Råd fra dere med erfaring.

[Marit73]

Jeg og min samboere har prøvd i over 2 år nå uten å lykkes Var gravid i høst men mistet (MA) i uke 8 så jeg måtte ta utskrapning. Hadde så store forhåpninger på å bli fort gravid - det var det alle sa som var vanlig etter MA/SA. Nå har jeg gitt litt opp at vi skal klare det siden han har fått svar på prøver som viser dårlig sædkvalitet og jeg ikke er så fruktbar pga alder. Vi har sendt inn søknad om prøverør til Haukeland, men etter en samtale med en venninne som har vært igjennom det er jeg i tvil om hva jeg vil.Hun tok ett forsøk som var mislykket og har nå bestemt seg for å adoptere istedenfor. Hun sa det er svært få som klarer det på første forsøk pga da er det prøving med doser av medisin o.l. Jeg måtte forberede meg på veldig tøffe tider med mye hormoninnsprøytinger og tøffe tider med mange nedturer.

 

Jeg sliter fortsatt med den lille jeg mistet i oktober og klarer ikke å tenke på å klare en slik opplevelse igjen Vi var tre venniner som var gravid ilag, den ene fikk i mars, jeg skulle ha i mai og ho andre går å venter på å føde snart. Er så tøft å oppleve deres lykke nå når jeg selv også egentlig skulle få en liten

 

Er jeg klar for dette dere går igjennom eller må jeg komme over sorgen av den lille jeg mistet i oktober først? Vil jeg noen gang klare det????

 

Føler meg så ensom selv om jeg har mange gode venninner og familie å snakke med. Føler meg aldri bedre etter å snakket om det da de ikke forstår dette - blir bare irritert på svarene jeg får. Har taklet dette ved å snakke med folk her inne som er i samme situasjon. Kan jo ikke ødelegge lykken for venninnene mine som har nett fått sine små eller de som venter. Er bare så vanvittig misunnelig!!!

Har mest lyst å adoptere, men det vil ikke samboeren min.

 

Vart litt langt dette, men det er godt å få det ut.

Håper på gode råd og få skrive med andre i samme situasjon.

[snøfilla - mamma til 2]

Hei Marit!

 

Jeg har ikke sååå mye erfaring i og med at vi bare er i gang med 1. IVF-forsøk, men jeg skal prøve å svare like vel... Hvis sædkvaliteten er dårlig har dere gode sjanser for å lykkes med ICSI (forsøk hvor sæd-cellen føres inn i egget). Hvis du er født i 1973 har du alderen på din side. Selv er jeg 34 år og regnes nesten som "ung" på Riksen, hvor mange av kvinnene er nærmere 40 år. Dere bør derfor komme i gang med prøverør så fort som mulig mens du enda har alderen på din side:-)

 

Hormonene og nedturen ved mislyket forsøk er dessverre en naturlig del av det vi må igjennom. Men husk at 3 av 4 kvinner blir gravid etter 3 forsøk, og det er fullt mulig å bli gravid på 1. forsøk. Selv tenker jeg at det å velge å få barn er det samme som å velge mange bekymringer, redsler og sorger som de frivillig barnløse slipper. Får man barn har man samtidig fått seg en livslang bekymring og sorgene kan være mange (selv om alle sier at gledene veier opp dette...) Vil man gå livet igjennom uten sorger og bekymringer må man nesten være følelsesløs og velge å ikke knytte seg til noe menneske. Temmelig umulig, spør du meg...

 

Livet er ikke bare lykke, glede og gode opplevelser, livet er like så mye sorg, tap, sjalusi og misunnelse (vet hvordan du har det, har selv ei venninne som ble i mor i forrige uka - jæ**** urettferdig, men jeg må bare leve med det).

 

Etter 2 år med aktiv prøving på soverommet (og maaaaaange skuffelser over mensen som kom igjen og igjen), er vi som sagt i gang med 1. IVF. Både spray & sprøyter har gått veeeeeldig bra, så nå er det bare uttaket jeg gruer for. Vi regner ikke med å lykkes på første forsøk, og er allerede i gang med å planlegge en sommerferie uten spire i magen, men jeg vil ikke risikere å sitte som 40 - 50 åring og vite at jeg ikke gjorde ALT som stod i min makt for å få egne barn. Adopsjon er for oss ikke et alternativ - ikke enda i hvert fall.

 

Lykke til med valget - man angrer som oftest på det man IKKE gjør...

 

Klem

[Marit73]

Takk for tilbakemelding!

Hvor lenge ventet dere før dere kom i gang? Vi sendte inn søknaden før påske og må vente i ca 3 mnd for samtale på KK og deretter ca 3 mnd før behandling. Midt opp i dette kommer sommerferien så det blir jo nesten jul før vi kommer igang

[snøfilla - mamma til 2]

Hei igjen!

 

Vi ble henvist til Riksen i juni i fjor og hadde første samtale i august. Da ble vi enige om å prøve inseminering (AIH) fordi vi er uforklarlig barnløse. Hadde 3 mislykked AIH-forsøk i løpet av høsten, og skulle egentlig hatt første IVF i januar, men ba om utsettelse fordi vi var psykisk utslitt etter nedturen med AIH-forsøkene.

 

:-)

[Sara72]

Hei

Jeg blander meg litt opp i samtalen her jeg. Litt fordi jeg føler så masse med deg og den situasjonen du er oppe i! Det er ikke til å komme fra at dette er en følelsesmessig berg og dalbane, men sluttresultatet er absolutt verdt det. Husk også at hvis du har klart å bli gravid en gang, så er det ingen tvil om at dere har evnen. Dere trenger bare litt hjelp. Vi valgte å heller ta prosessen privat i Danmark for å selv kunne styre løpet litt og gjøre det i vårt tempo uten å måtte vente i noen køer. Dette koster selvfølgelig, men for oss har det absolutt vært den beste løsningen.

 

Lykke til videre!

[ano`num *17.03.10*]

Jeg er sprayer i mitt første forsøk. Har sprayet i drøye to uker nå.

Jeg har også hørt mange skrekk-historier om hormonene, humøret, følelsene og ja.

Men jeg synest det har gått ganske bra.

Dagene er ikke det samme, ikke humøret heller. Men er mye bedre en forventet.

 

Hadde trodd jeg ville bli lei meg og bitter, at jeg ville bli sittende hjemme å sipe. Jeg tar veldig lett til tårene til vanlig. Men nei. Greide tm å være i barndåpen i går. Det hadde jeg ikke trodd. Såg for meg at det bare ble kirken og noen timer i selskap hvor jeg sprang hjem og gråt resten av dagen. Ikke en tåre ble felt.

Er litt mer hissig mot mannen enn ellers også

 

Jeg merker sprayen ganske godt. Er småkvalm, tung/ør i hodet, og snufser den første timen etter sprayen er tatt.

Er også "plaget" med rur i nesen.

 

Etter alle skrekkhistoriene har jeg gjort alt for å unngå ivf. Ventet tm 1år før jeg lot gyn sende søknaden. Angrer litt på det nå. Men nå vet vi jo at vi ikke hadde greid å blitt gravide selv på neste syklus "uansett".

 

Det er godt å være i gang nå -noe skjer!

Skulle det ikke bli klaff på denne måten heller. Vet vi at vi ikke har noe ugjort.

 

Tror det er lettere å la tanken om egne barn få bli værende i fred etterpå da.

 

Tror ikke du skal være så redd for å snakke med venninnene dine, om dine følelser. Selv om de nettopp har født barn, og er i den største lykken som bare går

De vil nok ikke forstå. Men det kan jo være at "dette" preget de også? At de ikke vet om du vil snakke om det eller ikke. Om det går greit for dem at de får barn? Osv...

Kan umulig være lett å være på den andre siden heller.

[Marit73]

Takk for tilbakemeld.

Kjekt å vite at jeg ikke er helt alene...

[Snooopi]

Hei! Jeg vil bare si at jeg ikke har vært plaget med noenting mht hormonene. Sprøytene går fint også. Det værste er, synes jeg, når jeg skal ringe inn for å høre om det er noen befruktede egg. Og det er jo selvfølgelig trist når mensen kommer likevel... Men så går det noen dager også er jeg ovenpå igjen. Jeg VET at vi vil lykkes snart, og vi er igang med 3. icsi, og vi snakker ikke om å adoptere..

 

Lykke til - uansett hva du velger!