En liten utluftning

[Anonym bruker]

Det dummeste jeg ser er at noen kritiserer oss stemødre fordi vi sliter med samboers/manns unger. Dette er vanskelig for oss og vi må få lov til å "lufte" meningene våre her inne. Jeg er selv "stemor" til 4 unger, har 1 selv. Jeg flyttet sammen med min samboer for 5 1/2 år siden. Jeg har gått igjennom 2 tenåringskriser med de 2 eldste døtrene hans. Ble psykisk knekt av dette. Faren stilte svært lite opp for meg, han beskyttet heller barna. Nå har vi hans 13 år gamle datter boende hos oss, hun er kjekk og snill, men jeg kvir meg sånn til tenåringskrisa. Det er slik at pappa er den gode og jeg er den fremmede og unødvendige. Eg ble så knekt psykisk forrige gang at jeg får nå angst når jeg tenker på det.

 

En ting jeg har tenkt på i ettertid, er: Ungene setter sjelden eller aldri pris på det du gjør for dem, for dem er du en "fremmed".

 

Dette fortalte ei venninne av meg at moren hadde sagt til henne da hun gjorde ting for ungene hans.

 

Jeg skulle ønskt jeg hadde hørt det før de 2 tenåringskrisene, kanskje jeg hadde forstått litt mer da og tatt litt mer vare på meg selv.

 

En ting, hvorfor gidder ikke de fleste fedrene å snakke med barna sine. Ofte lar de barna gjøre som de vil, være lenge oppe, slippe å hjelpe til. Jeg har bedt min samboer snakke med sin datter om at hun skal hjelpe til mer hjemme, han sier bare "ja", men det blir ikke gjort noe. Noen som har en ide hvordan en skal få han til å høre etter. Blir jeg sint, sitter han bare der og furter.

[Anonym bruker]

Ja vi "stemødre" er fremmede. Selv om vi gjør alt vi kan for at barna til vår mann skal ha det bra så blir mange av oss aldri helt inkludert likevel. I dag ble jeg litt overrasket av min samboers 16 år gamle datter. Vi var hos hans foreldre, noe vi ofte har vært og jeg regner de som min en del av min familie nå. Etter middag rydder vi av bordet og jeg begynner å ta bort den ekstra klaffen på spisebordet. Da sier hun "driver du å demonterer møbler hos andre folk??". Jeg vet det er en uskyldig kommentar men da slo det meg at hun nok fortsatt synes jeg er outsideren . Jeg får ofte kommentarer fra henne når vi er hos hennes besteforeldre som gjør at jeg forstår at dette er hennes teritorium og jeg er bare på besøk. Å få kommentarer som "du er ikke mora mi" er ikke hyggelige å få når min samboers foreldre hører på.

 

Jeg har tatt det opp med min samboer noen ganger men han engasjerer seg vel ikke for hardt. Det har ført til at jeg holder meg unna henne så godt det lar seg gjøre når vi er på besøk der sammen. Og er sur. Huff, hater å være sur og i dag ble jeg enig med meg selv om at jeg skal prøve å ikke dra dit samtidig med henne så ofte.

 

Gode råd jeg? Nei, kanskje slå noe hardt i hodet på mennene våre!

[Anonym bruker]

bruk aktivt ord som sviger familie og familie, si svigermor og svigerfar osv da går det kanskje sakte inn.

om hun mente det styg eller ikke, vites jo ikke, men så uanset var det jo en lite respektfull komentar, kanskje til og med litt smårekk komentar å komme med til et voksent menneske, og hun burde irettesettes av din mann for noe sånt, eller besteforedrene om de hørte på

[-Hengebuksvinet-]

hvor tar du det fra at de fleste fedre ikke gidder å snakke til barna sine? Nå mener jeg ikke å være frekk her, men det første som falt meg inn mens jeg beveget meg nedover innlegget ditt var at her er det ikke barna som er problemet. En far som ikke klarer å sette grenser, kan umulig fungere særlig bra i en tenåringsfamilie. Ja, forresten ikke i noen familie. Å skyve ansvaret med å være "den slemme" over på partneren, er en dårlig egenskap. Spesielt når du er i den utsatte posisjonen som stemor for store barn. Alle voksne mennesker vet innerst inne at barn behøver grenser, og at man som par burde bli enige om felles kjøreregler i hjemmet.

 

Dette med å være fremmed kjenner ikke jeg meg igjen i, kanskje pga at jeg kom ganske tidlig inn i livet til stesønnen min (3 år). Derfor vil jeg forhåpentligvis være en naturlig del av livet hans før tenåringstrassen. Men jeg hadde nok markert meg litt, i det tilfellet som blir nevnt i innlegget nedenfor. Her bør også mannen stille opp, for at datteren hans skal bli klar over at du nå er en del av familien. Jeg hadde i hvertfall slått ned på kommentaren om "å demontere møbler hos andre" med en gang, men om det bare var en glipp ikke lagt noe videre vekt på det. At hun sier at du ikke er mora hennes, er vel en heller vanlig kommentar i "mine,dine og våre barn familier".

[Hannemor]

Kjenner faktisk ikke igjen at far ikke gidder, men han føler at tiden blir for kort til å bruke på oppdragelse! Så blir mest kjefting og mindre handling. Orker ikke ta tak i ting, for de skal jo ha det bra når de er her. For setter han klare grenser så kanskje de ikke vil komme osv.

Jeg er selv den store stygge ulven, men jeg har mine her hele tiden, og det jeg oppdrar dem på gjør jeg automatisk også med stebarna. Går på normale daglige saker.

Hjelper de ikke til, blir jeg gretten. Og de vet at sirkler de rundt beina mine, og ikke finner på noe å gjøre, ja så blir de satt i "arbeid"! hihi

Og jeg overhører glatt sukk og stønn og klaging.

 

Det er ingen av mine stebarn som har sagt at jeg ikke er mora deres, men jeg har heller ikke tenåringer som stebarn enda. Det kommer nok. Men siden faren deres aktivt deltar i oppdragelsen av mine barn, så hadde jeg slått kraftig ned på slike kommentarer. For så lenge de er her, så gjelder våre regler på lik linje for alle. Min svigermor, som dessverre er død nå, ville aldri godtatt slike kommentarer heller. Og om ikke jeg hadde sagt noe, ville hun gjort det.

[Anonym bruker]

Her ser det ut til at du forsvarer pappaen. Han må prioritere! Har han vært med på sette unger til verden, så må han ta seg av dem også. Synes det er ikke stemora sitt problem å oppdra samboers/manns unger.