Noen som kan skrive noen ord?

[Gjest]

Hei..

 

Jeg hadde satt utrolig stor pris på om noen av dere unge mødre kunne være så snille og fortelle litt om hvordan det er å være ung mor. Hva med skole, utdannelse etc. ? Hadde vært utrolig fint, og det ville jeg satt stor pris på...

[Randi86*Salt og Pepper']

Hei..

 

Jeg tror det oppfattes litt forskjellig fra person til person hvordan det er og være ung mamma i dag, men jeg kan hvertfall fortelle hva jeg synes....

 

jeg ble gravid med et "uhel" vi brukte prevensjon men den var ikke så siker som den burde ha vært, men når jeg var nå blitt gravid et åar år tidligere en hva vi hadde planlagt så var det jo ikke akkurat det værste som kunne skje (selv om det føltes litt slik i begynnelsen da vi fikk vite det, så først bare alle de negative sidene med å få barn uten utdannelse o.l)..

 

Samboeren min hadde en jobb der han var og reiste hver eneste uke, kun hjemme i helgene, og jeg gikk på skole, hadde null utdannelse og levde på studielån (og sambo da)..

 

Jeg klarte heller ikke fullføre det skoleåret jeg var begynnt på pga kraftig svangerskaps kvalme, så var sofa liggendes i litt over 4 mndr i begynnelsen av svangerskapet...

 

Sambo tjente ganske godt på den jobben han hadde da han reiste bort hver uke, så vi hadde veldig bra økonomi selv om jeg ikke fikk noe studielån lengre...

Men etter og ha snakka sammen fant vi ut at han ville bytte jobb (han trivdes ikke så godt med å drive og reise hver uke heller igrun) for han ville ikke være helge pappa, fikk ny jobb (innen for samme greiene han hadde jobba med) men gikk ned ca 7000 i mnden pga han hadde ikke samme overtiden som han hadde da han reiste...

 

Jobben han fikk var i et annet fylke så vi måtte flytte, og plutselig ble økonomien veldig dårlig, jeg fikk ikke noe jobb fordi ingen ville ansette noen som var gravid og snart skulle ut i svangerskapspermisjon, husleia ble 1000 kr dyrere i mnden til der vi flytta, men vi fikk det da til å gå rundt på en måte (med god hjelp fra foreldre)..

 

Økonomien bedret seg ikke akkurat noe mere når det kom en liten baby heller, de 970 kr man får i barnetrygd holder ikke til så veldig mye, greit nok at en baby ikke krever så mye i begynnelsen, men de krever jo litt...

 

Men når det er sagt så har jeg ikke angra et sekund på at vi beholdte, den gleden den lille jenta vår gir oss hver dag er ubeskrivelig, jeg blir så glad om jeg er litt deppa når hun smiler til meg, et lite barn er verdens beste gave, jeg vil aldri væt foruten den lille dattera mi..

 

Og når det gjelder skole og utdanning så er det noe jeg kan gå senere, jeg skal ta siste året på hjelpepleier utdanninga til neste år da jenta vår er ca 1 år slik at jeg kan ha hun i barnehagen (kan jo ha hun i barnehagen før, men vil være hjemme med hun første året), og når jeg har gått siste året på hjelpepleien så er det ut i lære...

 

Så om du må avbryte utdanninga, ta et års permisjon o.l så er ikke det verdens under gang, jeg har akkurat fått vite at jeg har krav på fødsels stipend som er på ca 80 000 så da ordner det seg veldig økonomisk for oss, det vil som oftest være litt trangt økonomisk og bomessig i begynnelsen om man blir mamma som ung (ikke for alle, men for de fleste) men når du ser det lille vidunderet som kommer utav det så er det det beste som har skjedd deg, og da betyr null utdannelse, trang økonomi, liten plass og bo og ja alt det der, det betyr ingen ting...

 

Selv vil jeg råde alle til å skaffe seg en utdannelse og jobb før de velger og bli gravid, jeg veit selv hvor tøft det er og ikke ha dette og falle tilbake på, og det er ikke like morsom når man ikke har økonomi nok til det man må betale og må ha, og noen ganger så sliter det veldig på forholdet, men om dere er innstilt på og klare det så får dere det til, det er bare snakk om litt viljestyrke og sammarbeid...

 

Å være ung mor er ikke en dans på roser som så mangen tror, det er mangen våken netter, og det er ikke bare dulling og kosing, det blir ikke noe lettere og være mor uasett hvor gammal du er, men tror at man kansje har litt bedre tolmodighet og slikt jo mere erfaring mn har oppgjennom i livet (det er hva jeg tror da) jeg merker på meg selv at det er dager jeg er så utslitt at jeg blir sur og gretten mot samboeren min, og han det samme mot meg, men det er et liv vi har laget sammen, uavhengig om hun var planlagt eller ikke, nå er hun her og jeg kan ikke forestille meg livet uten hun nå...

 

Noen dager er det bare kjempe topp og være ung mor, alt går kjempe fint, hun legger seg tidlig på kvelden sover helt til neste dag, smiler og er bli hele dagen og man får gjort andre ting uten om å gå og bære på babyen hele dagen, neste dag igjen kan hun være helt umulig, skal bare bæres på ellers går hyle alarmen og hun gråter og hyler for full hals, ikke vil hun sove om natta så du blir sittendes oppe og vugge babyen i armen dine i håp om at hun sovner, du er kjempe trøtt selv men kan ikke legge deg, det er både positive dager og negative dager (da mener jeg IKKE negativt som at huff skulle ønske jeg aldri ble mamma negativt, men negativt som feks våken netter, du er trøtt og sliten, får ikke gjort det som skal gjøres i huset, o.l)..

 

Mine råd er at om du blir gravid med et uhel, så behold barnet, du vil ikke angre et sekund på at du ble mamma da, det er større sjanse for at du angrer på at du ikke beholdt, vil ikke råde unge jenter til å bli gravid med vilje, få deg en utdannelse og jobb, ha noe og falle tilbake på etter endt permisjon...

 

Et lite barn er avhenig av deg for resten av livet, før du planlegger og bli gravid så vær sikker på at du er klar for et så stort ansvar, men hva det gjelder med skole og slikt, skulle det nå så være at du er gravid og lurer i forhold til skolen så er det ikke værre en og gjenoppta skolen når barnet ditt skal i barnehage/dagmamma...

 

Og tar dere i mot barnet med den innstillingen som at dere skal klare dette, så vil dere klare det....

Men som jeg sa det er ingen dans på roser...

 

Ble veldig langt og kansje litt invikla, men håper jeg klarte og få frem ting på en måte som du skjønner hva jeg mener..

Jenta vår er 10,5 uker gammal og er det beste som har skjedd oss, og om du lurer litt i forhold til skole og slikt så kan du snakke med rådgiver på den skolen du går på, eller vil begynne på etter endt permisjon...

 

Håper du fikk svar på noe av det du lurte på hvertfall..

[Bolle i ovnen juni2011]

Hei.

Jeg er 16 år og har en datter på snart 20mnd, mitt svangerskap var ikke planlagt, jeg var bare 14 når jeg ble grAvid gikk altså i 9klasse.

 

Jeg fødte Lotte 3dager før jeg beynte i 10klasse, for å fullføre grunnskolen så kunne jeg velge med å ta et fri år eller gå to dager i uka å ha hjemmestudie hjemme resten av dagene.. jeg valgte å gå 2dager i uka+hjemmestudie. det gikk strålende.. er nå snart ferdig med grunnkurs helse og sosial.. skal ta meg et fri år for det er veldig slitsomt til tider,men har god støtte og hjelp fra venner og familie..

[Gjest]

Jeg vil bare si, tusen takk for et langt innlegg... Det var var fint, og jeg forstod godt hva du ville få frem.

 

I mitt tifelle er jeg ikke redd for hvordan ting vil gå økonomisk, heller hvordan jeg kommer til å takle det. Kommer jeg til å bli en god mor? Kommer jeg til å klare å være stolt over barnet mitt? Jeg har aldri vært oppi taket etter barn, og jeg har selv vokst opp med en ung mor... Har også nær familie som har fått barn tidlig, og jeg ser hva det kan gjøre med noen. Jeg synes aldri det var noe særlig å vokse opp med en ung mor, men det er jo også hvordan min mor gjorde det som enkeltperson. Jeg er bare redd jeg skal feile like mye. Hva om jeg angrer? Hva om jeg ikke klarer å sette pris på barnet mitt? Hva om jeg ikke klarer å bli glad i det? Jeg vet at det er ganske mange syke tanker jeg tenker, men jeg føler inni meg at dette ikke passer inn. At det ikke er riktig for meg å bli mamma nå. At det er alt for tidlig. Faren er enig, men jeg klarer allikevel ikke helt å godta at jeg skal kvitte meg med barnet heller.

 

Jeg tenker på alle planene jeg har for fremtiden. For min del vil jeg måtte gi opp det jeg driver på med (som også er det jeg skal utdanne meg innenfor) hvis jeg velger å bære dette barnet frem. Hvis jeg velger å legge fremtidsplanene mine på hyllen vil jeg heller aldri kunne gå tilbake til de, men heller gjøre noe annet enn det jeg elsker. Det jeg driver med har alltid betydd mye for meg. Jeg er i et fast forhold, og vært det i over et år. Vi hadde på ingen måte planlagt å bli gravide, men prevensjonen sviktet. Jeg tenker hele tiden at det eneste riktigte for meg er å ta abort. For jeg kommer ikke til å klare dette så bra som jeg bør. Men så er det de tankene jeg egentlig ikke vil tenke. Hva om jeg kommer til å angre? Hva om jeg kommer til å våkne hver dag og tenke at i dag ville gutten eller jenta mi vært 2 uker, 3 år, 16 år... Om jeg får barn senere så vil jeg alltid føle at det er en som mangler. Det er sånne ting jeg hele tiden tenker på.

 

Men jeg elsker det fleksible livet mitt. Jeg elsker å drive på med det jeg gjør, som opptar all tiden min. Er jeg villig til å legge alt dette på hyllen for et barn jeg ikke en gang er sikker på om jeg klarer å passe på, elske og gi alt det som det fortjener? Kommer jeg til å bli en god mamma? Det er så mye som taler for at jeg ikke skal fullføre svangerskapet, men det er noe inni meg som ikke helt klarer å si at jo jeg skal ta abort. Jeg skal ikke ha dette barnet...

 

Jeg skjønner på alle måter at et lite barn er den største glede. Men i mitt hode har jeg aldri hatt planer om å skulle bli gravid så tidlig, å skulle få barn i denne alderen. For meg er det et tøft valg. Jeg vet at kanskje abort er den beste løsningen, men dypt inne i meg klarer jeg ikke helt å tenke på at jeg skal gi opp barnet mitt...

 

Er bare redd for at jeg ikke skal bli en god mor. Faren vil støtte uansett hvilket valg jeg tar... Men jeg klarer ikke finne ut hvilket valg som er best for oss alle.

 

Jeg tviler ikke på at du er en god mor, og at du elsker datteren din mer enn noe i denne verden... Men er bare det at jeg ikke vet om jeg kommer til å klare det selv.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Jeg er 18år. Sønn på 3mnd. Det er herlig å være ung mor. Det er givende. Skolen skal jeg alltids klare! Jobb skal jeg få. Jeg er alenemor. Det er tøft.

 

Jeg skulle ønske jeg var eldre, mer erfaring. Økonomi. Fast forhold. Hus. MEn jeg må gjøre det beste ut av det jeg har.

 

Jeg er glad og kommer ALDRI til å angre for at jeg beholdte lille Daniel. Alt blir mye tøffere. Og jeg savner ikke livet mitt som "partyløve".

 

Men så skal jeg si dette: Jeg håper ikke sønnen og kanskje en evt datter om 10(?)år blir gravid i så tidlig alder. Jeg syns det er for tili. Men skjer det, skal ikke jeg si noe på det da, hehe:)

 

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Trykte visst litt for tili på lagre-knappen, hehe;)

 

Jeg valgte å beholde... Jeg er imot abort. Men må ta konsekvenser av noe som kan skje. Du kommer til å beundre barnet ditt når h*n sover, spiser +++, det er følelse du aldri kommer til å få i en annen sammenheng. Det er livets største gave, tro meg!

 

Hvis du tenker at du ikke klarer å gjennomføre abort, IKKE gjør det! Du kommer til å angre på det. Du kommer ALDRI til å angre på at du beholdte!! Det er tøft å få barn, uansett hvor gammel du er. Ikke tenk på alder. Tenk på deg selv og hva DU klarer. Jeg vil heller ha Daniel enn mitt forrige liv. Et barn er så mye mer!

 

Ønsker deg lykke til uansett! Og ps, jeg erimot abort, men det er opp til hver enkelt hva de gjør. Om du tar abort så respekterer jeg deg! For det er ditt vag hva du føler NÅ. Men.. Kanskje du angrer om noen år.. Men det vet du ikke. Derfor: Hør på deg selv NÅ, ikke tenk så mye frem og tilbake;) Det gjør det verre for deg selv...

 

Lykke til!

[Randi86*Salt og Pepper']

jeg gikk også med de tankene, klarer jeg dette? vil jeg bli en god mor? o.l, men jeg stilte meg selv dette spm også, vil jeg klare og leve med en abort?

Og kom frem til nei det ville jeg ikke, det er større sjanse for at du angrer på en abort en om du beholder (tror ikke du kommer til å angre i det hele tatt om du beholder)...

 

Og det er ikke syke tanker du har, det er helt normale tanker hos en person som opplever og bli gravid i ung alder, selv om din mor kansje ikke klarte oppgaven som ung mor så bra så trenger du absolutt ikke feile på samme måte hun kansje gjorde, siden du selv har opplevd dette med å ha en ung mor og har fått merke hva hun gjorde som var feil, så kan du hller ta med deg den lærdommen og ikke gjøre det slik selv..

 

Som vålerenga_12 så godt sa her nede er at du må tenke på hva du føler og vil NÅ og om en abort føles feil for deg så ikke gjør det, jeg var også veldig glad i det gammle livet mitt, å kunne ta meg en drink når jeg ville, ikke ta hensyn på samme måte som jeg må nå med et lite barn, men jeg savner ikke det livet i det hele tatt, fordi dattera mi gir meg så mye mer, og det tror jeg du også vil merke om du beholer, jeg skal ikke sitte her og si til deg at du skal beholde dette barnet, det er det kun du som kan bestemme, og synes kjæresten din er en kjernekar som sier han vil stille opp for deg uansett valg du tar, akkurat det samme sa min samboer til meg da jeg fortalte at jeg var gravid..

 

ja det vil bli tøfft og til tider vanskelig med et barn, men du må se på det positive fremfor det negative, fordi for hver negative ting du finner så er det minst ti positive ting...

 

 

Jeg veit det ikke er noe lett valg, men prøv og tenk på det positive med et barn, ja du vil få et stort ansvar på deg, men den gleden du vil få tilbake jeg kan bare ikke beskrive den..

 

Dette er noe min mor sa til meg da jeg spurte henne om råd ang. beholde eller ta abort, da sa hun, tenk over om du klarer å leve med det senere i livet, det er kun du og ingen andre som skal kjenne det på kroppen uansettom du velger og gå ut svangerskapet eller ta abort, det er din kropp som skal gjennom en forandring, og hun sa også om du har den minste lille tvil på at abort er feil valg, så er det det..

 

Du har en kjæreste som støtter deg, dere er altså to om dette, det finnes alene mødre som har klart dette fint som har stått på egne bein fra dag en de fant ut de var gravid...

Og du vil bli en god mor, du vil klare og ta deg av barnet ditt og tro meg kansje ikke morsfølelsen kommer med engang babyen er ute (noe som faktisk er ganske vanlig at den ikke gjør) så kommer den etter hvert...

 

Jeg fikk ikke den WOW JEG ER BLITT MAMMA ALT ER TOPERS følelsen da jeg fikk jenta på magen, jeg kjente jeg var glad og alt slikt, og synes hun var verdens nydligste, men for hvert sekund jeg holdt henne i armene jo mere kjente jeg at denne lille jenta var jeg mamma til, og at henne skal jeg vokte med livet som insats, og slik vil nok du også føle det, når du har tatt et valg, så vi det bli enklere og forholde seg til...

 

Jeg hadde heller aldri trodd at jeg skulle bli mamma i en alder av 19 år, men slik ble det nå bare, og det er ikke verdens undergang, jeg forstår jo at du synes abort kan være det beste for deg i forhold til utdannelse (hva utdanner du deg til forresten? ) men jeg har all tro på at man kan ALLTID etter utdanne seg, det finnes voksen opplæring og en utdannelse skal du alltids kunne klare og skaffe deg selv om du nå tar et års permisjon...

 

Men dette er et valg kun du kan ta, men tenk på at du skal leve med det senere også..

Men slik i forhold til skole, ta deg en prat med rådgiver på skolen og forklar situasjonen din (de har taushetsplikt) og spør hvordan du kan gjøre det eventuelt senere, de er vandt med slike ting og kan svare deg veldig bra...

 

Om du vil snakke om det på en mer eprivat plass kan du alltid legge meg til i msn din om du har (trenger ikke) den er hvertfall: [email protected]...

 

Det er enklere og snakke der når man på en måte komuniserer med personen, lettere og stille og svare på spm også...

Du velger selv om du vil legge meg til...

 

Selv om du kansje tenker slik nå atdu vil bli en dårlig mor så tror ikke jeg du blir det, man vokser jo på erfaringer man gjør, og jeg merker selv at etter jeg ble mor så har jeg automatisk (uten helt å legge sånn veldig godt merke til det) blitt mere voksen og ansvarsbevist, dette tror jeg er noe som bare kommer etter hvert...