Noen tanker om amming!! (langt og forhåpentligvis oppmuntrende)

[AKG- tobarnsmamma!!!]

Jeg er jo andregangsmamma men ennå synes jeg det er mye vanskelig angående amming. Med førstemann hadde jeg som flere her inne har skrevet om problemer med at lille gutt sov masse, spiste lite og ikke gikk på nok. Måtte begynne med tillegg, prøvde øke melkemengde med ofte amming og pumping. Vekking av ungen ofte ble bare styr og både han og jeg ble sure og amminga gikk i allefall ikke bra da. Til slutt roet jeg meg med å gi han mm først og fylle på med mme etterpå. Det gikk ganske fort så hadde jeg ikke mer mm og lille gutt har vokst fint opp på mme. Gudsjelov at jeg vet det og stoler på det i dagens "ammepresssamfunn". Han har ikke i sitt to år lange liv vært syk en gang Nå har jeg ei jente på 23 dager og jeg fullammer. Vil jo gjerne det, først av alt for kosen og enkelthetens skyld. På sykehuset gikk hun ned alt for masse i vekt, og jeg hadde en stor kamp med å få henne opp, amme ofte, få i gang melk, et døgn med tillegg og illsint unge!! Først var hun sint pga lite mat, så pga altfor harde pupper (melkespreng) så jeg måtte håndmelke og styre først. Etter ei uke gikk det seg heldigvis til etter masse slit. Jeg ble veldig sliten av denne kampen men er veldig glad jeg tok den, for nå koser vi oss masse (bortsett fra den vonde puppen jeg har eget innlegg om). Heldigvis og takk og lov for jeg hadde så god erfaring med mme fra sist, for jeg kjempet nå kampen bare for oss to og ikke ammepresssamfunnet, da jeg vet hun ville vokse opp godt på mme også. Så jenter- ikke la samfunnet slite dere ut. La ammingen være positiv og for deres egen del, ikke for noe annet eller noen annen!! Og vit at mme er det beste når man ikke amme!!