Tiden går fort.... men minnene sitter godt i

[2 på jorden og 1 i himmelen]

Sitter her med gutten min på 5 mnd jammen har tiden gått fort.... tenk han er 5 mnd...

Men tenk det er alt 1,5 år (den 20 april) siden jeg mistet første gutten min.... Og det går ikke en dag uten at jeg tenker på han, tenker på hvordan det var på sykehuset de 12 dagene han fikk leve, hvordan det var å få beskjed om at dessverre vi kan ikke gjøre noe for gutten deres, hvordan det var å holde han når han døde i armene våre, tiden etter at døden kom, alle avgjørelser, begravelsen, det å sitte hjemme uten en baby.

Men også tankene om hvordan ville han vært i dag dersom han hadde fått leve, hvordan hadde livene våre sett ut da?

Tenker også på alt lille gutten vår ga oss, han forandret livene til veldig mange mennesker, han var en hjerteknuser en tøff liten gutt, som jeg savner veldig.

Jeg tenner at lys for min lille engel og sender masse varme godt mamma klemmer til han.

Jeg elsker deg lille gutten min og du vil alltid ha en spesille plass i mitt hjerte.

[Gjest]

Huff,blir kjempelei meg da jeg leser historien din.

At livet kan være så urettferdig,men noen er vel rett og slett for gode for denne verden.......

Jeg har en sønn på 15 mnd,som er min øyesten og jeg elsker han over alt!!Orker ikke tanken på hva jeg hadde gjort om noe hadde skjedd han....

 

Du er tapper,to på jorden og en i himmelen og jeg ønsker deg,din lille gutt og din familie alt godt!!

 

Klem fra

[*Athena* Lucas,englepia+Dani!]

Ve hvordan du har det.....Nå 19 april skulle jenta vår vært 1år...og her sitter jeg med lillebror på snart 2 mnd..Storesøster ble bare 1 mnd gammel, hun døde av hjertefeil. Var veldig rart å gå på grava hennes med lillebror i vogna, men så godt å ha han her nå.

Kommer aldri til å glemme jenta vår, og lillebror er ikke blitt noen erstatning for henne, men han er en stor trøst og får oss til å se fremover.

Huff, det er ikke lett bestandig...

[Anonym bruker]

Huff, jeg ser deres historier og hjertet mitt gråter...

 

Jeg kan ikke forestille meg det engang. Miste det mest dyrebare man eier og har,,, Kan bare tenke meg hvordan det kunne ha blitt...

 

Mitt barn er født med en av de mest alvorligste hjertfeilene og ingen tørr spå fremtiden, men han lever nå.... Min søster var ikke like "heldig" og det er derfor jeg er innom denne siden ofte og titter... Hennes barn døde av det samme...

Så jeg kan "se mye av sorgen..."

Ikke som mor, men som tante...

 

Ta vare på minnene deres, gjem de dypt i deres hjerte, der vil de for alltid leve videre... Husk de de gangene livet herjer som verst og la sorg og latter leve side om side. Man preges hele livet av hva man opplever og hva man har vært gjennom, dere er tappre og dyktige. Det å dele en sorg som dere gjør her, er en styrke mange ikke aner hvor de skal hente fra...

 

 

Jeg ønsker dere alle det beste i livet som kommer, må livet ha noen stjerneskudd til overs for dere!