Har dere tenkt på hvordan dere vil bli som foreldre? (Samme som slitere)

[ano`num *17.03.10*]

Altså.

Nå har vi jo slitt år ut og år inn for å få det til! Mange tårer felt, og ja. Hele historien kjenner dere jo selv.

 

Men. Hva vil dette gjøre med oss som foreldre?

Kommer vi til å overbeskytte barna våre?

Ile til så fort de slår seg, kjøpe masse gaver til dem og glemme alle vennene våre?

 

Eller kommer livet med småbarn til å bli noe helt annet enn det alle forventningene våre i de årene her har bygget seg opp til å bli? Kommer vi til å få nye depresjoner? Mislykkede følelser over det å være forelder. Mye av det vi ser fra andre familier er jo bare de gode dagene. Med eksemplariske barn på tur, og uthvilte foreldre.

 

Har vi større risiko for barselsdepresjon?

Vil det bikke over for oss når lykken endelig har kommet til oss, og vi sitter med vårt lille nyfødte nurk i armene?

[Lillemor ♫]

Det er jammen ikke godt å si. Det sies jo at jo eldre kvinnen er når hun får første barnet, jo større tendense har hun for å bli såkalt hønemor.

 

Når dette etterlengta barnet vi har slitt så hardt for endelig kommer er det ikke godt å si hvordan vi vil væe. Kommer vi til å være like avslipt som enkelte andre foreldre, eller vil vi behandle barnet som porselen/ krystall??

 

Jeg håper jeg vil være i stand til å at barnet mitt utforsker verden litt på egenhånd, uten å føle at jeg må ile til for å beskytte ham/ henne mot alle farer som lurer. Jeg håper jeg er i stand til å si pytt pytt hvis barnet mitt kommer hjem med kneet fullt av skrubbsår. Det hører jo forsåvidt barndommen til å slå seg litt. Jeg håper også jeg er i stand til å nyte barnet mitt når det kommer, uten depresjoner av noe slag. Nybakte mødre uten ivf har jo og depresjoner, så jeg tror ikke vi ivf'ere er spesielt utsatt akkurat der.

 

Jeg håper jeg kommer til å bli en god mor, som vil lære barnet mitt å bli selvstendig, å ha tro på seg selv, å fronte egne meninger. Stå på egne ben. Veien dit er både bratt og svingete, og noen skrubbsår hører naturlig nok til.

 

Det som imidlertid er et lite faremoment er at vi vil ikke være i stand til å fokusere på så mye annet enn kun det lille nurket. Per i dag klarer ikke jeg å fokusere på så mye annet enn den forestående ivf behandlingen. Det kan bli vel mye fokus på dette. Men på den andre siden, vis meg den foreldren som IKKE er spesielt mye fokusert på den lille, enten det er vha ivf eller naturmetoden.

 

Men et aboslutt godt poeng. Da er det godt å være obs på dette på forhånd. Fint å reflektere litt over også disse sidene, det er det ingen som gjøre på dette stadiet i prosessen.

 

 

[ano`num *17.03.10*]

Takk, var litt redd for å tråkke på tær!

 

Blir så lett fokusert på det å bli gravid -naturlig nok for det er jo problemet.

Så er det litt snakk om selve svangerskapet. Men ikke av det positive, bare faremomenter. Er det trygt å xx som gravid.

Virker som det å være forelder etterpå blir litt glemt. Vi tenker sikkert på det alle sammen, litt hvertfall.

Men det er jo det å være forelder som blir den lengste perioden etter at vi har lyktes. Der vi må prestere mest og best, selv om det ikke er like krevende.

 

Er et vanskelig tema å skrive om.

 

Noen ganger lurer jeg på om jeg i det hele tatt ønsker meg flere barn. Vi er jo så heldige å ha ei pie fra før.

Er vi egentlig klar for hele prossesen som foreldre på nytt. Med såre sting, bæsjebleier, nattevåk, vrange helsesøstre, såre brystvorter, trassalder, møter i bhg, språk som ikke kommer som det skal, uvennskap mellom nabo-barn, ikke få hvile når en er syk.

Tror og håper at det er for å beskytte meg selv.

Andre som har opplevd dette?

[lindynatt]

joda

før trodde jeg at jeg aldri kom til å gjøre samme feilene mine foreldre gjorde, så mye på hvordan oppdra barn riktig programmer på tv osv.

Så begynte bevistheten å sikle igjennom, en baby er ikke kun søt, det er tøfft, man kan glemme å være egoist og med en mann som jobber 50-60 timer uken, veldig tungt.

Jeg fant følgende artikkel hos dr Phil:

http://drphil.com/articles/article/27

Den gjorde det sørgelig klart at jeg ikke ønsker meg barn nok til at jeg burde få det...for øyeblikket

[lita78ღ]

jeg håper, håper, at den dagen jeg blir gravid vil jeg glemme at jeg slet så innmari med å bli gravid, og bare kose meg.

Det er utrolig hvor fort man glemmer.... tenk bare på fødsler! det er visst ganske smertefullt, men vi kvinner gjør det igjen og igjen..

 

jeg mener med dette at jeg håper vi som har trengt litt ekstra hjelp ikke vil bli noe anderledes foreldre enn andre. så fort jeg er gravid vil vi jo være i samme båt igjen, ikke sant? når man ser tilbake på år som har gått virker det som årene bare har flydd av gårde. jeg håper at denne tiden som sliter vil føles på samme måte.

 

MEN jeg tror det er ingen som blir så glad for positiv grav.test som oss! og det gjør oss kanskje anderledes...jeg vet ikke....?

[Lillemor ♫]

Hei Lindynatt,

 

Jeg så også på disse sidene (dr Phil), og kom frem til at jeg heller ikke skulle tenkte på å få barn enda. Våkenetter, alle pengene i bleier, såre brystvorter, gyulp på finblusen. Ikke akkurat noe å trakte etter på nåværende tildspunkt. Men at dette skjer når babyen kommer det er jeg sikker på. At jeg ikke bryr meg så mye om akkurat det da, det er jeg og sikker på. Vi endrer oss stadig. Tilpasser og situasjonen slik den er.

Jeg har en venninne som siden hun var 16 har sagt at "jeg skal aldri ha barn". Dette mente hun, storesøster som hun var til 5 mindre søsken. Den minste 15 år yngre. Da hun fant ut hun var gravid, irriterte dette henne lenge. Men hun har og alltid vært sterk motstander av abort, og nå har hun fått verdens skjønneste jente. Og er verdens mest omsorgsfulle mor. Så jeg tror at de fleste av oss har det i oss. Omsorgsgenet er veldig utbredt blant oss kvinner.

Det er nok helt sikkert tøft å få barn, men dette har kvinner gjort i årtusener. Og gjør det omigjen, og omigjen.

Je er veldig egoistisk nå, fordi jeg har muligheten til det. Jeg vet og at når barnet kommer, vil dette endre seg. All den tid, og alle de pengene jeg bruker på meg selv, enten det er klær, sminke eller annet, vil jeg da måtte dele med barnet mitt. Og det gjør jeg med glede. Det vet jeg.

Lykke til. Ikke bry deg om en test på et amerikansk talkshow.

Du vil nok, i likhet med de fleste, være i stand til å gi et barn den beste oppveksten, og de beste forutsetningene for å få et godt liv.

 

Lykke til, og fortsatt god påske.

[lindynatt]

Lilleor hvis det bare hadde vært sant.

Når min søte og tålmodige søster forteller meg at hun tar seg selv i å gjøre feil i barneoppdragelsen, gjøre ting foreldrene våre gjorde.. så tror jeg ikke jeg har helt nervene til det.

Hun har et mildre sinn, er roligere, mer positiv og allikevel gjør hun samme feilene men ser det jo i det minste.

 

Jeg har en mann som jobber 50-60 timer i uken, null familie her i nærheten. Så den som blir sittende med våkenetter, såre brystvorter, oppdragelse og isiolasjon, det er meg.

 

Joda selvfølgelig tenker jeg på alt jeg har å by et barn men jo eldre jeg blir jo mer innser jeg at babyer er søte men av babyer blir det snørrunger og av snørrunger trassige tenåringer.

 

Har passet nok av unger til å vite hvordand et egentlig er.. og joda det er noe annet når det er dine gene sier folk men det var godt å levere fra seg ungen og kunne gå hjem hehehe

 

Vi får se... things change

[Lillemor ♫]

Hei igjen.

Jeg vet hva du mener. Er selv stemor til en slik trassig tenåring (jente 14 år!!!! finnes det verre sort. har vært en selv......) Men gleder meg til å bli mor selv likevel. Jeg ser hva foreldrene til denne jenta gjør. Som er "feil" i mine øyne. Og skal selvsagt ikke gjøre det samme. Våre foreldre gjorde sine feil de og, men det er da vel blitt folk av oss likevel. Og det ganske bra folk og om jeg får si.....

 

Sikker på at "things change" for din del. Det er vel ikke noe som er bedre enn det å få lov til å gi liv. Sikker på at du vil bli en god mor. Og mannen din som jobber så mye, han må nå omprioritere han og. Jeg arbeider ganske mye selv, en 50 timers uke er ikke uvanlig. Men det vil endre seg når barna kommer. Hvordan jeg vet det? Det bare er slik....

 

Klem

[Sara72]

Ja, her kjente jeg meg igjen! Vi har også en liten jente fra før og senest i dag var jeg innom den tankespiralen du beskriver - orker vi dette en gang til, har jeg det som skal til å bli mor til to? Godt å se at flere har vært innom samme tankene