Mamma (mormor) tar over eller hjelper?

[Anonym bruker]

Min mamma er verdens beste mormor, og gutten vår bare digger henne. Når mormor kommer på besøk eller vi er hos mine foreldre er det bare mormor som gjelder. Syntes det er kjempefint og er veldig glad for det.

 

Men et lite problem har jeg, eller jeg vet ikke om det er et problem, men.. Når vi gjør gjør noe med han, og han ikke vil, så tar hun over og skal vise at dette greier hu. Ihvertfall sånn jeg føler det. Et lite eksempel:

Hun var innom her en dag, og jeg skulle gi han middag i det hun sto på tur ut døren. Han begynner å spise, men så begynner han bare å skape seg. Vi vil ikke dille alt for mye for å få i han maten, bare sitter og prater til han begynner å spise igjen. Men da kommer mormor og tar over hele matingen, jeg sier at hun bare skal slappe av, men hun må liksom vise at hun greier dette. "når han var hos oss sist, spiste han heeele middagen på null komma niks". Ja, han gjør det ofte, men ikke alltid...

 

Mange sånne eksempler. Men det er jo egentlig bare småting. Har sagt i fra litt skarpt et par ganger, og da merker jeg at hun blir lei seg. Føler meg litt smålig, for hun er så god og flink med han. Vet ikke om jeg kanskje bare skal la det gå, og bite irritasjonen i meg?

 

Ble langt og rotete, må bare lufte tankene mine litt. Poenget er vel om jeg skal ta det opp igjen og igjen, eller bare la det gå? Det er jo ikke noe somgjør noe sånn egentlig, bare min irritasjon og kanskje en følelse av at hun ikke syntes jeg er flink nok med han? (vet jo at hun er stolt av meg, og hvordan jeg håndterer han, men...) Uff!

[Anonym bruker]

Kan være at hun bare vil være hjelpsom da? For et par år siden var nevøen min ganske vanskelig å få i mat til tider, og da brukte faktisk søsteren min å ringe meg slik at jeg kunne komme og gi ham mat. (Bodde bare 100 m. unna den gangen) Og bare søsteren min satte seg slik at han ikke så henne spiste han opp all maten sin. Så noen ganger kan det faktisk være lettere at noen andre tar seg av matingen.

 

Og hva gjør det egentlig, synes det er helt topp jeg når moren min har lyst til å gi datteren min mat. Da blir det ett mindre måltid jeg må kjempe meg gjennom. (Hun skal da ha mat 4-5 ganger for dag, og jeg tar stort sett jobben alle de andre gangene)

 

Vær takknemmelig!

[Amelita]

Mest sannsynlig ønsker hun å være hjelpsom. Men grensen kan jo være så hårfin på disse tingene, så det er ikke alltid like lett.

 

I middags-situasjonen du beskriver i innlegget ditt, synes jeg hun godt kunne latt være. Denne er ikke i grenseland på noen måte etter min mening, og jeg hadde reagert på akkurat samme måte som deg.

 

I en stor sammenheng som at "man skal være glad man har helsa" osv. blir det en småting, men i det daglige livet blir det ikke det. En annen ting er hvis besteforeldrene er på besøk annenhver måned, så kan man jo bite tennene sammen akkurat da, men hvis de er ofte på besøk, så orker man ikke sånt i lengden.

 

Med en hyggelig og mild tone, synes jeg det er helt greit å få fram noe som at "hvis jeg trenger hjelp/råd i spørsmål om praktiske ting/oppdragelse, så lover jeg at jeg vil spørre om det" (eller noe i den duren). Da kan de være trygge på at du ikke trenger hjelp i forskjellige situasjoner, hvor de kanskje er usikre på om du ønsker hjelp.

 

Selv så har jeg denne avtalen med min mor og den fungerer ypperlig (da ting ikke fungerte så bra før).

 

Uansett lykke til!