesbarn.

 

Og fellesbarna er ikke mindre viktige for far enn særkullsbarna, eller motsatt!

 

Så det var 3 slike kommentarer på et par dager, uten om de i denne tråden.

 

Verden er en stygg plass, vi har alle noen vakre og noen stygge sider. Jeg ville bare få frem at de er temmelig patetisk å si til en fremmed manns kone at hun tar feil i hva det nå måtte være hun hevdet for han er like glad i alle barna. Det vet vel hun bedre.

Lurer bare på hvor denne sannheten kommer fra, for det kan ikke være fra å betrakte verden.

 

Trenger vel ikke liste beskrivlser av fedre som tydelig har favoritt barn, for de er det enda flere av. Av og til er det første pulje som er "best" av og til andre. Urettferdig men sant.

[`¤*Gullungen*¤`]

En kan jo også snu på det, ikke alle barn elsker foreldrene sine like høyt, men da sier dere vell at de er ikke pliktig til å elske sine foreldre, som foreldre skal elske sine barn. Men det er ikke alltid sånn at en elsker den med tykkest blod mest. Hvorfor ? Det er bare sånn, vi mennesker er enkelt individer, reagere ulikt på forskjellige hendelser og oppfører oss VELDIG ulikt, hva som er normalt vet jeg ikke, men jeg vet at det viktigste er at vi respekterer hverandre for den vi er.