I begge hjemmene er det BONUS

[Mamma05&08]

Vi har ett flott samarbeid med "det andre hjemmeet". I vårt hus har vi en pappa som er felles for 2 barn, mens jeg er mamma til 1 og BONUS-mamma for 1. Blir tiltalt ved navn, men er en voksen som barnet forholder seg til som en forsørger.

Selvfølgelig finnes det uenigheter, men det må man bare forholde seg til. Det er tross alt 2 hjem som en liten mann må pendle mellom, det er 1 uke her og 1 uke der. Syns det er veldig rart når barnet ikke er hos oss, og har mange ganger tenkt "vi har han bare halvparten av året".. Det er en lei situasjon for alle parter, men spesielt barnet. Han har ikke bedt om dette, men husker ikke annet enn det han er vant til idag. Har så klart bilder hvor han ser moren i samme hus som faren, og han blir kjempeglad når mamma og pappa er samlet. Det er noe jeg, som "ste-mor" må tåle. Ikke bare for min del, men for hans og for min mann. Vi har klare regler i vårt hjem og det godtar han fordi at hans far og jeg er så samkjørte. Vi har snakket MASSE om denne situasjonen, og er blitt enige.

Så til dere "ste-mødre" som ikke er fornøyde med situasjonen,

- bestem dere for å IKKE være ste-mor, men enda en trygg voksen som barnet kan vokse opp med.

- barnet kan ikke ta fra dere faren, heller ikke sette dere opp mot hverandre hvis dere er på lag med begge.

-dere trenger ikke ha kontakt med eksen til mannen deres, men dere han forpliktet dere til å ta del i hans liv ved å flytte inn i felles hjem. Det gjelder hans fortid og!

- Prøv å ikke forskjellsbehandle barna deres. Det gjør at alle blir lei seg, kanskje mest dine egne barn. Di har jo en bror eller en søster som blir behandlet nedverdigende av deg.

 

Har så utrolig masse på hjertet men det er vel nok nå.. Forventer nok litt pes for dette innlegget, spesielt av dere som er så altfor sinte..Håper dere ikke tror på karma, da sliter dere:)

 

Kanskje har jeg fått en eller to til å tenke litt..

 

[Leona.]

Har bare lyst til å støtte deg! Jeg blir så inderlig lei meg av mange av innleggene her inne, og skulle ønske flere hadde samme syn på dette som deg.

 

At noen kan være så egoistiske at de ser på barn som noe som er veien, bare fordi de ikke har født dem selv, er ikke mindre enn grusomt, spør du meg.

 

Hadde mine biologiske barn hatt stemødre som hadde oppført seg sånn som mange her tydeligvis gjør, hadde jeg vært dypt fortvilet. Har stebarn selv, og gjør alt jeg kan for å dyrke de gode følelsene. Det virker!! Og med litt tålmodighet er det sånn at kjærlighet avler kjærlighet. Hadde jeg ikke møtt mine stebarn med respekt, interesse, varme - og etterhvert også kjærlighet, ja så hadde jeg ikke vært mannen min verdig.

[Anonym bruker]

Det er kanskje noe av det esensielle? Når det er xér og yér og ditten og datten som skal ha et samarbeid, så er det viktig at ungene holdes utenfor. Jeg har mange ganger tatt det opp med min mann og hans ex - at de kutter kranglinga mens ungen er der.

 

I tillegg måtte jeg fortelle dem at det å være uenig ikke er det samme som å være uvenner. Å skille saken og vennskapet er ikke alltid like lett, men veldig viktig!! Jeg skjønner jo at vi har det ukomplisert, og at det er mange som ikke har det så lettvint. Men dersom man tør å legge sjalusien litt unna, så blir det garantert lettere:-)

 

Ellers er jeg veldig enig med det mesteav det du sier. Jeg sier at jeg er stemor, siden det er et begrep de fleste kan forholde seg til. Hjemme er jeg meg selv, og kalles med navn. Jeg gir omsorg på lik linje som pappan, og får klemmer i fleng. Og jeg er veldig, veldig glad for at det tross alt har gått såpass smertefritt.

[Mamma05&08]

Takk for at noen er enige med meg:)