Måtte bryte med venninna mi pga at hun ikke kunne få unger på den vanlige måten.

[Gjest]

Hun bare sa triste deprimerende saker til meg som ble gravid på den vanlige måten, mens jeg hele tiden fikk høre hvor mye penger det kostet med ivf og hva hun måtte gå igjennom. Første gangen jeg fortalte jeg var gravid sa hun jeg burde ta abort fordi jeg ikke hadde tatt skikkelig utdannelse, andre gangen sa hun at om ikke jeg hadde nok med et barn en stund fremover. Det hele endte til slutt med at jeg ikke orket denne sjalusien over at jeg fikk egne barn. Skjønner at det var vanskelig og akseptere at hun ikke kunne få barn på vanlig måte, men det er jo ikke noe jeg får gjort noe med likevel.

Før det endelige bruddet begynte hun og spørre meg ut om hvilke holdninger jeg hadde til surrugatmor, da var det nok for min del og jeg klarte ikke ha noe mer mer henne og gjøre. Sikkert noen som vil si jeg er en dårlig venninne, men jeg klarte ikke mer av hennes sorg over og være barnløs.

[Dronningen!]

Hei Stjernelys....

 

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å ha en slik venninne. Men det å gå igjennom IVF kan være en prøvelse, for de som går igjennom det og familie/venner.

 

Det vil nok alltid være et savn å kunne "lage" barn på normal måte, men om det ikke lar seg gjøre må vi ta den nest beste måten. Slik er bare livet.

 

Om du vil kan du gå inn på en side som det står noen historier på, ang det å være en prøver/ barnløs.

Jeg må bare finne adressen først.......

 

Jeg synes ikke du er en dårlig venninne. Jeg synes faktisk at du har et stort hjerte som skriver et innlegg her for å høre hva vi mener.....

 

Klem

[lengsle]

 

 

Jeg må bare si at jeg har opplevd noe lignende, bare motsatt av deg Stjernelys.

Jeg og venninnen min var gravide samtidig en gang, men jeg mistet i uke 11. Siden den gang har hun fått to barn. Jeg synes det er en stor belastning med hennes dårlige samvittighet. Min sorg er min. Jeg nyter å være sammen med henne, og barna hennes.

MEN når jeg er alene med henne vil hun alltid snakke om det om at jeg ikke kan få barn, og jeg føler hun presser meg til å adoptere ett barn, hun maser om det hele tiden. Og jeg føler at grunnen til at hun maser om det er for at da kan hun bli kvitt sin dårlige samvittighet. Jeg orker det snart ikke lenger.

[MalinL *2 gullgutter*]

Hei!

Blir helt sjokkert. At det går ann å oppføre seg sånn.

 

Tre av mine beste venninner har vært gravide og fått barn mens jeg har vært prøver og stått på venteliste. Vi har heldigvis ett kjempegodt forhold. De spør meg hele tiden om hva som er greit å snakke om.

Det var jo veldig vondt å se de lykkes, men klarer jo å glede meg på deres vegne for det. Og nå synes jeg det er helt fantastisk å treffe de små nurkene

 

Mange måter å takle denne ventingen på. Men jeg har valgt å være åpen om det, for jeg har ett stort behov for å snakke om ting. Tror det hjelper veldig.

Synes synd på din venninne som bare blir opphengt i sin egen sorg og ikke har evne til å glede seg på andres vegne lenger. Håper hun innser at hun bare skyver venner fra seg ved å oppføre seg sånn.

[ano`num *17.03.10*]

Fortalte du til henne hvordan du føler det, og oppfatter pratet hennes??

 

For oss som står i det opptar det oss veldig mye. Det er ikke alltid like lett å huske at andre som ikke har opplevd det -som har blitt en selvfølge for oss- ikke vet hvordan vi har det, kjenner det, føler det og tenker!

 

Dårlig venninne er så da, dere er jo på to helt forskjellige stadier!

Må huske at det å ikke lage barn -eller det å få konstantert at det er umulig å få egne barn er ei sorg.

Vi mister "barna våre" på lik linje med andre som har mistet noen nære. Forskjellen er at vi aldri har hatt dem hos oss, vi har ikke fått vist dem frem eller har reele barneminner og snakke om. Vår sorg er ikke lett å skjønne for de som ikke har følt på den selv!

 

Jeg er helt sikker på at alle som er her inne kan skrive under på at vi har perioder som er veldig dårlige. Perioder hvor vi ikke ser andre enn oss selv.

Det kan sammenlignes med depresjoner. De er jo ulike i lengde og grad. Kanskje det sitter dypt hos henne, eller er vanskelig å komme ut av.

Høres egentlig ut som om hun trenger hjelp! Hjelp til å takle følelsene og sorgen sin.

 

Selv har jeg opplevd at min familie ikke bryr seg. De overkjører oss, og til tider oppfører de seg som om vi ikke vil kunne få flere barn. De tror de kan forsyne seg fritt av barneutstyret vårt, fordi vi ikke bruker det -eller har behov for det i den "synlige" fremtid.

Det sårer utrolig mye.

Hadde det ikke vært for sidene her, hadde jeg nok blitt likens selv....Fortapt i sorg og mine egne følelser.