mannen min savner datteren sin.. trist påske for alle...

[Anonym bruker]

dette er ingen god påske!

datteren til mannen min skal være hos moren sin hele påska, dvs at hun ikke er hos oss på fire uker siden hun bare er her annenhver helg. mannen min er trist og deprimert, og dette påvirker oss andre. vi har en felles datter på nesten 1 år. det er ingenting jeg kan gjøre for å muntre han opp. av og til kan jeg bli så lei, men jeg forstår jo han. hadde vært kjempevanskelig å være borte fra min datter så lenge. noen andre med trist påske???

[lbml]

Huff, det er ikke lett det der nei.

Mannen min er flink til å skule slikt, men jeg ser det på han likevell. Husker da han ikke så datteren sin på 2 mnd, pga av en krangel med barnets mor, det var ille å se han slik. Men det hjelper mannen min mye at han illafall har de 2 barna vi har sammen. Men det er noe som mangler ja, når ikke alle barna er her.

 

Han får ringe å snakke med henne innimellom, kanskje det hjelper litt:)

 

[Anonym bruker]

Be mannen din ta seg sammen.

 

Slik er det denne påsken og det må han akseptere.Han har et ansvar overfor sitt nye barn at tilværelsen skal være hyggelig til tross for at han ikke har sitt andre barn tilstede.

Verden ramler ikke sammen pga av dette, han har plikt overfor dere å bidra til at påsken blir hyggelig for alle sammen.Fakta er at han ikke har barnet denne påsken , det kan han ikke gjøre noe med MEN han skal ikke gjøre påsken for dere andre trist pga det.

Hva vil hans nye barn føle etterhvert hvis det blir slik at pappa blir deprimert hver gang det andre barnet ikke er der på en stund?

 

Barn vil ofte føle at de ikke er verdt noen ting ,fordi jeg (barnet) ikke verdt nok i meg selv til å gjøre pappa glad.

Jeg snakker av erfaring!!

 

Nei, be han ta seg sammen!!!

[Anonym bruker]

jeg forstår han synest det er trist, men slik er det desverre når mor og far ikke bor sammen. barna kan ikke være to steder samtidig. voksne mennesker må ta konsekvensene av sine valg å jobbe aktivt for å gjøre det beste ut av ting.

gjør ting koselig rundt dere som er igjen, vær sammen, vær romantisk, spis god mat, drikk god vin )om du ikke ammer, selvsagt)

sett baby sele på han og gå på tur med den lille, der han bærer og er den aktive, så kanskje han kvikner til, og lører å sette pris på tida uten dattera også. jo eldre hun blir jo mindre blir hun sammen med foreldre, det er en naturlig utvikling, trist kanskje, men nødvendig. bli vant til det.

[Anonym bruker]

Jeg synes DU burde ta deg sammen.

Tenk om det var DU som om ikke fikk sett barnet ditt på så lang tid. Tipper du hadde blitt ganske trist selv.

 

Jeg er også lei meg de ukene mine eldste barn er hos faren sin, selv om jeg har et barn til å ta meg av hele tiden.

 

Feks, julekvelden uten de eldste barna er helt jævlig å komme gjenneom selv om jeg og minn mann har barn sammen.

 

Tenk litt på det at det kan være like jævlig for en far å ikke se barnet sitt på lang tid som for en mor.

 

 

[Anonym bruker]

Du Anomyme over sier: voksne mennesker må ta konsekvensene av sine valg å jobbe aktivt for å gjøre det beste ut av ting.

 

Hva om det var BIOMORS valg å gå fra far til barnet. Hun må da ta "konsekvensen" å være borte fra barnet sitt annenhver helg og enkelte ferier. Det blir ikke 4 uker uten barnet for HENNE, selv om det blir fars påske neste år.

 

Men FAREN må ta konsekvensen av hennes valg. Nemlig å være borte fra barnet sitt hele tiden unntatt annenhver helg. Og noen ganger 4 uker i strekk.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Til deg som ber meg ta meg sammen.

Som du ser så sier jeg at jeg snakker av erfaring.

 

Jeg har en datter som har valgt å bo hos sin far. Det skjer at det kan gå en god stund mellom hver gang jeg ser henne.

 

Jeg har plikt overfor mine to andre barn å få hverdagen OG feriene til å fungere optimalt for deres skyld.

 

Det var en av mine døtre som sa dette til meg en gang jeg var nedfor pga datteren ikke kom på en stund, at er ikke vi verdt nok å være glad for.

 

Dette fikk meg virkelig til å tenke.

Mine døtre som bodde hjemme hos meg følte seg mindre verdt enn sin søster som bodde hos faren fordi jeg ble utafor, deppa osv når hun ikke var hos meg.De opplevde at hun var istand til å gjøre meg nedfor OG glad ,mens de ikke klarte det på samme måte ved sin tilværestedelse.

 

Jeg MÅTTE akseptere situasjonen slik den var for deres skyld og etter dette har det blitt mye bedre.

 

Det er slik at det er ofte er to som må til for å få et forhold til å funke , om den ene går så betyr ikke det at den andre er et uskyldig offer.

[Anonym bruker]

Jeg sier ikke at den andre (i 80% av tilfellene mannen) er et uskyldig offer. Men at den ene parten, som regel i praksis mor, kan VELGE å ta med seg ungen og gå ut av forholdet, og at det da blir den andre parten som må ta den konsekvensen det er å savne det å bo sammen med barnet sitt.

 

Det er ikke slik at den som velger å gå er den som må tåle savnet, om det da ikke er far som velger å gå. HAN må da selv ta konsekvensen å leve uten sitt eget barn.

[Anonym bruker]

Og ja da. Det finnes untak. Du har en datter som valgte å bo hos faren sin, men det betyr ikke at det på noen måte er vanlig at en dame blir nødt til å føle et slikt savn.

[Anonym bruker]

ja det kan selvsagt ha vært hun som stakk, trekte nok slutninger fordi enkelte menn holder på med slik deppng fordi om det var de som stakk. ikke at det spiller så stor rolle egentlig. han har i alle tilfeller valgt å gå videre sammen med nye mennesker, og har et ansvar ovenfor dem. ikke bare et ansvar, men han burde kunne glede seg over dem. har han problemer med det bør han nok pent ta seg sammen.

hun kan hjelpe han på vei med å gjøre livet uten datteren så attraktivt så mulig. finne på mye koselig.

[Anonym bruker]

Til anomyme over:

Det var jeg som påpekte at det ikke nødvendigvis var hans valg å redusere seg til helge-forelder. Jeg er helt enig med deg i at:

 

"han har i alle tilfeller valgt å gå videre sammen med nye mennesker, og har et ansvar ovenfor dem ikke bare et ansvar, men han burde kunne glede seg over dem. Har han problemer med det bør han nok pent ta seg sammen."

 

Han har en sorg, men samtidig også en STOR glede over dem han bor sammen med. Mangler denne gleden bør han gå til psykologisk behandling om han ikke selv greier å ta seg sammen og slutte å tenke bare på det negative. På samme måte som folk som har mistet et barn i en ulykke MÅ komme seg videre ikke minst av hensyn til de barna som fortsatt er der.

[Anonym bruker]

Jeg er enig i med de fleste her at mannen din må ta seg sammen. Greit at han er trist, men da trenger han ikke å vise det. Lager bare sur stemning for dere andre. Forferdelig kjipt også for resten av familien å vite at de ikke er nok for å gjøre faren og mannen glad...

[Anonym bruker]

jenta er hos sin mor!

sorg og sammenligning med å miste et barn passer dårlig inn.

voksen mann som surmuler fordi han ikke har fått alt slik han aller helst vil er temmelig smakløst, spør du meg.

la nå barna få kose seg sammen med andre mennesker, uten å bli trist av den grunn. for en ego.

[Anonym bruker]

Man kan miste et barn

 

 

- ved at barnevernet tar det. Da bør man liksom være glad for at h*n har det bra hos fosterforeldre

- i en ulykke. Da bør man liksom være glad for at h*n har det bra hos Jesus eller en annen gud man velger å tro på.

- ved at eksen tar det. Da bør man liksom være glad for at h*n har det bra hos sin mor.

 

Jeg våger å sammenlikne sorgen og savnet i disse tre tilfellene. JA, h*n har det bra dersom man stoler på at fosterforeldre, Jesus eller alenemora er bra. Men man skulle så gjerne hatt sitt eget barn boende hos seg. Selv om en er mann. Prøv å forstå dét du anonyme over. Ville du ikke sørget dersom du hadde et barn som vokste opp hos en du med gode grunner hadde gått fra?

[Anonym bruker]

ja det er trist for han ikke å få ha alle sine kjære med seg hele tida. men det kan du desverre ikke. ingen kan det, barna skal vokse opp. barna trenger også andre mennesker. . du kan kanskje sammenligne det at mor eller barnevernet tar barna med hverandre, men du kan ikke sammenligne det med å miste et barn til jesus

sorry, godt mulig det er det verste som har skjedd deg å være uten barna dine eb høytid, men det er ikke det samme som å besøke en grav.