Å ofre alt

[Anonym bruker]

Når jeg tenker tilbake på min egen oppvekst, ser jeg at mine foreldre ofret alt for hverandre og for oss, barna.. De delte alt, det var ikke noe mitt og ditt, eller mine og dine penger. Min mor var hjemmeværende i mange år, mens min far jobbet nesten døgnet rundt for å ha råd til hus og bil og ferier osv. Vi er en stor søskenflokk.

 

Nå er jeg mor selv, og stemor.

Inni meg har jeg en slags trang til å gjenta det foreldrene mine gjorde, å ofre alt.., men uten at det går utover karrieren..

Jeg skulle gjerne ha vasket og ryddet mer hjemme, laget ordentlig middag osv.

Men samtidig så kjenner jeg på det at som stemor kan jeg ikke bestemme slik jeg kan som mor.. Alt av avgjørelser må gå gjennom flere ledd - ingenting kan bestemmes i full fart.

Det er en slags inneboende treghet i dette - nyfamilien - som gjør at jeg kan ikke være slik min egen mor var. Jeg er nødt til å la ting flyte, helt til barnas mor og far evt tar opp en tråd..

 

Det er kanskje like greit, jeg har jo et eget liv å ta vare på også.

Men samtidig har jeg altså denne følelsen av å forsømme familielivet. Og prioritere mitt eget barn - for henne bestemmer jeg jo over. Hun får ikke sitte i timesvis foran tv. Hun får ikke spise godterier til hverdags. Hun må legge seg til fast tid hver kveld. Hun må rydde lekene sine etter seg..

Hun får høre at søsknene er underlagt en annen "sjef" enn henne...

 

Vet at kommunikasjon er viktig, men synes det er vanskelig å snakke fritt om stebarna til min mann, han kan jo tenke at jeg ikke bryr meg om dem på samme måte som jeg bryr meg om vårt felles barn. Men jeg vil så gjerne ha et (avgjørende) ord med i laget! Denne følelsen av å være "uten stemmerett" fyller meg med maktesløshet. Resultatet er at jeg stadig vekk tenker: "ja ja, jeg driter i det. De får ordne opp selv.." Men i lengden orker jeg ikke gå rundt og drite i hvordan ting ordnes her hjemme, eller ute for den saks skyld. Jeg er sammen med stebarna like mye som moren deres, og mer enn faren deres..

 

Synes det er unødvendig å si at jeg er glad i dem, men det må man jo nesten gjøre på disse sidene.. Som stemor må man hele tiden forsikre omverden om at man bryr seg... for meg er det vanskelig å bry seg, uten at det får konsekvenser for hvordan ting gjøres... jeg er nok en handlingens person..

 

Vet ikke om noen skjønner hva jeg mener....?

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Det med å være uten stemmerett. Jeg føler meg av og til som en serveringsdame her hjemme. Skal alltid være snill og grei, glad i barnet til min samboer, servere mat, vaske klær ... Men aldri kunne sette grenser eller forlange noe tilbake. Min samboer lar hans datter får gjøre hva hun vil og krever aldri at hun hjelper til (hun er 16 år og er her nesten halve tiden). De få gangene jeg har sagt i fra blir han sur på meg og furter. Jeg prøver å si til meg selv at jeg ikke skal bry meg og bare la ting flyte f.eks men klarer det ikke lenge.

 

Jeg er IKKE sur på ungen hans, vi har det stort sett fint sammen, men det er faren som aldri sier i fra som gjør meg frustrert. Synes ofte at mannfolka er litt likegyldige og lite handlingsdyktige når det kommer til å sette grenser for sine barn. (når det er sagt så elsker jeg min samboer, men blir litt frustrert innimellom..)

 

Har ingen gode råd til deg men du er ikke alene om å ha det slik.

[Anonym bruker]

Sier meg helt enig!

 

Er også glad i barna hans.

 

Må bare få tillføye at jeg ofte,det vil si veldig mange ganger opplever at han gjør stor forskjell på sine barn og mine barn.

Men tror det ofte er ubevisst.

 

Han tåler rett å slett mer fra sine egne.

 

Uvanlig det???

[Anonym bruker]

I mitt hus er det jeg og far som betemmer .I vårt hus er det VÅRE regler som gjelder.Likt for alle barn uansett hvem som har født dem.

Biomor får hyle så mye hun vil.Og jeg diskuterer barneoppdragelse med far uansett hvilket barn det gjelder.I vårt hjem er det to voksne som bestemmer.

 

Min mann er stefar for mine barn og ungene har værsågod å høre etter han også.

Hva slags familieliv blir det hvis den ene av den voksne blir en bifigur.

Da lærer ungene at det er helt ok å ikke respektere en voksen bare fordi den ikke er biologisk opphav.