Her hører vi hjemme

[Gjest]

Har ikke fått med meg dette forumet før nå. Kan være fint å dele erfaringer med andre i samme situasjon.

jeg heter altså Monika er 28 år, samboer. mamma til en gutt på 10 år med ADHD. Fikk også en liten jente for 5 uker siden.

Jobber til vanlig som sykepleier, men er nå altså i permisjon.

[Northernlights]

=)

Hei!

 

Nå har jeg lagt til fortsettelsen av innlegget du svarte meg på før.

Gutten min tar nå medisiner hver dag, istedenfor kun skoledager.

Vi krysser fingrene for at dette er et bedre alternativ...

 

 

[Gjest]

Ja min tar også hver dag. Vi prøvde med "fri" i helgene. Men det enste vi fikk ut av det at han var sliten og vi var slitne på slutten av dagen.

Forstår det slik at du bor i USA? Hvordan er holdningen til barn med ADHD der?

Blir en ofte misforstått som dårlig foreldre der også før en får en diagnose.

Er det mer akseptert?

[Northernlights]

Er veldig "akseptert" her, men jeg tror også utolig mange er på medisiner som ikke trenger det....

 

adhd er blitt et begrep her i USA, nærmest. På den ene siden er det jo bra, men på den andre siden er det da en fare for at barna som har det ikke blir tatt på alvor bestandig.

 

Det amerikanske militæret tar ikke inn menn eller kvinner som fks går på ritalin, så det igjen betyr at det er en mentalitet ute og gårt om at adhd "folk" er litt på siden, om du skjønner hva jeg mener. Iallefall fikk jeg det inntrykket, når jeg leste om denne regelen...

 

Har du snakket mye med barnet ditt om diagnosen?

Jeg har vært tilbakeholdene med å prate for mye om selve adhd diagnosen og hvilkne piller han tar. Men i det siste har jeg forandret mening, og pratet med han mere åpent om det.

For selv mener han at han slettes ikke trenger tabletten sin, og det gjør så vondt inni meg at han sier det, når jeg samtidlig vet hvor mye det hjelper han gjennom skoledagen.

 

Jeg forklarte han at når han greier å leve mere med adhd, og konsentrere seg bedre, pluss ikke være så innmari impulsiv, kan vi prøve å være foruten.

Det har han godtatt.

 

Ikke enkel problemstilling det der...

[Gjest]

Unnskyld for at jeg ikke svarte deg, men hadde gått og lagt meg da :0).

 

Gutten min vet om diagnosen. Han og vi har vært svært åpne om det overfor omgivelsene. Slik at de vet hva som ligger bak dersom det skjærer seg noen ganger, noe som det til tider gjør.

 

Vi har heldigvis ikke problemer med å ta medisinen. Han merker det selv om tablettene ikke er tatt. Han sier at det føles som 1000 maur har tatt bolig i han, og at han overhode ikke klarer å sitte stille. Vi prøvde å slutte med tabletter en sommer. det gikk 1 uke og da var mammaen utslitt, besteforeldrene klarte ikke å hanskes med han og han ba selv om å få tablettene igjen.

 

Men vi har dager hvor han er svært lei seg, hvor han går mot å være deprimert ( noe som følger han med diagnosen). da kan han si ting som "hvorfor har akkurat jeg fått ADHD" og "hvorfor kan ikke jeg være normal". Har også tider hvor han er svært lei seg hvor han sier "jeg vil dø, jeg skal drepe meg selv" osv.

hjertet til mor kan jo briste av mindre. men han kommer over dte med godsnakking og kos.

Han har også svært lav selvtillit, så må hle tiden passe på å rose han for bra ting han gjør.

 

Nå når vi har fått en liten baby i hus (hun er 5 uker nå) merke jeg at han har "gått tilbake" noen steg i positiv utvikling. Men det er vel sjalusi som gjør det. Han har vært enebarn til nå og fått all oppmerksomhet. Det har bare ikke blitt at han har fått så mye enetid nå de siste ukene...og det merker han. Sier vi bqare bryr oss om babyen osv. Men det går seg vel til. Han er jo veldig glad i lillesøsteren han også.