Kan det være?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid for tredje gang, og de to siste er ganske tett. Da barn nummer to var tre mnd begynte jeg å bli hissig for ingen ting - det kokte inni meg. Ei vennine som var i samme situasjon hadde det på samme viset, så jeg la ikke så masse i det. Men fortsatt lenge etter at det hadde gitt seg hos henne, varte og rakk det hos meg. Kunne bli så sint på både mann og barn at det var helt på grensen. Syns så at det ble lettere en periode, men har aldri helt blitt meg selv igjen.

 

Så begynte vi å få problemer, jeg og samboeren. Vi hadde det skikkelig tøft i et par-tre mnd, og jeg reiste bort for at vi skulle klarne hodet. Da oppdaget jeg at jeg var gravid! Jeg ble sjokkert og paff, og visst ikke helt hva jeg skulle gjøre. Abort var uaktuelt for meg, og samboeren min tok det fint, forholdene tatt i betraktning.

 

Etterhvert ble jeg fortrolig med situasjonen, skjønt det manglet en bit før jeg kan si at jeg var GLAD for at jeg er gravid...Akkurat på samme måte har jeg følt det overfor minstebarnet, at det mangler en bitte liten del av bondingen...Men har tenkt at det kanskje er sånn med nummer to.

 

Nå har det imidlertid blitt værre, og jeg tar meg selv i å tenke grusomme tanker. Jeg ønsker meg bort, jeg vil bare sove og sove, gråte og gråte. Når minstemann er vanskelig blir jeg bare så LEI!! Ønsker meg ikke barnet i magen, tror at dette barnet blir jeg å angre på resten av livet.

 

Så forsøkte jeg forsiktig å forklare situsjonen til samboeren min, det gikk ikke bra. Det viser seg at han er like lei meg og sinnet mitt som jeg er lei ungene. Så nå ber han meg om å skjerpe meg. Jeg klarte ikke helt å ta inn alt han sa, for det er så fullt i hodet nå. Vet bare ikke om jeg klarer å skjerpe meg, og nå sitter jeg her å kjemper med gråten, men tør ikke å legge meg for da vet jeg ikke om jeg gjør noe galt...

 

Skal til jordmor neste uke, og tenker dessuten på om kanskje homeopatmedisin kan være noe å prøve?? Noen med erfaringer? Innspill?

 

Hilsen ei som vil være

[2 herlige gutter ;-)]

skikkelig sterkt å lese dette synes jeg...

 

uten noe som helst erfaring, så foreslår jeg vel at du ringer jordmor eller lege, for en prat... kanskje lettest å snakke med jordmor, i alle fall er det min erfaring! :-)

 

prøv å få tatt den samtalen så fort som mulig, det tror jeg vil lønne seg... for deg selv, for mannen, og for barne deres...! :-)

 

lykke til altså...

[blond]

Det er alltid mange forhold som leder til depresjon. Begynn på en kant. Snakk med jordmor, kanskje trenger du en psykolog, kanskje er det nok med samtaler hos jordmor og avlastning faste dager i uken eller månden slik at du får tid aleine og sammen med samboeren din. Sats på forholdet for det må fungere for at du skal ha det bra og at barna dine/deres skal trives. Ikke få dårlig samvittighet, aksepter at du ikke er perfekt. Sinnet ditt kan skyldes hormoner og depresjon. Finn ut om du har en depresjon, det er en klinisk diagnose.