Helt ærlig....

[Anonym bruker]

Er alle sammen her inne innerst inne glad i stebarna sine?

 

Nesten alle er nok det men det er vel unntak?

 

[Anonym bruker]

det er nok lettere å bli glad i de når man kjenner de fra de er små...

har bodd sammen med mine fra de var 4 og 5 år

hadde jeg kommet inn i livene deres når de var i tenårene, tror jeg nok ikke jeg hadde klart å utvikle de samme gode følelsene for dem som jeg har i dag

[Anonym bruker]

Vet ærlig talt ikke. Jeg kom inn i livet til mitt stebarn når hun var 12 år. Jeg har ikke innrømmet det for noen men jeg klarer faktisk ikke å kunne, med handa på hjertet, si at jeg er glad i henne.

 

Jeg bryr meg men .. Jeg skjuler det og vi er gode venner stort sett, men av ulike årsaker så er det ikke slik at jeg savner henne når hun ikke er her. Huff, jeg synes det er leit.

[lbml]

Ja, jeg er glad i stebarnet mitt. For meg er hun en naturlig del av familien og familien er man jo glad i.

[Anonym bruker]

Jeg er glad i stebarna mine, de er en del av min samboer, og jeg elsker jo han. De kom inn i mitt liv da de var i skolealder og jeg er glad i dem!

 

 

[Anonym bruker]

trenger ikke være glad for at de kommer for å være glad i dem. jeg er glad i min far, men når han står på døra får jeg makk

hehehe

jeg gleder meg ike til de kommer, men jeg er jo glad i dem på et vis, finnest mange måter å være glad i noen på

 

[Anonym bruker]

Ja jeg er glad i henne, men ikke på samme måte som jeg er glad i mitt barn.

Jeg savner henne noen ganger, og jeg er ikke alltid like glad for at det er helgen våres... Sånn tror jeg de fleste ste-foreldre har det egentlig. Men det er stor forskjell på å føle det, og gjøre noe med det....

 

Jeg VALGTE å bli sammen med sambo, på godt og vondt... Og når jeg sliter med hans barn så tar jeg meg sammen, og tenker; Jeg elsker han, kunne ikke tenkt med livet uten han, og dermed ikke et liv uten henne. Jeg kunne heller aldri bedt han velge mellom meg og henne, jeg vet hvem som hadde da "tapt".

 

Det ble litt langt svar, og litt mer enn du spurte om, men jeg trengte å få sagt det...

 

 

[-Hengebuksvinet-]

en nydelig gutt som er pappaen opp av dage. Er det mulig å ikke like en del av den mann elsker? Tror det ev skulle mye til i mitt tilfelle. Da jeg møtte mannen min var jeg klar over at gutten var en del av pakka, og heldigvis fikk vi en flott kjemi med en gang vi møttes. Sønnen min var nok mer skeptisk til mannen min enn stesønnen hans var til meg. Det eneste som er synd er at vi periodevis har stesønnen min lite, men heldigvis har vi han stortsett annenhver uke nå.

[Anonym bruker]

men en del av den du elsker er jo også en del av eksen til den du elsker. Har inntrykk av at du synes akkurat det er uproblematisk, men da har du kanskje et greit forhold til barnets mor også. Jeg har et ugreit forhold til stedattersmor. Lar det ikke gå utover stedatter, men kjenner innimellom irritasjon over ting hun sier/gjør, fordi det er moren så opp ad dage...

[Anonym bruker]

Nei, jeg kan helt klart ikke si at jeg er glad i stebarna. Jeg respekterer dem og behandler dem bra når de er her, men jeg har ingen følelser for dem. De trives godt her, og vil gjerne være her mer en hver annen eller hver tredje helg, men det er like greit at det ikke er praktisk mulig. Jeg har noen ganger tenkt på hvordan det ville vært om jeg aldri så dem igjen...og ja jeg må si at det hadde ikke gjort meg en døyt. Men jeg tenker på at mannen min sikkert vil ha dem her. Men han har heller ikke den store farsfølelsen for dem, han er så annerledes med våre felles barn. Tror det har noe med det biomor gjorde under bruddet, ganske stygg sak...

 

Ble mye det her, men jeg er beklageligvis ikke glad i dem, i det hele tatt. Men behandler dem bra, de er jo unger.

[-Hengebuksvinet-]

Er det mulig å like sine egne barn mindre pga at eksen oppfører seg dårlig? Har han de egenskapene du ønsker hos en mann, når hans kjærlighet til barna er så lite betingelsesløs? Jeg hadde nok vært veldig redd for at han like enkelt kunne slutte å bry seg om våre fellesbarn, om mannen min ikke alltid stilte opp 100 % for stesønnen min.

 

Til deg over her. Har nok et greit forhold til stesønns mor, men det er jo mye pga at vi alle bestreber oss på å være voksne og å sette barna i førsterekke. Da jeg møtte mannen min bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne tillate meg selv å dvele ved sjalusi til min stesønns mor, og utrolig nok har jeg klart det ganske bra. Mannen min har jo heller ikke gitt meg noen grunn til å være sjalu på henne, heldigvis. Uansett, så ser jeg stesønnen min som den han er, og ikke som en manifestasjon av min manns eks. Kanskje er dette enklere siden også jeg har hatt noen ekser? Og vet hvor lite ekser betyr i ettertid? Faren til min særkullssønn er i hvertfall ikke noen trussel for mannen min...

[Gjest]

Jeg kan si at jeg betingelsesløst er glad i stebarna mine. De tilfører livet mitt noe helt spesielt, og jeg føler meg veldig heldig som får være sammen med dem. Dette har jeg sagt før, og fått kritikk for det, men nå var det jo et direkte spørsmål.

 

Jeg ble også sjokkert over at faren i innlegget et par hopp over her mistet farsfølelsen fordi det var et stygt brudd med moren. Egentlig er jeg himmelfallen over dette. Ville ikke det naturlige instinktet vært å beskytte dem ekstra, dersom bruddet var stygt?

 

Grunnen til at jeg kunne gå inn i et forhold med en som hadde barn fra før, var at jeg så hvilken god far han er. Hvor mye han stiller opp for dem, hvor glad han er for å se dem, hvordan hele han lyser opp når han snakker om dem. Slike små ting var med på å avgjøre om han var noe for meg eller ikke. Selvsagt var jeg hodestups forelsket i ham, og har øyeblikk av den enda, men jeg forstod at jeg kunne elske ham når jeg så hvilken kjærlighet han hadde for ungene sine.

Kanskje vanskelig å forstå for noen som ikke har vært i samme situasjon, men sånn var det.

 

Og jeg merker jo også at selv om det er ulik kjærlighet mellom barn/voksen og voksen/barn. Så bruker han de samme "beskyttelsesmekanismene" når det gjelder meg, han passer på at jeg også har det bra.

 

Husk: Kjærlighet har man nok av til alle, og det er ingen konkurranse mellom hans kjærlighet til barna, og hans kjærlighet til deg.

 

 

[Anonym bruker]

Da jeg leste innlegget over her ang faren som ikke har den store farsfølelsen osv for særkullsbarna, så visste jeg hva som ville komme under...

 

Da kan han nok dra fra deres felles barn også, og han har ikke nok kjærlighet blablabla... Dette gjelder min mann også. Han føler han ikke kjenner dem lengre, de er her maks en helg pr måned. Han flyttet da de var veldig små, og moren lot han ikke treffe dem på veldig lang tid. Faktisk var jeg som stemor med på å opprette kontakt igjen. Han eeeelsker ungene vi har, og det gjør han sikkert innerst inne med de andre også. Men som han sier, han føler så mye mer for de vi har sammen, og vi er en familie. Sammen med eksen var det aldri familie-følelse men utroskap, løgn og krangel hele tiden. Han ønsket seg aldri barn med henne,

Selvfølgelig tar han avsnar for at han har satt dem til verden, men jeg må si jeg forstår han. Det skal mer til enn blod for å være glad i noen, jeg gir han full fortåelse for hva han føler. Dere som ikke forstår det, jeg har forståelse for det også. For det må oppleves for å ha innsikt og forståelse for noe sånt...

 

Jeg er heller ikke glad i mone stebarn, men behandler dem som jeg ville gjort med alle barn. Men følelser for dem har jeg ikke.