April: min fødselshistorie (Lang)

[Gjest]

Jeg våkna ca kl 10 lørdag 8 april av noe som bare måtte være en rie. Jeg hadde lagt med kynnere den natta som vanlig, men dette her var annerledes. Lå en stund å venta for å se om det kom flere, etter rundt 30 min kom en til. Jeg sto opp og gikk ned i stua til ungene som satt å så på tv. Har hatt maserier før som har gått over når jeg kom i aktivitet, så begynte å vaske litt klær og rydde litt. Mens jeg holdt på fikk jeg en til, så vond at jeg måtte støtte meg til sofan å ynke meg gjennom den. 5-åringen ser forferdet på meg å sier ’Kommer babyen nå? Mamma ikke få den her da! Skal jeg ringe sykebilen?’. Jeg sier at det kommer ingen baby ennå, men at de kanskje blir storebrødre i løpet av lørdagen. Gubben kommer hjem fra et møte og jeg tar meg en dusj, en varm dusj skal nok få satt en stopper på riene tenker jeg. Skal jo inn å ta keisersnitt mandagsmorgen, så at jeg plutslig skal gå i fødsel nå er ikke helt planen. I dusjen kommer en til, jeg puster og peser meg gjennom, og dusjer fort ferdig. Var ikke så behaglig å dusje likevel.

Vi hadde lovd gutta å dra på kjøpeseneteret på skattejakt, så vi gjorde det. Riene kom med 30 min mellomrom, så jeg følte det gikk greit. De var så pass sjeldne, og jeg tenkte de kunne gå over. Vi var et par timer på kjøpsenteret, riene kom med 30 min mellom, og jeg klarte å holde maska så pass at ingen forsto hva som skjedde. Traff på jordmora mi, hun sa at om jeg trodde at jeg nå var i startfasen på fødselen, skulle jeg ringe jordmorvakta å dra på sykehuset. Om jeg skulle ha ks, så var det greit å få stoppa fødselen så fort som mulig. Og at jeg kanskje skulle faste tilfelle det ble ks.

Vi fann da ut at vi skulle dra hjem, pakke til ungene og ringe til jordmorvakta. Kl var tre- halv 4 da. Vi lagde noe middag til ungene og pakka sakene deres, kl 1630 ringte jeg jordmor, og vi skulle møte henne en halv time senere. Reiste med ungene til mamma, og dro til jordmor.

Riene fremdeles med 30 min mellom, som det hadde vært hele dagen. Hun sjekka meg. 3-4cm åpning, mormunnen tøyelig og myk. Hun ringte sykehuset, som sa at siden det var så lenge mellom riene kunne jeg dra hjem. De trodde ikke riene kom til å føre til noe. Om riene ikke dabba av eller ble mer intense før siste ferga gikk på kvelden skulle vi komme inn for å være der om natta. Fikk beskjed om å dra hjem å ta meg et bad.

 

Vi dro da opp til mamma og pappa, kl var 1730. De på sykehuset sa jeg bare kunne spise litt, kunne ikke faste helt til mandag tilfelle det ble ks. Så jeg lagde meg to skiver, for så ta meg et bad. Ikke behaglig å ligge i badekaret. Fikk et par rier igjen, nå 15min mellom. Så jeg sto opp, og da gikk slimproppa. Masse slim blanda med blod. Jeg kledde på meg og gikk for å ringe jordmor igjen. Nå skjedde det jo noe mer, så jeg ville på sykehuset. Hadde da hatt to rier med 15min mellom så ei der det var 22min mellom. Hun sa vi kunne kjøre selv, hun tvilte på det ble noen fødsel på vei på sykehuset og det var så sjeldent og uregelmessig ennå. Gubben var ikke helt enig i det, men vi gjorde da som hun sa. Om vi skulle vente på henne hadde vi ikke kunne tatt ferge før 1,5 time senere, og så lenge orka jeg ikke vente. Vi satte oss i bilen å dro, På vei til sykehuset kom riene med nøyaktig 7minutt mellom. Det var grusomt å sitte å bilen under riene. Jeg klarte ikke slappe av så riene ble veldig smertefulle.

Satt da å vurderte om jeg skulle bare la det gå sin gang å føde, eller om jeg skulle ta keisersnitt som planlagt. Akkurat da følte jeg at det kunne gå greit å føde, var jo det jeg aller helst ville. Hadde gleda meg til det hele svangerskapet, og nå var det i gang. Jeg var litt i ekstase for det som skulle skje. Snart skulle vi få hilse på babyen vår!!

Men siden babyen var estimert til å være 4750 til termin som var om 6 dager, og mine to tidligere fødsler med mindre babyer der jeg sleit, tenkte jeg ks var best for babyen. Da slipper den noe smerter i alle fall.

Kl 20 kom vi til sykehuset. Jeg ble lagt med CTG for å måle riene og hjertelyden, lå med den i nesten 40 minutt. Føltes så unødvendig å ligge der med rier når jeg skulle ta ks. Vondt å ligge på den benken med CTG’en under riene og alt var fælt. Fikk selvfølgelig den jordmora som jeg misliker sterkest på sykehuset. Men jeg tenkte at siden jeg skulle ta ks, så slapp jeg unna henne, så orka ikke spør om å bytte. Hun sjekka meg, hadde nå 5cm åpning. Hun lurte på om jeg ville føde. Jeg sa jeg hadde ikke helt bestemt meg ennå, men trodde ks var det jeg ville. Ville gjerne snakke med legen først, for jeg visste lite hva det gikk ut på. Vi skulle jo bli innlagt søndagsettermiddag til samtale om keisersnittet, men nå ble det ikke slik. Babyen ville ut før!

Vi gikk inn på fødestua for å vente på legen, jordmora skremte meg skikkelig med alt som kunne gå galt under et keisersnitt. Hun mente jeg skulle føde, og at det kom nok helt sikkert til å gå bra. Så kom legen, hun fortalte litt om hvordan inngrepet foregikk, at risikoen ikke var så mye høyere ved et ks enn ved en fødsel. Det kunne jo skje uforutsette ting under en fødsel også. Men jeg kunne bestemme selv hva jeg ville. Jeg sa jeg var redd for hva som kunne skje under fødselen, at det kanskje enda i et hastesnitt i værste fall, så ville ta det planlagte keisersnittet.

Da var kl 2045, legen gikk ned på operasjonsstua og jordmor begynte å gjøre meg klar. Hun sa at de måtte skjære meg fra navlen og ned pga jeg var overvektig. Noe som skremte meg enda mer, tårene bare trilla og jeg grudde meg noe helt forferdlig!

 

Da vi kom ned på operasjonsstua fikk jeg noen hyggelig sykepleiere, de beroliga meg å snakka med meg. Var så deilig å ha noen som kunne få meg til å slappe av. Jeg var så vettskremt jeg lå bare å skalv, spurte om jeg ikke kunne få noe for å stoppe riene, som nå var blitt enda mer vonde, og jeg orka ikke dem i tillegg. Endelig fikk jeg noe som stoppa riene, deilig å ha en ting mindre å tenke på.

Nå venta vi bare på anestesilegen som skulle sette spinalbedøvelsen. Kl var ca 21, alt var rolig på operasjonsstua. Jeg spøka med gubben som satt ved siden av meg kledd i grønne sykehusklær. Endelig kom anestesi, og de kunne sette spinalbedøvelsen, snart hadde vi babyen ute sa dem. Jeg snudde meg rundt for at legen skulle komme til å sette bedøvelsen. Det var vondt!! Veldig vondt! Selvfølgelig bomma han, så han måtte stikke en gang til. Jeg lå å holdt ei av sykepleirne i hånda, tårene trilla for det var så vondt. Gubben satt bak meg, så jeg så han ikke, men de sa at han var der hos meg. Igjen og igjen og igjen bomma anestesilegen. Han spurte stadig om lengre nåler, stakk og stakk. Eneste jeg tenkte var NÅ MÅ HAN TREFFE SNART!! Tiden sto stille, jeg lå bare å smerter, visste ikke hva som skjedde. Hun som holdt meg i hånda spurte om ikke anestesilegen kunne smøre noe bedøvende krem på ryggen min, så det ikke skulle være så vondt, men det gjorde han ikke. Til slutt sa hun som skulle operere at nå fikk han ikke prøve flere ganger, det måtte bli narkose. De begynte å vaske magen min, satte på meg en oksygenmaske å sa at sambo måtte gå ut under inngrepet siden jeg skulle i narkose. Alt var helt forferdlig, jeg lå bare å hiksta, var så redd. Prøvde vri meg ut av oksygenmaska, ville ha gubben der, men han måtte gå. Han strøk meg over kinnet så gikk han.

Neste som skjer er at jeg blir helt lam. Hele kroppen blir lamma, men jeg er våken. Jeg prøver å skrike at jeg er våken, jeg kjenner hva dere gjør med meg! Men klarer ikke åpne øynene, klarer ikke bevege meg, kjenner de tar på magen min. Det siste jeg tenker er at må jeg ligge her å kjenne hele inngrepet??

 

Det neste jeg husker er en stemme som sier, ’du har fått deg ei jente’. Jeg prøver åpne øyene, men ser bare masse lys. Får ikke puste, er full i slim, prøver snakke med klarer ikke. Folk snakker til meg, men jeg forstår ikke hva de sier, klarer ikke se personene som snakker. Hører bare masse summing. Ser meg ut et punkt på veggen, en klokke, jeg prøver fokusere på den, på hva klokka er, klokka var et par minutter over 11. Det er gått en time siden jeg sist så på klokka, like før jeg sovna i operasjonssalen, da var den akkurat 10. Noen spør meg hva jeg har fått, men jeg vet ikke, sier jeg tror kanskje det er ei jente, men jeg er ikke sikker.

 

En time lå jeg på oppvåkninga før sambo og babyen kommer til meg. Jeg spør hva det ble, så babyen hadde rosa teppe på seg, han sier jeg er blitt mamma til ei nydlig lita jente. Tårene mine triller, hun var så fin! Jeg tenkte at hun var jaggu lik pappan sin! Jeg spør hvor stor hun var, 4290 sa han, nei sier jeg..det er feil..hvor stor var hun spør jeg igjen. Hun var 4290g og 53cm sier sambo. Jeg kan ikke forstå det..de hadde jo sett på UL at hun var så mye større!

Jeg prøver å amme henne, men hun bare sover. Hadde vært våken hele tiden fra hun kom ut av magen til hun kom ned til meg, så hun var nok trøtt. Men vi fikk da henne til slutt til å ta puppen, og da sugde hun seg fast å nekta å slippe. I 2 timer var hun og sambo der sammen med meg, jeg var veldig omtåket, så husker ikke så mye av det.

 

Den natta sov jeg ikke mye, hadde veldig smerter i ryggen og i hodet. Lå å fantaserte mye, mange ekle drømmer. Hadde slanger alle veier, surstoff i nesa og var helt ør. Så lå jeg bare å venta på at de skulle komme med babyen min igjen. Savna henne så!!

 

Kl 09 søndagsmorgen kommer de med henne igjen. Jordmora som var der under keisersnittet som kommer med henne. Hun kunne fortelle at i 50 minutt stakk anestesilegen meg i ryggen, at han stakk meg 20-30 ganger. Men at han klarte ikke finne det riktige punktet, derfor ble det narkose. Og at fra sambo gikk ut av operasjonssalen, til han fikk jenta i armene sine gikk det 3 minutter! På den tida rakk de å legge meg i søvn, skjære meg opp, ta ut babyen og gå ut med henne. Hun hadde skreket før hun kom ut av magen, og var en frisk jentebaby. Og det ble foresten et bikinisnitt..ikke fra navlen og ned som hun jordmora skremte meg med.

 

Så 22:03, den 8 april ble Amelia Cathrin født. Hun var 4290 gram og 53 cm lang, 37 cm rundt hodet.

Jeg forstår ennå ikke helt hvordan det gikk til. Har slitt litt med å forstå at det ikke er en baby i magen min lenger. Før jeg sovna hadde jeg baby i magen, da jeg våkna var den ikke der mer.

Sliter også en del med smerter i ryggen og hodet og visner vekk i høyre arm. Håper dette går over snart, går på sterke smertestillende for å holde smertene i sjakk.

 

[Prøverpånr*2*]

Gratulerer så kjempemasse med jenta deres:)

 

Litt skummelt å lese om din fødselshistorie, men håper alt går bra med deg, og at du kommer deg fort.

Ønsker deg og dine en kjempedeilig påske:)

[? ? M@mmamia]

Fikk klump i halsen jeg nå Bia... :-(

Høres ut som du hadde en tøffere opplevelse enn du burde ha.

 

Har tenkt masse på deg og ventet på historien din...

 

Har laget en tråd til deg lenger nede her, tilfelle du ikke har sett den.

 

Gratulerer så mye med Amelia Cathrin, nyyydelig navn forresten :-)

 

* Gratulasjons-og-god-bedring-klem fra meg *

[Gjest]

Så tråden din lenger nede her ja. Koslig at du tenker på meg

 

Har deg på msn, så skal ta kontakt med deg når jeg er online.

[vannmann-74]

Gratulerer med jenta.

 

Det var synd at du måtte få en slik opplevelse. Jeg hadde selv KS 21.mars og hadde en fin opplevelse med det. Jeg reagerer på at du lå når du skulle ha spinalbedøvelsen, fordi anestesilegen jeg hadde sa at jeg måtte sitte, måtte ha skuldrene ned, haken inn mot brystet og så skulle jeg som katta kromme ryggen. Dette var viktig for å treffe riktig sa han.

 

Håper smertene går over snart, slik at du kan nyte å være nybakt mamma igjen.

 

Klem