En nydelig påskehistorie for oss slitere.. Lang, men anbefales å lese!! ( lånt av Erin!!)

[Gjest]

 

Det var en tidlig vårmorgen. Ukene sneglet seg frem mot sommer, i stadig krangel med en hardnakket Kong Vinter. Den unge kvinnen hadde ventet og ventet i lange tider nå. Hun ventet på at verden skulle begynne å spire på ny, at solen skulle gi nytt liv til alt og alle, og at hun skulle motta beskjeden om at hun selv også skulle bringe nytt liv til verden. Men den beskjeden lot vente på seg. Det var som om hun hadde ligget i en slags hvilemodus eller vinterdvale hele den lange vinteren, og nå våknet kroppen hennes på ny - klar for en ny vår med nye oppgaver.Og våren skulle bringe henne eventyr hun ikke i sin villeste fantasi hadde kunnet forutsi....Det gikk mot påskeferie. I teorien hadde hun bare en liten uke til hun kunne slippe seg fri og virkelig nyte de tidlige morgenene med vårsol og fuglekvitter. Hun kjente allerede at hun gledet seg til lange sløve-dager med sin kjære, brettspill, kvikklunsj og lange skiturer. Som for virkelig omfavne denne lykken hun gledet seg til, snøret den unge kvinnen på seg skiene denne kvelden for å ta seg en stille kveldstur i den snødekte skogen.Lenge gikk hun i stille nytelse og lot tankene fly. Som vanlig tok de turen innom det som i bunn og grunn opptok henne mest her i verden. Hun tenkte på små søte babyer, kvinner med runde mager og ekstra glød, og svingte innom de mange hun visste slet med å få oppleve denne lykken. Hun tenkte og funderte, og prøvde å finne en løsning på hvordan man kunne unngå at noen måtte vente i det uendelige på å få en baby i hus. Månen hadde begynt sin vanlige tur over himlen, og sendte et fantastisk skjær over de snødekte trærne. Stemningen omkring henne var eventyrlig.Skinnet fra månen gjorde at hun ikke så den lille snøfonna som lå nederst i bakken hun satte utenfor. Det gikk unna ned bakken og på et øyeblikk slo skiene opp og hun landet med et brak i bakken. Så ble det stille. Urovekkende stille.Hun hørte lyden lenge før hun orket å åpne øynene. Lyden av flere små labber som beveget seg på snøen. Og hviskingen av rare små stemmer; "egg, egg, egg...." "hva er det?" "et menneske!!" "Egg, egg, egg...." "Hvorfor ligger hun her?!" "Kom nå! Vi har travelt! Legge ut egg, egg, egg...." Hun slo øynene opp med ett, og kikket direkte inn i ett par mørke brune, runde øyner! "VRÆÆÆÆL!" Vesenet med de brune øynene hoppet en meter til værs og spratt bak nærmeste tre før hun hadde rukket å blunke. Hun lukket øynene igjen og kjente en fæl hodepine denge henne på siden av hodet. "Jeg er død," tenkte hun. "Jeg er død og har havnet der pepperen gror..." "Tror du hun er farlig?", hvisket det bak trærne. " Jaaaaa..." svarte den ene med skjelvende pipestemme. "Egg, egg, egg", hørte hun i det fjerne.Mannen med hammeren dunket løs inne i hodet hennes og hun ynket seg i smerte. "Åh! Hørte du?!", hvisket pipestemmen. "Jeg tror hun trenger hjelp", sa den andre litt høyere. Så hørte hun lyden av to vesener som forsiktig og nølende nærmet seg henne der hun lå forvridd i en snøhaug. "Hallo...?", den modigste var blitt litt mer nølende nå når den kom nærmere. "Hei," hvisket kvinnen tilbake "jeg har slått meg i hodet....". Hun åpnet øynene forsiktig igjen og stirret rett inn i fjesene på to.....harepuser?! Hun glippet med øynene igjen og lo litt. Harer snakker da IKKE tenkte hun for seg selv. Men når hun åpnet øynene igjen stod de der like fullt!"K...kan-n vi hj-hjelpe deg med no-oe?", hun kunne høre redselen hakke vei gjennom ordene og øynene deres var alene en studie i redsel. "Kunne dere.....jeg fryser...", sa kvinnen. " Vi må ta henne med til farfar," sa den minste med pipestemmen. Den eldre og litt modigere nikket kort. "Men hvordan?", han ble med ett svært nølende igjen. Den yngste snudde seg og pep inn mot skogen ;"Holly, Bambo, Nille og Joffe! Kom og seeeee!! Vi har fanget ett menneske!!" De små pipene lagde heftige lydbølger i det såre hodet hennes.Kijch, kijch. kijch - lyden av mange små labber ga gjennlyd mellom trestammene. "Egg, egg, egg..", hørte hun fra mange ulike munner. Så ble det helt stille. Bare suset i trekronene kunne høres langt borte. Og så den intense dunkingen fra inne i hodet hennes. Så satte det inn med intens hvisking fra alle kanter rundt henne. Hun lå ennå med lukkede øyner. Nå var hun sikker på at hun bare drømte, og derfor smilte hun litt av de små hviskende stemmene. Hun åpnet øynene igjen og tittet på de små, lodne vesnene som stimlet sammen om henne og diskuterte heftig hivskende. Så ble de stille igjen. En av harepusene - den som så eldst ut og hadde lengst ører - nærmet seg forsiktig. Han stakk en forlabb forsiktig i siden på henne og sa " Ligg stille! Jeg skal hente Beste! Han vet nok hva vi skal gjøre med deg!!". Så spratt han avgårde før hun fikk rukket å si ett ord. De andre ble stående og titte nysgjerrig på henne. Den yngste hadde nok blitt litt mer modig nå når de var i flertall, for han nærmet seg forsiktig. "Hun ligger så vondt med foten," sa han. Så løsnet han skien fra den ene foten hennes og snudde ankelen inn i en mer naturlig stilling igjen. Hun ynket seg og kjente at hun nok hadde vrengt den ganske grundig.Hun fikk nå lagt hele kroppen i en bedre stilling, mer i fosterstilling, og kunne forsøke å gjenhente litt av varmen som snøen hadde frastjålet henne.Lyden av mer kraftig hopping nådde dem like etter. "Hva skjer her?", sa en myndig stemme. Hun forstod av tausheten som fulgte at det nok var henne stemmen snakket til. Hun åpnet øynene og stirret rett inn i en lodden hare mage som tilhørte et vesen atskillig større enn de forrige. Hun løftet hodet og så at det var en eldre utgave av de små, med hornbriller og et fragerikt skjerf tullet om halsen. Han stod med hendene plantet i sida og så rimelig morsk ut. "Jeg falt," mumlet hun og lukket øynene igjen. Vesenet kom nærmere og la en lodden labb på pannen hennes. Hvor luen hennes var blitt av visste hun ikke. "Hrmf!," sa vesenet. "Vi får ta henne med hjem....." Hun skulle til å protestere, men da de snakket om å legge henne foran peisen og få varmen i henne, kjente hun at hun ikke orket. Hvordan de små vesene hadde fått henne med seg, kunne hun knapt fatte. Ved hjelp av greiner og ting de fant (skiene hennes?) hadde de laget en slags båre som de fraktet henne på. Sterke små vesner viste de seg å være. Og da hun kom til seg selv igjen kikket hun rett inn i ett jordtak inne i en koselig underjordisk hule. "Her", sa en vennlig stemme, "drikk litt av dette!". Over henne stod den store haren og rakte henne ett krus. "Takk", sa hun skjelvende og tok kruset og drakk ivrig. Det var en slags suppe eller te som smakte beiskt. Men hun kjente umiddelbart varmen bre seg i kroppen og følte seg bedre allerede. Hun løftet hodet og så seg om i hulen. Foruten ei seng, en kjøkkenkrok og en sittegruppe som måtte være salongen, var hulen dominert av en kraftig, rund tredør. Den store haren humret litt for seg selv borte ved grytene. "Du lurer nok på hvor du har havnet?", sa han uten å snu seg. Hun kunne ikke annet enn å bekrefte det. Det var vel en reel sammenlikning å si at hun for øyeblikket følte seg som Alice i Eventyrland. "Jeg vet ikke hvordan det har seg,og hvorfor dette skjer", sa haren, "men jeg har en anelse om at det ikke er en tilfeldighet som har ført deg hit til meg." Han snudde seg og blunket lurt til henne. Mens hun grådig drakk enda et krus av den beiske teen trakk haren en pute (han hadde ikke stoler i huset, men noen digre puter som liknet litt på saccosekker...) bort til sengen hun lå i og satte seg. "Kan du gjette hvem jeg er?", spurte han henne. Vil han tro jeg er gal hvis jeg sier at jeg tror han er en eventyrfigur, undret kvinne. Hun fant det best å ikke fornærme denne snille hare-skikkelsen, og valget i stedet å riste på hodet over kruset. Bevegelsen sendte tusen piler gjennom hodet hennes og hun knep øynene igjen ett øyeblikk. Haren smilte sitt fineste bestefar-smil og tittet på henne over hornbrillene. "Jeg er påskeharen", sa han så. Hun la hodet tilbake på puta og flirte litt. Påskeharen! En fantasifigur fra Tyskland som man påstod la ut egg med godis i naturen slik at snille små barn kunne finne dem. Hun hadde da aldri trodd på påskeharen! Hva var dette for en merkverdig drøm?! Hun kløp seg selv i armen for å våkne, men ingenting skjedde. Da hun åpnet øynene satt påskeharen der ennå. " Jeg ER påskeharen," sa han og blunket. "Og disse små som fant deg - det er barnebarna mine! De hjelper meg med å legge ut eggene til påske. Jeg er blitt så gammel nå. Har blitt litt mye plaget av gikt den siste tiden", sa han og gned seg litt på høyre skulder. "Du kom over dem akkurat når de var ute på tokt for å putte flere egg ut til påsketuristene som inntar skogen neste helg". De ble sittende å tenke - begge med hodene fulle av egne bekymringer og tanker. Men begge ble tilslutt sittende med varianter av samme tanke; hvordan og hvorfor hadde hun endt opp her? Nesten samtidig tittet de på hverandre og smilte et forstående smil mot hverandre. "Nettopp", sa haren og reiste seg for å legge ny ved på ildstedet.Da han hadde satt seg igjen sa han stille "Det er ikke ofte vi påskeharer får besøk. Dere mennesker bruker skogen vår ofte, men det er sjelden at et menneske kan gå hjem og si at de har sett påskeharen. I min lange levetid har det bare skjedd èn gang før. Det var når fetteren til en av mine tanter fikk ett menneske dettende ned i hullet sitt. Det var et lite menneskebarn som hadde rømt hjemmet sitt fordi det hadde en far som ikke var grei mot ham. Det viste seg at han hadde bedt høyere makter om å hjelpe ham med å få faren på bedre tanker. Den historien endte bra. Barnet bodde hos fetteren til tanta mi i noen dager, mens hun sendte de minste av slektningene sine hjem til ham for å hviske faren noen alvorsord mens han sov. Da barnet kom hjem ble faren så glad at han valgte å aldri være slem mer." Haren pustet langsomt ut og lente seg tilbake i stolen. "Så....mitt spørsmål til deg er; hvorfor tror du at du har havnet her hos oss?"Den unge kvinnen lot tankene fare. Hvorfor hun var havnet der?! Var det virkelig en grunn til det?! Hun slapp tankene helt løs, og merket at hodepinen var nesten borte. Og gradvis vendte tankene tilbake til stedet der hun hadde falt, og de rare tankene hun hadde hatt like før fallet. Rødmende fortalte kvinnen at hun og mannen lenge hadde forsøkt å "formere seg" og at hun i kveld hadde grublet over hva mer hun kunne gjøre for å sørge for at hun selv og alle de prøvende vennene hennes skulle få oppleve gleden over en spire... Til hennes lettelse lo harepusen hjertelig da hun var ferdig å fomle seg gjennom forklaringen. Han lo godt og slo seg på lårene, og da han var ferdig å le tørket han hornbrillene sine før han sa "Ja, kjære du, da har du kommet til rette stedet!!" Han flirte litt til før han fikk hentet seg inn, bøyde seg frem mot henne, blunket og sa "Du vet vel at ingen formerer seg raskere enn kaniner! Jeg har 2867 barn, 7594 barnebarn og allerede 432 oldebarn.....!"De snakket litt frem og tilbake om hvordan det var å ikke få barn. Om håpet, fortvilelsen, sorgen og spenningen. Kvinnen gråt noen tårer over sin og mange av sine venners skjebner, og haren laget nok en god men beisk kopp te til henne. Til slutt sa Påskeharen med en godmodig tone i stemmen " Det er mulig at spirefeen, storken og julenissen ikke har kunnet hjelpe deg, min venn, men nå skal det bli andre boller i salaten!! Nå skal min kjære små barnebarn følge deg til utkanten av skogen - før natta tipper over og blir morgen. Og så skal du se at det snart blir orden i sysakene! Men.....nå fikk jeg det litt travelt hvis jeg skal få tid til alt før påske....". Han klødde seg litt mellom de lange ørene, rettet på hornbrillene og kremtet litt. "Ja, du vet vel at jeg ikke kan ordne slike egg som dere er avhengige av?", han virket litt forlegen da han sa det. Kvinnen nikket smilende. "Men jeg kan gjøre det nest beste," sa han og lo en klukkende latter. Det var som om dette underlige oppdraget han hadde fått hadde gitt ham en ny slags giv. Da kvinnen var ferdig påkledd og klar til å gå, gav hun påskeharen en god klem og takket hjerteligst. Haren klemte henne godt tilbake, blunket til henne og sa; " Ikke glem å kose deg i påsken og husk å kose deg med påskeegget!!!! Det kan jo være det rommer en hemmelighet....!" Han blunket igjen, og plutselig forstod kvinnen hva planen til påskeharen gikk ut på. Nå fikk hun det plutselig travelt med å komme seg avgårde og få fortalt vennene sine om den spesielle påsken de ville få i år. Da hun kom vandrende ut at skogen med en knekt ski i ene hånda og staver og ski i andre hånda, ble hun møtt av en svært bekymret livsledsager som lurte på hvor hun var blitt av. Han omfavnet henne heftig og klemte henne hardt inntil seg. Hun kjente etterdønningene av hodepinen, og da hun snudde seg mot skogen en siste gang før de gikk hjemover tok hun seg i å fortsatt undre på om det hele bare hadde vært en drøm....

 

 

 

 

Husk påskeharens ord jenter!!!

Ikke glem å kose deg i påsken og husk å kose deg med påskeegget!!!! Det kan jo være det rommer en hemmelighet....!