Føler ingenting for stedatteren min....

[Anonym bruker]

Det er så utrolig frustrerende!!! Hun har vært stedatteren min i 4 år og er 12 år og uansett hvor mye jeg ransaker meg selv føler jeg ingen kjærlighet til henne. Vi har et supert forhold med gjensidig respekt og mye moro.Utad virker alt sikkert kjempe bra, men ikke inne i meg.

Sikkert dumt spørsmål, men er det noen av dere som har opplevd å ikke føle noen form for kjærlighet til stebarna deres? Jeg vil jo så gjerne, men i mine øyne misforstå meg rett blir hun bare "datteren til samboeren min". Jeg blir så lei meg når hun titter opp på meg full av beundring og respekt og jeg ikke klarer å føle noe.

Beklager, dette ble et litt sytete innlegg.

[Helen71]

Jeg er veldig glad i min stedatter, men jeg har aldri tenkt på om jeg føler noen slags kjærlighet for henne. Den kan uansett ikke måles med hva jeg føler for mine egne barn.

 

Du er nok helt sikkert gla i henne på din måte, men du er nok ikke i nærheten av å føle den kjærligheten for henne som for egne barn. Det er bare helt naturlig.

Siden dere har et så greit forhold så skal du ikke tenke på om du føler kjærlighet eller ikke, for at du er gla i henne er det ingen tvil om.

[aroma]

Ja, det er bare noe du får leve med. Jeg føler også at der ikke er noen kjærlighet til stedatteren min. Men når jeg ser henne, kjenner jeg likevel at det er noe der, og jeg blir glad når hun kommer.

Men jeg tror grunnen til det er at hun ikke forholder seg til meg noe særlig. Når hun ringer for å spørre om noe f. eks, spør hun alltid etter min mann.Det har litt med avhengighet og tilhørighet å gjøre også.

 

Hadde hun vist en slags tilhørighet til meg, hadde det kanskje vært lettere å tent følelsene sine for henne. Men jeg er bare en ekstra person som er gift med faren. Men det er jo forsåvidt forståelig, hun har jo 2 foreldre, jeg er jo ikke en av dem.

Men for all del, vi har et veldig godt forhold, vi blir mer venninner enn stemor/barn, og vi koser oss sammen.

 

Men stesønnen min er det dessverre ikke noe bra. Der kjenner jeg ingenting følelser (tror eg). Han hatet meg fra dag en, og uansett hva godt jeg prøvde å gjøre, eller ikke gjøre for den del, så var det aldri bra nok. Brydde jeg meg om han var det gale, mens brydde jeg meg ikke, var det gale og.

 

En stesønn som ønsker meg der peppern gror, er vanskelig å elske.

Nå har han bestemt seg at han ikke vil komme her mer i det hele tatt, og det har han jammen holdt. Men synd, det er det, men kun for min mann. Her i huset er det endelig fred, og de andre barna lider ikke under det lenger. For de måtte bare finne seg i det meste. Men klaget det gjorde de ikke, men jeg såg at de led.

Vel dørene står åpne, og han får komme når han er klar, og vi får se på det som en overgang, og håpe det ordner seg tilslutt.

Ps. Slik at dere ikke misforstår så har min mann prøvd å kontakte han utallige ganger uten respons.Men han er sta som et esel.

 

 

[Anonym bruker]

fra et kjernefamilie synspunkt, er det heller tvilsomt at jeg og min mann noen gang kommer til å tolerere slik oppførsel fra vår sønn, som vi gjør fra hans sønn.

stakkars barn når han vokser opp og ser sammenhengen.

da kommer han ikke lenger til å tenke at pappan var ekstra glad i han, fordi han fikk lov til å gjøre som han ville, men heller se realiteten, som er at ingen giddet å bry seg med han nok til å gi han en skapelig oppdragelse. tenk hvor trist det faktisk er.

[Anonym bruker]

Det var som jeg skulle skrevet dette innlegget selv. Jeg er stemor til 3 barn, har vært det i 4 år. Jeg sitter med samme følelse, jeg vet ikke om jeg en gang kan si at jeg er glad i dem? Kjenner det ikke slik. De bruker å si at de er glad i meg, og jeg må jo selvfølgelig svare med samme mynt (for barnas skyld).

 

Det er helt utrolig, men jeg har mer lyst å være sammen med mine tantebarn enn mine manns barn.

 

 

[Anonym bruker]

Du sier at du blir lei deg når hun titter opp på deg, du blir lei deg for at du ikke føler noe, men da er det i allefall litt følelser. Men som din egen blir det nok aldri, man kan være glad i mennesker på mange måter.

 

Vist hun faller og slår seg så føler du vell med henne ? Vist ikke er du et veldig kaldt menneske.

[Anonym bruker]

Jegr føler heller ikke kjærlighet for min samboers datter. Jeg har kjent henne i fire år og på den tiden har vi blitt godt kjent, har det ofte moro sammen og viser hverandre gjensidig respekt, men der stopper det. Jeg savner henne ikke når hun ikke er her, og gleder meg ikke til hun kommer (ofte gruer jeg meg litt) . Hun er midt i tenårene nå og det kan væer litt krevende tiltider. Som tenåringer flest så tror hun at hun er veldig voksen, kan kreve alt hva vi voksne har men vil samtidig ikke ta ansvar for noe.

 

Jeg har følt et press på at jeg må bli ordentlig glad i henne, jeg er jo sammen med henne flere dager i uka, men jeg klarer ikke tvinge frem den følelsen.

[Anonym bruker]

Jeg føler heller ikke noe for mine stebarn. Jeg har ransaket meg selv flere ganger, de liker meg godt og vil helst at jeg skal være hjemme når de er her. Jeg drar noen ganger bort når de kommer for å få "puste". Det kan jo være godt for dem å være bare med pappa også tenker jeg. Jeg respekterer dem, men har ingen følelser for dem... egentlig ikke hat heller... Jeg har tenkt tanken på om de og mor døde i en ulykke, hva ville jeg føle da? Ingenting tenker jeg... men jeg ville sørge fordi far har mistet noen han sikkert er glad i... Føler et slags vakum for stebarna...rart....

[Anonym bruker]

sikkert er glad i ???? Han elsker vell barna sine for allt på jord, elsker vell de mer en han elsker deg.

[Anonym bruker]

Joda , det gjør han helt sikkert, men det var ikke det som var temaet her.

Men jeg har gjort meg mine tanker om akkurat dette med at far elsker barna sine mer enn sin nye kone. Det som forundrer meg veldig er hvor passiv disse mennene når stebarn og stemor har problemer.

De er passive i å få dette til. Det er sjelden at fedrene er aktiv i forbindelse med å løse dette problemet.

Det er da jeg lurer hvor den sterke kjærligheten som enkelte her inn påberoper manne å ha.

 

Elsker man noe av hele sitt hjerte så går man virkelig inn for at konflikter skal løses slik at de man elsker skal ha det bra.

 

Hvor mange med hånden på hjertet kan si at det er mannen som har løst stemor/barn konflikten.

 

Min mann har ikke det. Han lar det skure å gå , og både jeg og barna hans har det ikke godt sammen , og jeg gir blaffen , fordi det er hans barn og han burde være den som løser dette.Jeg har brukt år på å finne ut av dette med stebarna , nå er jeg dødssliten og vurderer skilsmisse , så får han sitte der med sine høyt elskede barn som han ikke løftet en finger for at de skulle trives med meg.

[Anonym bruker]

Menn er ikke så kompliserte som oss kvinner, sånn er det bare. Og det er vell vanskelig for de og forstå at du/dere ikke har følelser for de barna som han elsker så høyt.

[aroma]

Kan ikke sammenligne å elske et barn i forhold til å elske en ektemake. Det er forskjellige følelser der. Har du en eksmann som har funnet seg en ny kone/dame?

[aroma]

innlegget var til anonym noen hakk over.

[Anonym bruker]

Det er så si bare anonyme her, noe litt mer spesifik ?

[aroma]

Begynner med: Sikkert er glad i??

[Anonym bruker]

Ja, jeg har en x med ny kone, hva med det ????

 

Jeg forstår at det er to vidt forskjellige følelser, men tenk over hva den personen som skriver dette sier, at hun ville bare ha vært trist p.g.a at faren har mistet sine barn, ikke for at hun selv har følt noe. Og her går denne mannen rundt og elsker sin kone, tror ikke at han har elsket henne like mye om han har fått vite hva hun føler for barna hans.

[Anonym bruker]

 

Jeg har også kjent meg skyldbetynget når stedatteren min ser på meg med grenseløs beundring i blikket, kommer hjem med gave til meg osv. Skyldbetynget fordi jeg ikke elsker henne, ikke har trang til å knuge henne inntil meg og hviske henne i øret at jeg elsker henne. Slik jeg gjør med mine egne barn. Og med tantebarna. Men ikke med henne.

 

Jeg har tenkt at hvis jeg gjør det, later som og gjør det, så kanskje det vil løsne, kanskje jeg da vil begynne å elske henne.

Jeg er glad i henne, slik jeg er glad i venner og kolleger.

Vi har et godt forhold, er mye sammen. (Jeg er mer sammen med henne enn moren hennes).

 

Jeg elsker mannen min, barna mine, foreldrene og søstrene mine, og deres barn. Jeg er litt skamfull når jeg skriver dette, men jeg elsker faktisk ikke stedatteren min, og det er en vond følelse, som jeg ikke vil at mannen min skal få vite noe om. Derfor underskriver jeg med anonym

[Anonym bruker]

Kanskje hun er flinkere og penere en barna dine, så egentlig er du bare sjalu på henne!

[Anonym bruker]

Kanskje hun er flinkere og penere en barna dine, så egentlig er du bare sjalu på henne!

[Anonym bruker]

Alle barna våre er flinke og pene, stedattera også

Jeg er stolt av henne når vi er f.eks på tilstelninger på skolen.

Tantebarna er også flinke og pene..

Jeg tror man vil tenke slik om alle man er glad i, at de er flinke og pene.

Jeg er ikke så sjuk at jeg går rundt og er sjalu på en unge.

Du fikk visst ikke med deg poenget!! Sikkert mindre flink du da..

[`¤*Gullungen*¤`]

Men hvordan kan det gå til at du har så lite følelser for et barn som du er så stolt av ? Gransk deg selv, finn ut av hvorfor du ikke blir glad i henne. Barn gjennom skuer de voksne, det kan hende at hun tenker i sitt lille hode, hvorfor er hun ikke like glad i meg ? Prøv å elsk henne, hun er et lite barn som på en eller annen måte kan bli preget av det igjennom hele livet sitt .

[Anonym bruker]

Kan kalle med xxnn, for det var jeg som hadde innlegget der jeg fortalte at jeg ikke ville ha sørget over barna, men vært trist fordi mannen min ville blitt trist.

 

Mannen min vet om mine følelser for ungene, og jeg jobber med saken. Problemet er at han selv sliter med å finne farsfølelser for disse ungene. Dette har ført til at det er jeg som har tatt mye av ansvaret for dem. Han elsker å holde på med våre felles barn, men når de andre to kommer blir han helt tafatt, mer innesluttet og usikker. Sikkert en helt jævli situasjon å være i... Han har mange ganger lurt på å avslutte samværet, så ille er det. Men så lenge ungene ønsker å komme så gjør de det. De er her maks hver 14 dag, lørdag og søndag, men aldri i ferier eller noe. Ikke jul og påske f.eks.

 

xxnn

[`¤*Gullungen*¤`]

Det er ikke rart at han blir helt tafatt når han vet om følelsen du har for hans barn, for du sier at du ikke har noen følelser for dem.

[Anonym bruker]

Vil tro at faren her (xxn) er tafatt fordi han rett og slett er usikker overfor barna sine. Han ser dem jo knapt. Ikke rart han er tafatt da!

 

Vil bare si at jeg som er stolt av og glad i stedatteren min - poenget var at jeg ikke elsker henne som mine egne, jeg føler ikke det samme ansvaret for henne. Hun har det godt, og vi har det fint sammen. Jeg forskjellsbehandler ikke, om jeg gjør det, er det i hennes favør, nettopp fordi jeg er redd for at hun skal kjenne seg som en steunge i hjemmet sitt!

 

Jeg er glad i henne, respekterer henne, elsker henne ikke.

 

Så enkelt er det. Behøver jo egentlig ikke være noe problem. HUn blir elsket at moren og faren sin. Ttror ikke hun kommer til å få varige sjelskader av at jeg ikke sier "jeg elsker deg" til henne!