Må bare få det ut et sted!

[Hannemor]

Og blir sikkert både forvirrende og langy.

Far har endelig klart det, nemlig knekke meg helt psykisk. Etter 7 år satt jeg ned beinet i forhold til han, og hva han kunne få lov til i forhold til meg. Men siden i høst har han da gått gjennom datteren vår. Hun har nå passert den magiske 12 års grensen, så hennes uttalelser veier tungt i bosted situasjon

 

Nå må jeg velge for barnet mitt om jeg skal gi henne fri fra lojalitetskonflikten hun er i, og bare avgjøre at hun skal flytte til far. Eller la henne slite med den til hun blir stor, ved å holde henne her.

 

Far sa selv i dag at han ikke ville godtatt at barnet ble boende hos meg om jeg var borte på jobb i 2 uker. For han hadde ikke tillit til stefar, som jeg har vært sammen med i 6 år. Men er helt naturlig at jeg skal ha tillit til en person som jeg og barna ikke har kjent i 1 år engang.Og at den person skal ha hovedomsorg for mitt barn.

 

Barnet mitt sliter og har det vondt, og eneste måten jeg kan løse det på er å sende henne fra meg. For far vil aldri slutte å presse henne. For han tror at han straffer meg ved å presse barnet.

[Gjest]

jobber han i nordsjøen eller noe, siden han er så lenge borte av gangen?

kan han ha lov til å ha omsorgen da - når han ikke er hjemme?

hva driver stemor med da?

[Gjest]

lurte egentlig mest på om stemor er hjemmeværende, eller om hun også er mye borte - slik at datteren din blir gående hjemme alene hos faren sin?

[Anonym bruker]

Ta en prat med datteren din og forklar henne at du ikke blir lei deg dersom hun vil flytte til far. Det verste du kan gjøre er å gi henne dårlig samvittighet overfor deg, så prøv å skjule skuffelsen og at du er lei deg. Hun kan jo prøve å bo hos far en stund og så kan hun jo flytte tilbake til deg hvis det ikke funker. Det er ikke et nederlag for deg!

[høne- mor]

Kan du ikke prøve å lage et forslag til avtale om en samværsturnus som går opp med de periodene eksen din er hjemme? Slik at barna alltid er hos deg når han er borte?

 

Min erfaring er at det dessuten fungerer mye bedre med lenger samværsperioder når barna blir større: dobbelt så lange perioder gir halvparten så mye flytting og mer ro i hverdagen - og mer tid til å få snakket ordentlig om ting som barna sliter med! (men jeg må innrømme at jeg iblant blir ganske sliten av tenåringsopprør og ofte nesten synes det er litt deilig at barna skal til faren sin en uke når de har vært her tre uker).

 

Min eks reiser også ganske mye. Derfor hadde det ikke gått å hatt helt fast samværsturnus - så vi pleier ta en kalender og planlegge for et halvår av gangen: samværsmengden er fast, men hvilke dager/uker avtales for et semester av gangen.

[Anonym bruker]

Vær en ansvarlig voksen for jenta.Forklar ditt syn om hvorfor du ikke vil at hun skal bo der og vær tydelig på at DU bestemmer at hun skal bo hos deg.Da tar du fra henne ansvaret.Lojalitets konflikt vil datteren ha uansett hvor hun bor.

Hvis din mann protesterer så la han gå til rettsak, så får retten avgjøre hvor hun skal bo.

Så lenge hun er under 16 år så er det du som har det avgjørende ordet uansett.Det er viktig å ta fra barn ansvaret for så store avgjørelser.Dette må bli en sak mellom deg og hennes far.Er du uenig i at hun skal flytte så la far overta innspillet ang dette med en event rettsak.

[høne- mor]

Enig med anonym ovenfor: Veldig viktig å frita datteren din fra ansvaret om å måtte velge mellom foreldrene sine.

 

En annen ting: selv om det ofte er ganske åpenlyst at mange foreldre lar barna sine komme i lojalitetskonflikt for å hevne seg på/ vinne over eksen sin (i ditt tilfelle eksen din - her i huset er det en biomor som driver og fikser og trikser) - så er min erfaring av at krigen bare blir enda verre og fastlåst av at man konfronterer dem med det... (dessuten er det umulig å bevise).

 

Om man later som man ikke ser dette motivet hos den andre (ikke la deg knekke psykisk, svelge kameler, svelge kameler), og kun diskuterer hva man mener er best for barna, er det lettere å komme frem til noe som er bra for barna.

 

I dette tilfellet må det da gå an å insistere på at det er best for barna å oppdras av foreldrene sine - ikke minst når de kommer i den litt lite sjarmerende ungdomsskolealderen og krever ganske massiv grensesetting. Når far er bortreist bør barna være hos mor, så kan far ha samvær når han er hjemme.