3,5-åring i begravelse??

[Anonym bruker]

Stemoren til samboeren min er død av kreft. Altså datteren vår har mista ste-bestemora si. De hadde et godt forhold, men møttes ikke så ofte pga at hun bodde et stykke unna. Nå blir det jo selvsagt begravelse, men skal jeg ta henne med? Hun er av den urolige sorten..Oså tenker jeg på at det sikkert blir tøfft for henne å se på alle som gråter :-/

 

Har også ei på 4 mnd, men hun kan jo være med. Eller kanskej det blir urettferdig for hun største?

[trøndermamma]

Jenta mi var i den alderen da oldemoren hennes døde. Hun var med i begravelsen. Vi forklarte at oldemoren var død, at hun ikke fikk se henns mer og at hun nå var i himmelen. Hun var også med og så henne like etter at hun døde. Og det gikk bra. Men hun har bestandig vært rolig og litt "tenkende" Hun spurte mye og vi prøvde å svare så godt vi kunne. Om at vi gråt for det at vi savnet henne, men at oldemor hadde det kjempefint der hun var nå osv.

Jeg synes ikke at du skal ta med datteren din hvis du tror det blir tøft for henne. Da er det bedre at hun blir hjemme. Du kan jo la begge barna bli hjemme, så blir det jo ikke urettferdig?

[Anonym bruker]

Jeg liker ikke at barn er med i begravelse.

 

Hadde aldri tatt med datteren min på 3,5 år i begravelse, uansett hvem som ble begravd.

 

De vet ikke hva de går til og de kan få store problemer hvis de ikke takler det.

 

Jeg var for første gang i begravelse da jeg var 9 år, til farfaren min. Jeg visste ikke hva som skjedde i en begravelse og fikk ingen valg. Det er den sterkeste opplevelsen jeg har hatt. Å stå å se faren min gråte er ille.

 

Jeg var i begravelse for ett par år siden til morfaren min. Ingen av søskenbarna mine hadde med seg barn, ikke små babyer en gang ( barna var i alderen 0 - 5 år). Man skal jo sørge selv også. Vi hentet barna etter kirken. Det er ikke morro å være i begravelse når det er små barn som skriker i kirken, uansett grunn.

 

 

 

[d",)~^~^~]

Kondolerer med din ste-svigermor.

 

Vi var i begravelse i sommer til oldemoren til barna våre. De ble 3 og 5 i høst. Det gikk helt fint, vi hadde med litt bestikkelser i kapellet slik at de satt stille det meste av tiden.

Jeg hadde på forhånd forsikrtet meg om at det var greit for svigermor at de var med i og med at det var hennes mor som var død. Hun syns litt "liv" i kapellet var en fin motvekt til det triste.

 

Vi hadde forklart endel av det som skulle skje, at oldemor lå i kista og skulle reise til himmelen. Han eldste lurte på hvordan man kom til himmelen, men bortsett fra det kom det ikke så mange spørsmål.

 

Det er dessuten veldig sunt at små barn ser at voksne kan bli lei seg og gråte de også. (Jeg er førskolelærer og vet hva jeg snakker om.)

Men det er forskjell på å gråte litt og bryte helt sammen. Små barn kan bli redde dersom de ikke får kontakt med de voksne rundt seg pga at de bryter sammen. Så sørg for at det er noen som er istand til å ta vare på henne og ikke bare er satt ut av sorg selv.

 

 

[bravoli]

Oldemor til mine døde for 3 år siden. Da var vell min eldste "tenke" ca 4, og han var med, lillesøster på 1 var ikke med.

Lurt å forklare litt før begravelsen. Oldemor var bestemor til min mann, han hadde selvsagt nærmest forhold til henne, og vi hadde avtalt at jeg skulle ta meg av gutten vår i begravelsen, dersom det var noe eller han hadde behov for å gå ut. Men det som hendte var att bestefar til gutten vår satt forann oss og han var selvfølgelig fryktelig lei seg, da smøyg lille gutten vår seg fram til bestefar tok den lille handa si i bestefar si hand og satte seg med han. Da vi gikk ut etter kista, gikk de hånd i hånd etter. Det var ganske rørende.

 

Barn tar sånt veldig naturlig viss vi voksne gjør det. Jeg har ikke sagt noe om himmelen og engler eller reinkarnasjon. Det synest jeg blit litt tull, jeg vet jo ikke om det er sant. Jeg har sagt det som det er, at vi blir gravlagt og går tilbake til naturen, ingen som vet hva mer som skjer. Det finner vi ut av når vi dør, alle skal dø en gang, sånn er det. Jeg vil at mine barn skal få finne ut hva de selv mener. Min eldste tror nå på himmelen og at alle blir engler og at vi skal møtes igjen. Det synest jeg er helt greit. Jenta mi på 4,5 tror at når vi dør så blir vi til nye babyer. Det synest jeg også er helt greit.

 

Døden er en del av livet enten vi liker det eller ikke. Jeg har stor tro på å ikke gjøre det mer mystisk og skremmende enn det er.

[Anonym bruker]

EGOIST!

Barn sørger også!

Grunnen til din fæle opplevelse når du var 9, bunner i at du ikke ante hva det dreiet seg om og at du følte du ikke hørte hjemme i settingen siden du alle tider hadde blitt utelatt.

Døden er normal, det er noe en ikke kan kontrolere og ved at barna får være med å se hva som skjer gjør det mindre skummelt.

MEN; det er en forutsetning at en er open overfor barnet før under og etter og svarer på spm og prater med barnet, stikkordet er å være tilgjengelig.

Jeg har et søskenbarn som fikk beskjed om at farmora bare sov når ho døde når han var 5 år, denne gutten sleit med søvnproblem og mareritt om å bli begravet mens han sov i årevis. Tror du han hadde det bedre med denne forklaringa enn å oppleve virkeligheten??????????

[Sassy.]

Min erfaring :

 

Tok med guttungen min i begravelse da han var i den alderen (var min farmor som var død). Og jeg måtte gå ut etter kort stund for han ikke hadde ro i ræva og klarte ikke være rolig. Så jeg satt i bilen under begravelsen. Men det å følge henne til graven gikk helt fint,da fikk ah nvære med,og fkk forklart hva som skjedde.

 

Så kanskje hun kunne vært med å følge til grava ?

[blåbæret]

 

Pedagoger som har forsket på dødsfall og reaksjoner hos barna anbefaler at barna er med i begravelsen. (Atle Dyregrov har skrevet mange bøker om dette temaet).

Men ta gjerne med en venn eller familiemedlem som er med kun for å støtte barnet. Ønsker barnet å gå ut under begravelsen så kan h*n det uten at du må forlate begravelsen.

[Anonym bruker]

Jeg synes barn skal være med i begravelser til mennesker de hadde et forhold til. Døden er naturlig, og det kan nok virke mer skremende om de ikke får ta del i sorgen og avskjeden. Min farmor døde nettopp og vår sønn på 4 år var med, mens han på 2 var kun med etter kirka. Han har ikke forstått ordet død enda, og vi mente han ikke ville forstå noe av det som skjedde, hvorfor vi gråt osv. Men han på 4 hadde vi snakket mye før selve begravelsen, og han hadde mange, mange spørsmå som vi prøvde etter beste evne å gi ham svar på. Jeg ville ikke si at oldemor var i himmelen, men sa at noen tror det fins en sted de døde kommer til, og at ingen vet hvor dette stedet er men at det blir kalt himmelen, videre sa jeg at jeg syntes det var en fin tanke, men at jeg ikke visste om det var slik, men at jeg håpet det, men jeg understreket at oldermor har det godt nå, det vet jeg... Han var mest opptatt av at hun lå i en kiste nedi jorda, og sa tidlig den dagen begravelsen var "glæde mæ te å se kista æ assa!" Han har jo en så herlig naturlig måte å ta ting på. Jeg var spent på hvordan han ville ta det at vi rundt ham gråt, sånn som jeg og faren min, dette hadde vi også selvfølgelig snakket mye om, jeg hadde fortalt at vi kom til å gråte og det fordi vi var triste fordi vi aldri skulle få se henne igjen. Han har nok litt problemer med å forstå at dette er endelig, og i bilen fra begravelsen lurte han på når vi skulle grave henne ut igjen... Men det hele gikk kjempe fint, og han snakker ikke så mye om det nå, og jeg er veldig glad for at han fikk være med. Han snakket i grunnen mer om døden før begravelsen enn nå, han kanskje fått svar på noen spørsmål da??

 

Selv er jeg sykepleier på en barneavd, og der oppfordrer vi alltid de voksne til å ta med barna i sorgen og da også begravelser.

[annamamma]

Min mamma døde plutselig for 3 uker siden, og det kom selvfølgelig som et sjokk på oss alle sammen. Jenta mi på 3 år opplevde jo også dette tapet, og hun skjønte ikke hvorfor alle rundt henne var så lei seg og gråt hele tiden. Vi har brukt mye tid på å snakke med henne om hvor bestemor er, hva som har skjedd og hva som skulle skje i begravelsen. På den måten var hun forberedt på at mange kom til å gråte og være triste.

 

I kirka var hun borte og klemte litt på bestefar, strøk på kista til bestemor, luktet på blomster, og forkynte for alle at "ho bestemor e hos han Jessus!" Dette var helt greit, og jeg vet at om min mamma hadde sett henne, hadde hun ledd seg skakk. På kirkegården kastet datteren min ei rose i grava (+ noen selvplukkede gresstuster), og etterpå var hun så kry at hun klappet i hendene og ropte jippi.

 

Dette var hennes måte å ta farvel med en elsket bestemor, og selvfølgelig skulle hun få være med på det! Ettåringen min var også med i begravelsen, men han begynte å vræle ganske tidlig, og da var det godt å ha avtalt med en venninne at hun skulle ta han med ut om det skjedde..

[Anonym bruker]

Kusina mi hadde med datteren sin som da var ca 3-4 år i begravelse og hun hadde mareritt om natta etterpå fordi hun så kisten som ble sunket i jorden. Drømte at andre hun var glad i også ble begravet.

 

Datteren vår har en onkel som er død (døde før hun ble født) og hun er ofte med på kirkegården og vanner blomstene der. Vi pleier bare å si at det er steinen hans og har ikke forklart at han er gravlagt der. Det får komme senere. Hun sier han er i himmelen og at vi har steinen der som minne om han.

 

jeg ville aldri tatt henne med i en begravelse nå nei, hun er ganske følsom av seg.

[rigmor]

Eldstejenten vår var 2.5 år da mormor som vi hadde et veldig nært forhold til døde av kreft. Ida var med i begravelsen og det var det aldri tvil om at hun skulle. Barna er med i gleder og sorg, de ser oss le og de ser oss gråte og vi forklarer hvorfor. Når vi nå snakker om Mommi så er Ida klar på at hun er død og ligger under blomstene. Det er derfor en viktig prosess for henne å ta med nye blomster når vi besøker graven. Da en i barnehagen hennes i fjor mistet faren fortalte de voksne at Ida hadde vært en ressurs og fortalt at det var godt å få dø når en var syk og at de fortsatt var blant oss og passet på oss Hun hadde også fortalt om hva som skjedd i kirken, ut fra hvordan hun husket og opplevde det. Vi opplevde det som om Ida også fikk være med å ta farvel med mommi sammen med oss andre. Nå er dette 3 år siden og vi har ikke opplevd at dette har vært en negativ erfaring for henne